Ingrid Brekke skriver
Immun mot høyre-populisme

Til høsten er det Forbundsdagsvalg i Tyskland, et valg som får mer internasjonal oppmerksomhet enn vanlig. Det brennende spørsmålet er egentlig ikke om den neste kansleren blir Angela Merkel eller Martin Schulz, men - som i resten av Europa - hvor sterke kan høyrepopulistene bli?

I internasjonale medier hender det at det skrives og snakkes det som om risikoen for at ytre høyre kommer til makten er omtrent like stor i Tyskland som i Frankrike og Nederland, to andre europeiske land der det snart er valg. Sånn er det selvsagt ikke. Selv om Alternative für Deutschland skulle komme inn i Forbundsdagen med 10-15 prosents oppslutning, er det ingen andre partier som vil samarbeide med dem.

Først utenfra, så innenfra

Avskyen mot ytre høyre er sterk i Tyskland, og erfaringen med andre verdenskrig sitter dypt i både folk og samfunnsstrukturer. At tyskerne er slik eller sånn på grunn av sin erfaring med totalitære systemer og krigen er en så ofte brukt forklaring på mange fenomener at setningen høres ut som en trylleformular. Ofte er det også en alt for lettvint analyse som ligger bak. For det er ikke egentlig nazi-regimet eller krigen i seg selv som er årsaken til aversjonen mot ekstrem-høyre, men hvordan den historiske erfaringen ble taklet i tiårene etterpå.

Demokratiseringen, denazifiseringen, gjenoppbyggingen – først påtvunget utenfra, deretter videreført innenfra helt til det føltes naturlig. Politiske institusjoner, skoleverket, medier – alle er de preget av denne prosessen. Og når nye generasjoner vokser opp, internaliseres de liberale og demokratiske holdningene. I dag er tyskere flest immune mot høyrepopulisme, slik en undersøkelse fra Yougov viste i høst. Ifølge den har bare 18 prosent av tyskerne populistiske holdninger – i sterk kontrast til nabolandene Frankrike (63) og Polen (78).  

Vi er folket!

Jeg blir ofte bedt om å sammenligne høyrepopulismen i ulike land eller å snakke om den høyrepopulistiske bølgen i Europa. Det er vanskeligere enn det høres ut som. Landene har helt ulik historie og partiene er tett knyttet opp til nasjonale politiske agendaer.  

I sitt essay «Hva er populisme?» peker den tyske statsviteren Jan-Werner Müller på et klart felles kjennetegn: Nemlig at populister hevder at de taler på vegne av folket. I Tyskland har dette vært veldig tydelig i de østligste delstatene, der det gamle frigjøringsslagordet fra DDRs siste dager «Wir sind das Volk», vi er folket, brukes aktivt av grupper rundt Pegida og AfD.  

I Norge har man sett fliker av denne måten å snakke på hos Fremskrittspartiet og kanskje også hos Senterpartiet: Det tegnes et bilde av eliten i byen som ikke aner noe om «folk flest», det virkelige livet. Egentlig er det folket i bygder og distrikter, arbeidsfolk og bønder, som gjelder. Det er disse som skjønner hva som står på spill – men som ikke lyttes til av de kaffe-latte-drikkende byfolkene med makt og privilegier.
Fremskrittspartiet sitter i regjering, og det går an å tolke det som et symbol på hvor stort gjennomslag høyrepopulistiske strømninger har fått i Norge, særlig innen innvandringspolitikken. På den annen side er Fremskrittspartiet en mild variant, sammenlignet med tyske forhold er partiet mer likt CSU enn AfD. 

Hvem sin historie?

Et annet høyrepopulistisk fellestrekk er at den er en reaksjon mot at typisk liberale temaer som likestilling, menneskerettigheter og minoriteters situasjon får gjennomslag. Dette henger sammen med mitt favoritttema, nemlig kampen om historien. For hvem sin historie skal leve videre og formidles? I for eksempel Polen står temaet høyt på dagsorden: det kjempes om innholdet i museer, hva barna skal lære på skolen og hvem som er de sanne heltene.

Tysklands sterke posisjon i verden henger sammen med den «ansvarsfulle omgangen med egen voldelige historie», understreket parlamentspresident Norbert Lammert i sin sterke tale i anledning innsettelsen av ny president.
Lammerts historiesyn er representativt for det offisielle Tyskland og for tyskere flest. Derfor var det ekstra interessant å følge med på reaksjonene etter at AfD-politikeren Björn Höcke utfordret konsensus i januar. I en tale i Dresden gikk han til angrep på den tyske minnepolitikken, blant annet at det nasjonale Holocaust-minnesmerket er plassert så sentralt. Tyskland trenger en mer positiv fremstilling av sin egen historie, var budskapet.
Reaksjonene på Höckes tale var som man kan kunne vente: sinte, fortvilte, redde, irettesettende. Et helt spesielt stunt vakte også stor oppmerksomhet: Like etter Höckes tale delte den Berlin-baserte israelske satirikeren Shahak Shapira en nettside kalt yolocaust.de, en side han tilegnet Höcke.
Opprinnelig kunne man her se turisters selfies og feriebilder på Holocaust-minnesmerket, unge mennesker som smiler og ler, som hopper mellom de grå betongblokkene eller står på hendene. Shapira monterte inn bilder fra konsentrasjonsleirene, slik at de glade ansiktene jublet over døde, utmagrede kropper. Grotesk, ja – men noen dager etterpå hadde 2,5 millioner mennesker vært inne på siden – blant dem menneskene på bildene. De fleste var lei seg for hva de hadde gjort, og nå er bildene fjernet. En lekse i respekt for de døde, kan stuntet kanskje kalles. En unnskyldende e-post fra en av de unge turistene ligger fortsatt på siden.    

Angsten for terror

Kanskje kan AfDs inntreden på den politiske scenen i 2013 tolkes som et tegn på at tysk politikk blir mer som i andre land. Det er lenge siden krigen.

Det er også mange tyskere som sliter med spørsmålet om hvor mange flyktninger Tyskland skal ta i mot. Det samme gjelder angsten for terror, en annen av AfDs lokkesaker. Her ligner den tyske høyrepopulismen på den vi finner overalt. Men noe alternativt historiesyn tror jeg neppe frister flere enn dem som allerede føler seg hjemme på ytre høyre fløy. Hvilken rolle dette får i valgkampen er likevel interessant: Det handler om Tysklands absolutte kjerne.