Den norske skuespill-studenten Isabel Toming forteller om sin studiereise til Berlin. Allerede flyet dit viste seg som dramatisk.
Isabel Toming | Foto: ©Janecke Ramstad
Det må finnes noe vi kan gjøre som har direkte innvirkning på flyktningenes liv. Noe mer enn bare å diskutere innvandringspolitikk med lidenskap på nachspiel. Maniske hyl fra en mann som sitter mellom to politifolk og blir holdt nede av en tredje, ljomer i hele flyet. Er det en person med psykiske lidelser? Hva er det som foregår?
Skrikene er så hjerteskjærende og vonde å høre på at noen til slutt spør flyvertene. Vi får vite at mannen deporteres fra Norge. Gråten hans varer hele turen. Noen passasjerer lurer på om ikke de skal få mannen til å holde opp med å hyle snart, de skal jo tross alt på ferie og har betalt penger for flybilletten sin. Noen blir forbanna på staten og systemet. Hva kan man gjøre for å hjelpe denne mannen? Kan man gifte seg med flyktninger så de kan få oppholdstillatelse? Et menneske trenger hjelp og man forstår at man ikke har noe hjelp å tilby. Man bare diskuterer enda mer lidenskapelig på neste nachspiel og mannen som blir deportert havner i ingenmannsland. Mannen som blir deportert dør kanskje. Vi andre må av flyet og gjøre det vi kom til Berlin for å gjøre. Og vi, første klasse på Teaterhøgskolen, skal se teater i Berlin.
Kan man veie menneskeliv opp mot hverandre?
Den første forestillingen vi skal se er "Terror" et nylig skrevet stykke av Ferdinand von Schirach. Det er regissert av Hasko Weber og går på det Deutsches Theater Berlin. Stykket omhandler et dilemma. En jagerpilot må alene, ta et valg. Skal han skyte ned et fly med 164 mennesker for å redde 7000 andre? En terrorist har nemlig kapret et fly med 164 mennesker og er på vei til å krasje inn i et fotballstadion med 7000 andre mennesker. Jagerpiloten velger å skyte ned flyet med 164 mennesker. Og vi kommer til rettssalen der det skal avgjøres om hovedpersonen er en massemorder eller en helt. For hvor mye er et menneskeliv verdt? Jeg opplever mine nærmeste som uvurderlige. Hadde de vært blant de 164 menneskene i flyet som ble skutt, hadde jeg ønsket meg en annen løsning. Kan man egentlig veie menneskeliv opp mot hverandre? Er det rett å drepe ett menneske for å redde fem? I forestillingen blir vi fortalt at den gjeldene ideen i menneskerettighetskonvensjonen er at et menneskeliv er verdt uendelig mye og ikke kan måles i tall eller veies opp mot hverandre. Men hva hvis du selv hadde befunnet deg i en situasjon der du kunne redde mange mennesker, men til gjengjeld måtte drepe noen? Hva hadde du selv gjort?
Foto: ©Deutsches Theater Berlin
Heldigvis får vi noen pauser fra alle spørsmålene når det settes igang montasjer av animerte figurerer med technomusikk til. De animerte figurene er flybilletter som blir til mennesker i flykrasjet. Det er gress som blir til spisse knivblader. Blomster. Vanndråper. Tankene vandrer. Syv billioner mennesker på jorden og alle oppfatter sitt liv som livsviktig. Det er rart. Så mange forskjellige mennesker i en verden. En gal verden. Plutselig smelles en dokumentmappe hardt i bordet på scenen og montasjen er over. Vi er tilbake i rettssalen. Og vi blir bedt om å svare. Vi må velge å enten gå ut dørene med ordet "skyldig" skrevet over eller "uskyldig". Denne mannen i stykket som har drept 164 mennesker og reddet 7000. Er han skyldig eller uskyldig? Teaterstykket er ribbet for andre historier og vi får ikke bli noe mer kjent med rollene på scenen enn deres oppførsel akkurat i rettssaken. Jeg ender opp med å distansere meg. Det blir til slutt et spørsmål som det ikke finnes noe svar på. Jeg går ut døren der det står "skyldig" fordi jeg mener at et menneskeliv er uendelig mye verdt. Men jeg hadde mest sannsynlig gjort det samme som hovedpersonen i stykket.
Sitt eget liv er viktigere
Vi diskuterte lidenskapelig den kvelden, på nachspiel. Vårt første møte med tysk teater var med andre ord en heftig rundgang med egne moraler og verdier. Som å være i en vaskemaskin med verdiene sine. Ingenting henger helt på greip etter denne forestillingen. Hva er egentlig individets plass i store menneskegrupper, i samfunnet? Hva er vi verdt? Kanskje dette spørsmålet burde stilles enda oftere. Det eneste alle er enige om er at et menneskeliv er uendelig mye verdt. Men det argumentet støtter begge sider. Det kan bety at et menneskeliv bør veies opp mot andre og det kan bety det motsatte. Idet man går av flyet og fortsetter å leve sitt eget liv, vel vitende om at en annen mans liv er ødelagt, har man da ikke valgt? Man har i hvert fall valgt at sitt eget liv er viktigere enn andres. Og kanskje det nettopp er så enkelt som at vi har et overlevelsesinstinkt. Vi som går på Teaterhøgskolen snakker ofte om at det er en kjærlighet for mennesker som gjør at man ønsker å spille teater. Som skuespiller vil man fortelle historier som er viktige. Vi vil fortelle at alle mennesker er like verdifulle. Og vi vil fortelle om mannen vi møtte på flyet, som ble deportert.