Teatertreffet i Berlin 2017 Stille for stormen

„Die Vernichtung“ von Olga Bach und Ersan Mondtag am Konzert Theater Bern, Uraufführung 15. Oktober 2016
© Birgit Hupfeld

Et intervju med Dorothea Marcus og Till Briegleb, to av jurymedlemmene til Teatertreffet i Berlin, om statusen til tyskspråklige teaterscener, meningen med kvotering, jurydiskusjoner og hotellrom.

Fru Marcus og herr Briegleb, dere og de andre jurymedlemmene har de siste tolv månedene sett til sammen 377 oppsetninger i 63 byer. Hvor mange netter har dere tilbrakt på hotellrom?
 
Dorothea Marcus: Jeg tellet dem spesielt for deg, omtrent tjue, men i tillegg kommer fem netter på nattog og tolv overnattinger hos venner som heldigvis bor i ulike byer. Det var i alle fall 40 netter hjemmefra.
 
Till Briegleb: Min siste oppføring over jobbreiser for skattemeldingen er fra 2015, og ifølge den hadde jeg 162 reisedøgn. Omtrent tre fjerdedeler av dem var for Teatertreffet. Det vil trolig være omtrent det samme i 2016.

Det er nesten ingen andre som har så god oversikt over teatermiljøet som dere. Hvilke tendenser la dere merke til?
 
Briegleb: Verdenspolitikken preger teatret og forårsaker et så merkbart ubehag at temaer og produksjonskonsepter blir mer tydelige. Som profesjonelle i vurdering av språk – verbalt og nonverbalt – føler regissører og skuespillere seg åpenbart spesielt provosert av mangelen på fornuftig kommunikasjon som har blitt den dominerende kommunikative handlingen globalt på grunn av populismens forstyrrende seiersgang.

Hvordan arter dette seg?
 
Briegleb: Dette jordskredaktige bortfallet av kjente former for konsensusorientert dialog og den nesten demoniske attraktiviteten til nye lederskikkelser som først og fremst kjennetegnes av sin skamløst ekshibisjonistiske ignoranse overfor sannhet, troverdighet, pålitelighet og kausalitet, skildres symbolsk i mange av de inviterte oppsetningene. Sprekkdannelser og looper er tilbakevendende metaforer og temaer med en svært advarende undertone om at historien kan gjenta seg strukturelt. Fatale gruppedynamikker og nytt ønske om uniformitet opptar regissørene i mange av de utvalgte stykkene. Og øyeblikkene når angst og dumhet fører til makt, er et sentralt tema i flere arbeider som ble diskutert, men ikke invitert.
Har du sett noe av det samme, fru Marcus?

Marcus: Jeg har lagt spesielt merke til fortellinger om stemninger som kan beskrives som en «stille før stormen»-følelse: Man aner konturene av en dyptgripende endring av verden, men den navngis ikke konkret. Den stilige overstiliserte fortvilelsen i «Drei Schwestern» (tre søstre) av Simon Stone på Theater Basel, den lengselsfulle kulheten til de fortapte hipsterne i «Die Vernichtung» (tilintetgjørelsen) av Olga Bach og Ersan Mondtag på Konzert Theater Bern, den avgrunnsdype ensomheten til den fornuftige mannen i Johan Simons «Schimmelreiter» (skimmelridderen) av Theodor Storm på Thalia Theater i Hamburg – de passer alle til denne beskrivelsen. Jeg la også merke til at installasjoner og kryssreferanser til billedkunst har fått en stadig større rolle.

Det var ditt første år som jurymedlem, fru Marcus. Hva overrasket deg mest?
 
Marcus: At all reisingen absolutt kan kombineres med hverdagen min, og at det er mye mindre ensomt og slitsomt enn jeg fryktet. Det er snarere inspirerende, berikende, et privilegium.
 
Herr Briegleb, du har sittet i juryen siden 2015 og fikk i år fem nye kolleger. Gjennomsnittsalderen er nå lavere og mann-kvinne-andelen er mer balansert. Har det hatt nevneverdige konsekvenser for utvelgelsen, eller blir jurysammensetningens betydning generelt overvurdert?
 
Briegleb: Året før inviterte en jury bestående av en kvinne og seks menn med en høyere gjennomsnittsalder seks kvinnelige regissører og fem mannlige debutanter. I år besto juryen av fire kvinner og tre menn med lavere gjennomsnittsalder og fant bare en kvinnelig regissør og fire mannlige debutanter (som alle er rundt femti). Det er fantastisk at disse avgjørelsene ikke kan styres.

