Animasjonsfilmen gjør det ikke lett for seg i Tyskland – til tross for fremragende utdanningsmuligheter. I lang tid gikk sjangeren for å være en lekeplass for de eksotiske. Det er kanskje i ferd med å endre seg takket være oppmuntrende impulser.
Richard har ingen sjanse, men griper den. Han vil ikke finne seg i å være en spurv. Siden han ble adoptert av en storkefamilie ser han på seg selv som trekkfugl. Ingenting kan få ham fra å fly til Afrika om høsten. Med humor og innlevelsesevne forteller regissør Toby Genkel og manusforfatter og koregissør Reza Memari i den tyske koproduksjonen Richard Storken om en outsider som strekker ut vingene sine og trosser naturlovene.
God internasjonal anseelse
Det er ikke vanskelig å se den lille helten som en metafor for den hjemlige animasjonsbransjen som uredd utfordrer den overmektige konkurransen fra USA. Animasjonsfilmskapere er optimister. Sjangeren stoler på at det er mulig å endre på virkeligheten: Alt er mulig, ingenting trenger å forbli slik det er. Men de må også være realister.
«Den globale distribusjonen sier oss at den tyske animasjonsfilmen har god internasjonal anseelse. Men i eget land er det annerledes», forteller Genkel. De største eksportsuksessene i de siste årene er faktisk tegnefilmer. Ooops! Noah is Gone (2015), regissør Toby Genkels forrige film, ble solgt til 51 land og spilte i 2016 inn over 23 millioner euro. Storfilmen året før der igjen, Bien Maja (Alexs Stadermann, 2014), nådde ut til 49 land og spilte inn omkring 20 millioner euro.
Den tyske animasjonsfilmens pionerer
Men i eget land var sjangeren i lang tid en lekeplass for de eksotiske. Auteur Jochen Kuhn var i årevis ensom svale, selv om han vant mange priser for mangetydige, maleriske, drømmeaktige fortellinger som Sonntag 3 (2012). Situasjonen endret seg noe da Gerhard Hahn og Michael Schaack tidlig på nittitallet utviklet en forretningsmodell som besto i produksjon av filmer for et voksent publikum (adaptasjonen av Werner-tegneseriene) og tv-serier for barn (Benjamin Blümchen, Bibi Blocksberg). En annen pioner, Thilo Graf Rothkirch (Lauras Stern, 2004) fikk avgjørende betydning da han gjorde sin visjon til virkelighet: barnefilmer med budsjetter som riktignok var bare en tiendedel av sammenlignbare Hollywood-produksjoner, men som likevel er konkurransedyktige.
Fremragende utdannelse med høy anseelse
Den tyske animasjonsfilmen trenger ikke lenger frykte sammenligningen med europeiske standarder slik vi kjenner den fra England, Frankrike, Irland og Luxemburg. Dessuten nyter utdannelsen fremragende anseelse. Kunsthøgskolen i Kassel opprettet allerede i 1979 et studieprogram. Der studerte brødrene Christoph og Wolfgang Lauenstein som med sin dukkefilm Balance (1989) innbragte den første Oscar til bransjen i kategorien beste animerte kortfilm. Filmuniversitetet Konrad Wolf i Babelsberg etablert et studieprogram i 1984. Kunsthøgskolene i Darmstadt og Köln driver med interdisiplinær utveksling. Siden etableringen i 1991 har filmakademiet Baden-Württemberg i Ludwigshafen hatt en animasjonsavdeling med et sterkt internasjonalt fokus.
Eksamensfilmer fra høyskoler fungerer utmerket som visittkort. Men i et land som årlig kun produserer to-tre animerte langfilmer, gir de neppe garanti om gyldne fremtidsutsikter. I USA og Frankrike derimot er det etterspørsel etter tyske talenter, særlig siden de behersker et mangfold av teknikker: spekteret går fra dataanimasjon via siluettfilm til utklippsanimasjon og sandanimasjon. Det finnes til og med en egen festival for brickfilmer som arbeider med Legobrikker.
En relativ monokultur
Den som vil lage animasjonsfilmer i Tyskland trenger ikke bare fantasi, men også utholdenhet og partnere man kan stole på. Fjernsynet byr knapt på sendeflater. Selv på KiKA, kringkastingskanalen for barn, er andelen tyskproduserte filmer og serier liten. En kvote lik den de har i Frankrike som fastsetter hvor høy andelen av tyske animasjonsfilmer i fjernsyn må være ville ha hjulpet å holde på talentene og skapt en mer solid infrastruktur. Fagforeningen «AG Animationsfilm» må bedrive tøft lobbyarbeid. For noen år siden hadde fjernsynet en sentral funksjon ved å skape markeder som banet vei til kinolerretet.
En relativ monokultur er en arv av dette systemet. «Å lage en animasjonsfilm for voksne i Tyskland er formodentlig fortsatt en sikker vei til fiasko», hevder filmkritiker Lars Penning. «Det klassiske mønstret følger følgende mal: suksessrik barnebok, tv-serie eller clips, spillefilm, oppfølger.» Mange Rothkirch-filmer fungerer slik, andre eksempler er Ritter Trenk (Anthony Power, 2015) og Der kleine Rabe Socke (Ute von Münchow-Pohl, 2012). Skepsisen mot originalstoff er stor hos bevilgende myndigheter og produksjonsselskaper, særlig siden filmer som Richard Storken krever noe av barna: de hyller ikke bare dyder som vennskap og toleranse, men viser også frem livets skyggesider. «Da vi jobbet med manusutvikling», sier regissør Reza Memari, «så mange på oss som gale. Mange som ga oss avslag, rådet oss til å lage en barnebok først.»
Internasjonalisering som mulighet
Men den tyske animasjonsfilmens fremtid kan i det lange løp ikke bringes på en formel. Internasjonaliseringen gir muligheter. I de senere årene har viktige kunstneriske impulser kommet fra innvandrere som Ali Samadi Ahadi og hans The Green Wave (2011) som kombinerte animerte passasjer med dokumentaropptak fra den grønne revolusjonen i Iran. Nylig høstet Teheran Tabu av iranske Ali Soozandeh som bor i Berlin, stor suksess under den internasjonale filmfestivalen i Cannes. Hans film kunne aldri ha vært spilt inn i Iran siden den bryter med islamsk forbud mot bilder av sex, korrupsjon og prostitusjon. Framtiden ligger også i å utvikle individuelle signaturer. 1917 – Der wahre Oktober av Katrin Rothe kan bety et vendepunkt. Den bruker gammelmodige teknikker, kjent fra epokens kunst, til å beskrive fem kunstnere som blir til oktoberrevolusjonens kronikører. Dessuten overvinner den dokumentarfilmens bildefattigdom og forteller om historien på en ny måte. Og er ikke det kjernen i denne kunstformen, å vise oss verden på en annerledes og subjektiv måte.
(Vimeo-vindu: 1917 – Der wahre Oktober)
