Tatoveringskunst i Tyskland Den store friheten på huden

Natascha Stellmach, Agent Provocateur: Hannah trägt Varookamcsalt (2012)
Foto (Ausschnitt): © Natascha Stellmach, Galerie Wagner + Partner

En tatovering var lenge et stigma, i dag er den et uttrykk for individualitet og et moteriktig tilbehør. I de senere årene har det oppstått et allsidig tatoveringsmiljø i Tyskland, og til og med kunstverdenen ser ut til å være mindre skeptisk.
 

«Tatoveringshåndverket er egentlig altfor flott til å bli ansett som en tjeneste», sier Valentin Hirsch, en av de mest respekterte tatovørene i Tyskland. Hirschs spesialitet er dyremotiv og geometriske mønstre av en kunstnerisk kvalitet som avslører at han er utdannet som klassisk grafiker. Det var derfor nærliggende at Hirsch (f. 1978) gikk over til tatoveringsfaget: «Ved en radering må man også ødelegge noe for å skape noe». Samtidig var det en stor forlokkelse. Hirsch synes tatoveringen er mye mer individuell enn en grafikk, og fordi den menneskelige huden ikke er et stykke papir, må tatoveringen fungere på første forsøk. Han synes arbeidet er en unik form for kommunikasjon: «Jeg trenger inspirasjonen jeg får fra kundene.» Dette nære tillitsforholdet mellom kunstner og kjøper opplever han på den ene side som en berikelse, en forlengelse av hans medium – og på den annen side som et kunstnerisk dilemma.

En del av hverdagskulturen

Valentin Hirsch mens han jobber
Valentin Hirsch tilhører en generasjon som ser på tatoveringen som en selvfølgelig del av hverdagskulturen. Fram til 1980-tallet ble tatoveringer stigmatisert som kriminelt og sosialt marginalisert. De ble nesten bare sett på sjøfolk, kriminelle og medlemmer av underverdenen – som symboler på lojalitet eller tilhørighet. Men på slutten av 1980-tallet utviklet tatoveringen seg til en motetrend, og i f.eks. Berlin har det etablert seg et fargerikt og delvis svært kreativt tatoveringsmiljø. I dag er tatoveringen akseptert i nesten alle samfunnslag som et moteriktig tilbehør og en måte å uttrykke individualitet på. Dette viser flere museumsutstillinger om tatoveringens historie (f.eks. på Museet for kunst og håndverk i Hamburg i 2015). I tillegg blir grensene til kunstmiljøet stadig mer utflytende. Mens den utdannede grafikeren Hirsch tar med seg en lang kunstnerisk tradisjon inn i sitt nye arbeidsområde, er det flere billedkunstnere som gjenoppdager tatoveringens symbolske innhold.

Skader som helbreder sjelen

Natascha Stellmach (f. 1970) oppdaget tatovering via skriftkunst. På den internasjonale kunstutstillingen Documenta i 2012 skrev hun sårende kommentarer som hun selv hadde fått som reaksjon på et annet kunstprosjekt, med fargestifter på huden til de besøkende. Den tysk-australske kunstneren har jobbet med dette Letting Go-prosjektet siden 2013. Sammen med deltakerne leter hun først etter et ord som har en spesiell betydning for dem. Så tatoverer hun dette ordet på huden deres uten å bruke blekk, slik at bokstavene formes av blodet – og etter noen dager eller uker forsvinner de av seg selv. Stellmachs prosjekt ligner på en terapitime som bokstavelig talt går under huden på en. For henne er ikke det å tatovere et formål i seg selv, men et medium: «Jeg synes det er fantastisk å jobbe med kroppene til folk, det oppstår en spesiell intimitet, nesten som ved et skriftemål». Hun snakker med folk om deres dyptliggende redsler og hvordan man kan håndtere dem. «I motsetning til ekte tatoveringer er jeg mer opptatt av det forgjengelige, ting som forsvinner», sier hun. Men før noe kan forsvinne eller helbredes, må det først bli merkbart og synlig. Når Stellmach tatoverer noen, er det viktig for henne at studioet hennes også er et beskyttet rom, selv når hun opptrer offentlig med publikum til stede. Hun legger ofte merke til at de besøkende som ikke vil tatoveres, blir fascinert: «Hva vi gjør med kroppene våre, er et av de grunnleggende spørsmålene vi mennesker stiller oss.»