Med Residenztheater i München, Volksbühne i Berlin og Thalia Theater i Hamburg er «bare» tre metropolflaggskip blant de utvalgte, ellers er det mange mindre teaterhus og to uavhengige produksjoner: Er det tilfeldig eller en trend vi kan feste lit til?
 
Briegleb: Jeg tror det er litt tilfeldig, for de samme regissørene som produserte arbeider i Bern, Mainz, Leipzig og Basel, arbeider også ved byteatrene i Berlin, Hamburg, Wien og München. Det man kanskje kan si ut fra dette er at alle teaterhus kan stable på beina en oppsetning som er klar til å vises på Teatertreffet hvis den kunstneriske ledelsen er villig til å virkelig våge noe.
 
Marcus: Hvis det finnes en trend, er denne mest framtredende: Det er flere og flere internasjonale samproduksjoner, med stadig større partnere. Dermed er det mer penger i produksjonene. Grensene mellom byteatre, uavhengige teaterscener og sjangre viskes mer og mer ut – det ser man ikke minst ved at et arbeid som «Five Easy Pieces» av Milo Rau er invitert til festivalen Impulse. Teaterlandskapet blir mer hybrid, mer gjennomtrengelig, mer internasjonalt.
 
Hva ble heftigst diskutert i juryen?
 

Briegleb: De ulike produksjonene som til slutt ikke ble invitert. Den endelige utvelgelsen er desidert den mest konfliktfrie jeg noen gang har opplevd siden jeg ble medlem av juryen. Det gjelder ikke for alle produksjonene, men de som ble valgt enstemmig.
 
Opplevde du diskusjonen som like harmonisk, fru Marcus?

 
Marcus: Vi hadde utvilsomt noen krangler, men langt færre enn jeg hadde forventet. Diskusjonen blusset gjerne opp ved detaljspørsmål: Hvor hybrid og gjennomtrengelig kan en kunstform være for å være relevant for Teatertreffet? Hvor går grensen mellom sjangrene, når kan noe f.eks. bare betraktes som en dans. Hva betyr «vilkårlig» som kunstnerisk verdidom, og hva betyr «forfengelig»? Vi diskuterte også hvordan kolonialisme og populisme kan skildres. Det var i alle fall spennende.
 
Det er blitt et fast ritual: De utvalgte til Teatertreffet er knapt blitt offentliggjort før kritikken kommer. Anklagene går ut på at det er for få deltakere fra «provinsene», for få fra Øst-Tyskland eller – som i år – for få kvinnelige regissører. Diskuterte dere dette i juryen – og ville kvotering vært et fornuftig virkemiddel innenfor kunsten?

Marcus: Kvotering er absolutt ikke et fornuftig virkemiddel, men, som min kollega Margarete Affenzeller sa en gang: Man må lete etter kvinnene der de har blitt gjemt – det vil si bak scenen, på provinsteatre, i små formater. Vi forsøkte det. Siden vi likevel bare fant en kvinnelig regissør vi ønsket å invitere – Claudia Bauer med oppsetningen «89/90» i Leipzig – ble kvinnespørsmålet diskutert svært heftig. Av de 377 oppsetningene vi så, var bare en fjerdedel regissert av kvinner. Jeg hadde aldri trodd at dette fremdeles kunne være tilfellet i sesongen 2016/17. Kvinner er rett og slett dramatisk underrepresentert.

Briegleb: Jeg vet ikke om noen jury, verken ved Teatertreffet eller noe annet sted, der motvilje mot kvinner, provins eller Øst-Tyskland spiller noen rolle i det hele tatt. Helt ærlig, denne mistanken bak mange kritikker er helt uten grunnlag. Det vi diskuterer er arbeider innen utøvende kunst som må være overbevisende i seg selv og i konkurransen med andre stykker. Om de ble iscenesatt av ti menn, ti kvinner eller ti roboter, eller om alle tilfeldigvis kommer fra Aachen, Anklam eller Augsburg, skal etter min mening ikke spille noen rolle i en åpen konkurranse. Det stemmer at det ofte finnes bestemte ønsker i en jury om å fremme et tema som flyktninger eller bestemte landsdeler som har vært lite representert tidligere, men det fører etter min erfaring til en svakere utvelgelse – noe som snarere kan virke ødeleggende for denne festivalens idé om å styrke teatret som en viktig plattform for samtidskultur.