Teater-regisseuren Jan Bosse skriver
Havnbyer som symbol på verden

Byer ved havet. Havnebyer.
Steder for lengsel, utferdstrang, (mer eller mindre tvilsom) handel, den forvirrende, ville blandingen av nasjonaliteter gjennom flere århundrer, med alle sine motsetninger.

Perfekt som projeksjonsflate for fantasien, alltid god for en røverhistorie. Havet, båtene, menneskene, biografier, historier og historie, drama, tristhet, humor og absurditet – teater.
 
Teaterliv på sensommeren – omstreifere. Fire byer på tre uker der man etter den siste ølen i havnekneipa kan hoppe rett uti det herlig avkjølende og rene vannet et par hundre meter lenger bort.
Etter premieren på «Borkman» i Oslo (ok: «kneipe» er ikke helt treffende) ventet Palermo (vel, rent vann?), Zürich (greit nok, en innsjø i stedet for hav og bare den sveitsiske versjonen av kneiper) og Marseille (jeg fant i alle fall en liten gjenværende kneipe ved havna) og til slutt: Hamburg. Den gode gamle bydelen, St. Pauli, som er blitt svært forandret av turismen og den raske gentrifiseringen, men som tilsynelatende står imot det meste.
 
Brutal synlighet
 
Hvorfor er motsetninger mye mer synlige i havnebyer enn andre steder? Antakelig er det de skarpe kontrastene som tydeliggjør ambivalensene: De åpenbare problemene ligger grelt opplyst ved siden av det åpne havets skjønnhet og vidde. Man kan når som helst ... – ja, hva, egentlig? Reise langt vekk? Begynne på nytt et annet sted? Bare komme seg bort? Flykte, rømme, et nytt liv – i det minste som en teoretisk mulighet ... Men helst ikke på ordentlig. Spørsmålet blir stadig mer aktuelt: Hvilken konkret hendelse må egentlig skje for at jeg selv vil være villig til å legge alt og alle bak meg og risikere livet bare for å komme meg vekk?
Noe har allerede endret seg: Ved synet av kontainere tenker man ikke lenger bare på produkter, men også på menneskelig gods. Ved de sjarmerende småbåtene som duver i havnebassenget i Middelhavet, klarer man ikke å få bildene av de håpløst overlessede flyktningbåtene ut av hodet.
Vår velstand møter på den brutale synligheten av velstandens altfor høye pris. Den politiske hovedstrømningen i den vestlige verden arbeider fremdeles febrilsk på standardiseringens kimære (selvfølgelig ikke for ALLE, «Vi klarer det!»[1] kan ikke gjelde for alle), mens det er stadig flere og sterkere tendenser fra kantene om å nøre opp under konfliktene, leke med ilden, provosere, polemisere eller legge konfliktene død. En by ved havet kan lære oss at motsetninger, uenighet, eller uløselige konflikter ikke er problemer man bare kan eliminere. Men at ulike mennesker, smaker, kulturer, språk, religioner og stiler nettopp er det som (alltid!) utgjør vår verden. At man ikke trenger en «front» (som ofte og nesten overalt kaller seg «nasjonal») mot det fremmede, men at det fremmede er der, er en del av oss, er spennende, utvider horisonten vår og noen ganger, i vanskelige tilfeller, rett og slett er til å holde ut, for pokker! Og – egentlig en selvfølgelighet – at det nesten overalt i verden er vi selv som er de fremmede. Havnebyer skiller bosetningen av arten menneske fra oseanets ville vidde – og knytter dem sammen. Vi er alle skylt i land på denne jorden, kastet på land, strandede, prisgitt skjebnen, stedet der vi blir født, kommer fra og vokser opp. Og rettferdighet er ikke akkurat skjebnens hovedfokus.
  
Ikke for ingenting
 
Teater er i sin vugge: en dialog mellom tenkende som av og til lider, som av og til er stormannsgale, en språklig, fysisk kamp mot verden, mot Gud, mot sin skjebne. Og mot oss, de andre som er prisgitt sin skjebne. Skjebnefrender, medskyldige, vitner, publikum. Ikke for ingenting er forsangeren i det antikke greske koret teatrets første individuelle stemme. Ikke for ingenting er den bibelske Job, som, halvveis begravet i jord, roper sin lidelse og fortvilelse til Gud, en av de arketypiske urfigurene for dramatikere – med Samuel Beckett i spissen. Ikke for ingenting er dette de tre sentrale figurene hos Shakespeare: den unge filosofiske og politiske tvileren Hamlet (student og tronfølger), den vitale, skruppelløse og livstørste kynikeren Richard III. (soldat og hjemvendt krigsfange) og den gamle fantasten Prospero (filosof og avsatt hertug) som er like konsekvent som nådeløs.
Fremmedartethet, tvil, stille spørsmål ved alt, inkludert seg selv, mistillit til tilsynelatende enkle svar. Og samtidig drømme videre, ikke sove, være fantast, utopist og fatalist i en og samme person. Det går uansett nedenom og hjem, sa dramaturgen min nylig, men det ANDRE – DET er vanskelig! Eller, som en av de beste popartistene i min ungdom, Sting, nylig kalte det i et intervju: «... vår besettelse av å stadig finne en ny mening.»
En av kunstens store oppgaver blir enda større i en virkelighet som blir mer og mer uensartet og samtidig roper etter en stadig større «identitet»: synliggjøringen av ulikhetene. La oss feire mangfoldet. Vær annerledes! Til kamp mot utnytting, bedømmelse, belæring og tankeforbud – til kamp mot forenklerne!

[1] «Wir schaffen das!», uttalelse fra Angela Merkel med tanke på flyktningkrisen i Europa (https://de.wikipedia.org/wiki/Wir_schaffen_das).