Elbfilharmoni
Kjennemerke med oppdrag

Elbphilharmonie i Hamburg åpner - og fra de tidligere kritikerne er det nå lite å høre. Bygningen gjør for sterkt inntrykk. Men om huset også kan innfri forventningene som forkjemperne har skapt opp gjennom årene, gjenstår fortsatt å se.

Dramaturgien er perfekt. De ansvarlige har brukt de små antydningers kunst om hva som vil komme når Elbphilharmonie i Hamburg åpnes: en pressekonferanse her (i parkeringshuset), en multimediainstallasjon der (i musikkformidlingsområdet); i november ble den offentlige Plaza åpnet, hvor inngangen til konserthuset befinner seg, og i begynnelsen av januar 2017 rekognoserte danserne til Sasha Waltz & Guests huset. Bare i de to konsertsalene vil den første offentlige tonen først klinge 11. januar 2017. Det er spenningsoppbygning som tatt ut av læreboka. 

Eufori i byen 

Skal man beskrive stemningen som hersker i byen, kommer man neppe forbi ordet «eufori». Elbphilharmonie i Hamburgs havn er på alles lepper. Alle vil dit, og om ikke på konsert - åpningssesongen er allerede utsolgt -, så i det minste så nært som mulig. I helgene står folk i kø foran inngangen til den buede rulletrappen som kalles «Tube», bare for å komme seg opp på Plaza med panoramautsikt fra 37 meters høyde over havnen, elven Elbe og silhuettene av byen. 
 

Det høres ut som et kultureventyr med happy end. Men det så ikke alltid slik ut. Historien om Elbphilharmonie handler om begjær og stormannsgalskap, naivitet og overbelastning. I tilbakeblikk skjønner man knapt begeistringen fra 2003, som det futuristiske utkastet til arkitektene Herzog & de Meuron fra Basel ble møtt med av byfedrene. Et musetempel for Hamburg, frem til nå mest kjent som kjøpmannsstad? Nettopp! Et nytt kjennemerke! En av de beste konsertsalene i verden! Århundrearkitektur! Og det fineste: alt gratis. 

En skiftende historie 

Kun grunnstykket skulle byen bidra med. Planen var at kostnadene skulle dekkes inn ved å leie ut bygningsarealer til private aktører. Men grådigheten vokste, og da bymyndighetene vedtok prosjektet i 2007 var den offentlige delfinansieringen steget til 114 millioner euro. I slutten av 2008 gjorde byen det kjent at kostnadene var steget til 323 millioner euro - og at åpningen ble utsatt. Slik gikk det videre. Kostnadene steg, åpningen forskjøv seg stadig, innimellom beordet hovedentreprenøren Hochtief full stans i bygningsarbeidene. Kommentatorer kunne ikke unngå å trekke sammenligninger med store bygningsprosjekter som Stuttgart 21 eller flyplassen i Berlin, og den plagede intendanten for huset, Christoph Lieben-Seutter, snakket offentlig om å bli «gjort til narr». 

Prosjektet mistet mer og mer tilslutning i byen. Også i kunstnerkretser oppsto motstand. Mens bymyndighetene klubbet igjennom den ene budsjettøkningen etter den andre, fryktet friscenene for sine små tilskudd og kritiserte Elbphilharmonie som et rent prestisjeprosjekt. Først Barbara Kisseler, i 2011 hentet av borgermester Olaf Scholz til stillingen som kultursenator i Hamburg, klarte å snu det hele. Kisseler fikk trumfet gjennom nye kontrakter som besto over tid. Det ble med sluttsummen på 789 millioner som ble avtalt da. Kisseler som døde i oktober 2016 skal ha æren for at spotten og spekulasjonene om åpningsdatoens holdbarhet etter hvert forstummet. 

Samarbeid i stedet for dominans 

Fra de tidligere kritikerne hører man nå lite. Bygningen gjør for sterkt inntrykk. Arkitekturens utstråling gir muligheter, men er samtidig en forbannelse. Om Elbphilharmonie på innholdssiden også vil innfri forventningene som forkjemperne har skapt opp gjennom årene, gjenstår fortsatt å se. Om den vil bety et kvantesprang for den klassiske musikkens betydning i offentligheten. Om den virkelig blir et «hus for alle», som intendanten Lieben-Seutter har uttrykt det. Ikke bare finansiert av alle (fra Hamburg), men også virkelig benyttet av alle. 

Lieben-Seutter har vist at han satser på kommunikasjon med, ikke fortrengning av, stedlige arrangører. Striden med private konkurrenter om billettprispolitikk er for lengst bilagt. Det magiske ordet er «samarbeid», hva nå det enn måtte innebære. Om ventingens stillstand var godt for noe, så måtte det være at den gjorde Lieben-Seutter og hans team kreative. De fant mange originale spillesteder for sine minifestivaler og nådde slik et annet publikum. 

Programmet gir forhåpninger om at noe av denne pionerånden kan bevares også i fremtiden. Ikke bare den klassiske musikkens verdensstjerner vil komme tilreisende. I januar 2017 

innvier avantgarde-popbandet Einstürzende Neubauten den store salen (Großer Saal). Musikalske kulturmøter som festivalen «Salam Syria» i mars 2017 vitner om ærgjerrighet til å skape kulturtilbud på høyde med tiden. Elbphilharmonies egentlige historie begynner først 11. januar 2017. Om det blir happy end vil vise seg.