Stigma og kunst

I dag er selv kunstnere overrasket over hva folk gjør med kroppene sine, og hvor grundig stigmaet som i flere tiår har vært forbundet med tatovering, er blitt omfortolket til en moteriktig framstilling av seg selv. Tatoveringer er fremdeles først og fremst symboler på lojalitet og uttrykk for gruppetilhørighet, et kroppslig smykke og et skjult identitetsmerke – men ikke bare i sosialt «utstøtte» kretser. For kroppskunstens pionerer har imidlertid dette stigmaet alltid vært et sentralt motiv.
 
En av de legendariske tatoveringene er strømpeholdermotivet som medie- og performance-kunstneren Valie Export fikk tatovert på venstre lår i 1970 i protest mot fetisjering av kvinnen. I 1974 presenterte den den gang 34 år gamle «totalkunstneren» Timm Ulrichs (f. 1940) seg med en tatovert målskive over hjertet for å demonstrativt utsette seg for skjebnens piler og det borgerlige samfunnets forakt. «Når man som kunstner jobber med kroppen sin, blir det på et tidspunkt uunngåelig å tatovere seg», sier han i dag. På 1960-tallet tuktet han seg selv foran publikum, til sammenligning må den første tatoveringen ha vært en avslapningsøvelse. «Det var mer riving i huden enn tatovering», kommenterer Ulrichs, «og det var Goethe-Institut som fant tatovøren for meg – en tidligere fremmedlegionær.»
 
Ulrichs ble berømt i 1981 da han tatoverte «The End» på sitt høyre øyelokk – hvert blunk ble nå et vanitas-motiv, et symbol på egen forgjengelighet. Ulrichs utnyttet tatoveringens sosiale stigma for å iscenesette seg selv som en «markert» mann, og senere gikk han enda lenger. I 2005 erklærte han at han er et varemerke og sin egen kreasjon. Siden den gang har logoen «© by Timm Ulrichs» prydet hans høyre ankel.

Tatoveringer, moter og merker

Det blomstrende tyske tatoveringsmiljøet kjennetegnes også av en sunn merkebevissthet. I det enorme tilbudet, som mangfoldiggjøres gjennom utallige Facebook- og Instagram-sider, er det viktig å dyrke sin egen unike stil for å overleve. Og noen ganger skader det ikke å ha en god historie. Chaim Machlev sier f.eks. at hans første tatovering var en vekkelse. Han gikk i ørkenen i fem dager, sa opp sin gamle jobb, solgte alt han eide og flyttet fra Tel Aviv til Berlin for å starte på nytt som tatoveringskunstner. Machlev (f. 1981) er kjent for abstrakte motiver. En av hans tatoveringer består av to sammenflettede linjer som går fra nakken til tåspissene. Hans «par»-motiver er også svært populære: Linjer, mønstre eller ornamenter som f.eks. pryder begge armene eller to ulike kropper og symbolsk smelter dem sammen.

Simone Pfaff og Volko Merschky (f. 1973 og 1965) har skapt en egen undergrunnsstil med Trash Polka som leker med tatoveringens dystre image på en virtuos måte. Motivene deres inneholder ofte dødninghoder, er som regel flettet i hverandre og dekker store deler av kroppen. Noen få røde elementer brukes som kontrast til de ellers svarte tatoveringene, ofte kombinert med grafikk og skrift. Da de begynte med Trash Polka for 15 år siden, var denne stilen uvanlig i Tyskland ifølge Merschky, akkurat som regelen deres om ikke å gi kundene medbestemmelsesrett vedrørende utformingen. Vanitas-motivet og kroppens forgjengelighet er fremdeles viktigst i deres billedverden – med Trash Polka er døden en fast følgesvenn.

Moden for museum

Duoen Pfaff/Merschky er et godt eksempel på hvordan tatoveringsstiler utvikler seg og etableres i ungdoms- og subkulturer. Eksperimentelle tatoveringskunstnere som Valentin Hirsch og Chaim Machlev med sin tilknytning til kunsthistorien har til sammenligning blitt ganske borgerlig mainstream, og Trash Polka kan man se på utstillinger. Det tradisjonelle tatoveringshåndverket med pil og hjerte, sterke fargekontraster og sjømannslengsler har ikke dødd helt ut i Tyskland ennå. Men man må lete etter det, og snart finner man det kanskje bare på museum. I 1975 ga Timm Ulrichs ut en mappe med tradisjonelle kitschy tatoveringsmotiver som silketrykk. Det var hans bidrag til Pop art – nå ser det ut til at hele tatoveringssjangeren i Tyskland er moden for museum.