Den tyske filmskaperen Frank Wierke arbeider for tiden med et portrett av den norske naturlyrikeren Kjartan Hatløy. Filmen er en leting etter spor, en samtale om livet og skrivingens vilkår. Den handler om hvordan biografi, historie, natur, landskap og filosofi flyter i hverandre og fortettes til lyrikk. Den 60 minutter lange filmen har premiere våren 2017.
Frank Wierke
Før julisola står opp
samlar ho seg inni grashopplyden ei stund
midt inni gaupa sitt auge bur ho litt
og midt i vår venting
i gult blod gøymer ho seg
og så, særs djupt: inni alle menneskehendene for ei tids alvor
(Kjartan Hatløy)
MAI/2014. Vårt første møte, da jeg følger Kjartans diktervenn og oversetter Klaus Anders til Åfjord, Kommune Hyllestad - Sogn og Fjordane. Det tidligere småbruket heter Haugane. Der har han bodd alene i lang tid. Hatløy er et naturbegrep og betyr hassel-øy.
Kjartan lærte seg tysk på egen hånd for å kunne lese og forstå Hölderlin og Heidegger bedre. «Når jeg snakker tysk, er jeg en annen», sier han, og jeg får noen biografiske bruddstykker: født i 1954, tre mye eldre søstre, ung maoist, skipsrørlegger på Løland Verft i tjue år, FN-soldat, men har egentlig aldri kunnet forlate gården fordi han måtte hjelpe foreldrene og senere pleie moren i mange år. Og så ble han selv syk: schizofreni. Den første boken kom i 1996: Solreven.
Dialekt: Solrøven. Nynorsk er svært viktig for skrivingen hans. Den dype sansingen der klang, betydning, opprinnelse og tid blander seg med naturen, landskapet, fjorden, menneskene og historiene.
Når faren oppdaget at han ikke arbeidet på engen, men støttet seg til høygaffelen, kanskje drømmende, ropte han: «Solreven har tatt deg».
Vi tar med kameraet og går av sted, prater om tid og steder, sammenhenger hinsides en kronologi, de daglige, tilbakevendende sporene, kildene til hans dikt.
21/04/2015. Navnet på elva er Salbuelva og fossen heter Brattebakkfossen. 30 meter høy kanskje, det hvite i det fallende vannet; i 6000 år. Vi står nede på de våte steinene i den kalde, lette fossetåken, der vannet roer seg litt og danner små kulper: og han er åtte år, drar av sted alene for å fiske ørret, akkurat der hvor også far og bestefar fisket som barn – i bruset fra fossen og den oppløste tiden, 25 minutter til fots fra gården.
Det er nesten ikke en bil på den smale veien. Trafikkskiltet «Se opp for kuer» er snudd mot skogen, det har ikke vært melkebønder der de siste femten årene, trærne har kommet tilbake på engene.
Frank Wierke
23/04/2015. Den evige utsikten fra stuevinduet mot det mektige Lifjellet; en kilometer lang og opptil 700 meter høy, jevn fjellvegg. Mellom huset og fjellet ligger vannet til Åfjord, med to, tre oppdrettsanlegg for laks, noen få båter, fiskere. Ofte forsvinner alt i skyer, tåke, sterk vind, regn, hagl. Under krigen brukte tyske skip fjellets skygge til å gjemme seg for den britiske luftrekognoseringen.
5/06/2016. Gården og engene i fullt morgenlys. Taler fra den strenge faren som ikke skjønte seg på sønnen. En ensom barndom, bøker erstattet vennene. Vi snakker om årsakene til sinnssykdommen, begynnelsen på hans psykiske sykdom: morens død, forsmådd kjærlighet, brudd med maoismen. Alt skjedde samtidig og var altfor mye.
Jeg er tilbake i Tyskland. Vår daglige korrespondanse via SMS: søndag kl. 15.
Fjorden er nå mørkeblå og sølvaktig. Bøndene har alltid kalt denne tiden for Nonsbel. Tiden mellom kl. 16 og 17. Jeg tror det har med solens posisjonen å gjøre. Men det er ingen som bruker ordet lenger. Som barn betydde dette tidsrommet en bestemt stemning for meg; fred. Mor og far slappet av. Nøt kaffen. Derfor ønsker jeg deg: Godt nonsbel.
Hva utgjør et filmatisk portrett av denne dikteren?
Min observasjon, min leting etter spor, min undring over sammenhenger, over meandreringen og språkets poesi: ånden, der Geist og ånden, der Atem.
Orm er Schlange og Farn kalles ormegras.
Hans store interesse for historien til egypterne, indianerne i Nord-Amerika, deres naturfilosofi og den nordiske, samiske kulturen, for astronomi, jordens historie, geologiske prosesser. Naturvern.
Ravner, huggormer, glimmerskifer, små rød biller, havørn. Lørdag morgen på Bunnpris. Solen. Egypterne. Sju hegre på gårdsplassen.
Den daglige rytmen med Dagsrevyen.
Har det ene ingenting med det andre å gjøre? Og likevel hører det sammen fordi det skjer oss, fordi vi iakttar det nå, fordi vi er mediet der tingene i denne verden møtes, det planlagte og det tilfeldige, det uberegnelige.
Frank Wierke
Info:
Kjartan Hatløy bor i Salbu, ved Åfjord, Kommune Hyllestad - Sogn og Fjordane, hvor han ble født for 62 år siden. Siden 1996 har han utgitt 12 diktsamlinger. Han regnes som Norges viktigste nålevende naturlyriker og som en av Norges fineste poeter. I 2015 ble han æret med lyrikkprisen Diktertavla på Hardanger folkemuseum. Hans nye bok Den kvite vegen (Forlaget Oktober, 2016) kom nettopp ut. Samtidig utgis også en diktsamling av ham i tysk oversettelse: Die Lippen verlangen nach Ocker (edition offenes feld, 2016).