Hvor går Europa? Kjære Kirsti4

Liebe Kirsti4
Foto: ©Colourbox

Den ene i Oslo - den andre i Berlin. Begge ønsker seg et Europa som stiller opp for befolkningen. Kirsti Methi og Ulrike Guérot skriver til hverandre om hvordan det kan skje.

Kjære Kirsti!
 
Tusen takk for ditt siste brev. Du tar opp mange riktige og viktige punkter, fremfor alt er jeg glad for at vi nærmer oss diskusjonens kjerne. Hvilke reformer kan vi gjennomføre nå og i fremtiden for å forvandle EU til en mer demokratisk, mer inkluderende og mer pålitelig enhet? Hvordan sikrer vi tilliten til institusjonene i Brüssel, som ironisk nok øker igjen etter Brexit, på en bærekraftig måte? Og hvordan klarer vi å la så mange borgere som mulig delta i diskusjonen om en reformert europeisk ordning?
 
Dette er spørsmålene alle som er interessert i at det europeiske prosjektet skal bestå, bør være opptatt av, kort sagt de som vi forenklet betegner som pro-europeiske, de mange, det store flertallet i våre samfunn, ikke de som lengter etter å gå tilbake til rene nasjonalstatlige ordninger. Og likevel må vi snarest sørge for å involvere disse minoritetene i dialogen. De har riktignok kommet med løsningsforslag som ofte virker meningsløse, men deres analyse av EU er poengtert; euroen og de europeiske institusjonene mangler demokratisk legitimitet, for tiden er det kun nasjonalstaten som gir sosial trygghet, og europeiske borgeres deltakelse er nesten helt fraværende i viktige beslutningsprosesser. Der det ikke er noen ikke-valgte teknokrater, bestemmer nasjonale regjeringssjefer og ministere uten kontroll av en parlamentarisk – og dermed sosial – opposisjon.
 
La oss bli konkrete. Hvordan styrker vi den demokratiske legitimiteten i Europa? Her tenker jeg spesielt på utvidelsen av den europeiske parlamentarismen som skal legitimere både de tiltakene som gjelder hele EU og de som er eurospesifikke, i en spesiell konstellasjon. Det finnes nå forslag om å etablere en parlamentarisk forsamling med 104 representanter fra eurolandene, og det proporsjonalt i forhold til de aktuelle velgerandelene i medlemslandene, noe jeg støtter. Det ville være et første skritt mot en europeisk republikk.
Parlamentet trenger dessuten et eget øverste finansorgan, slik at ikke, som i eurokrisen, det nasjonale tyske parlamentet beslutter ting som i realiteten angår hele Europa. Dessuten burde det endelig etableres en europeisk finansminister.
Selv om det skulle komme til en slik euroforsamling, må vi ikke miste den universelle styrkingen av Europaparlamentet av syne. Et parlament trenger full budsjettmyndighet. Det vil imidlertid den tyske forfatningsdomstolen i henhold til sin viktige dom fra 1993 bare tillate dersom vi lar det generelle politiske prinsippet om likhet, i dette tilfellet lik stemmerett, bli en realitet i Europa.
Dommen fra 1993 kan satt på spissen oppsummeres slik: Så lenge Europa ikke underkaster seg den demokratiske kontrollen til et statsfolk med de samme rettighetene og pliktene, kan heller ikke medlemslandene overføre viktige myndigheter til Brüssel. Beklager, men likhet er nå engang det grunnleggende prinsippet for alle liberale demokratier.
 
Særlig små medlemsland frykter her en dominans av store medlemsland, da dette ville bety at betydelig flere tyske og franske og betydelig færre maltesiske eller nederlandske representanter ville tatt beslutninger i Europaparlamentet. Men det er poenget; i et europeisk styringssystem som er bygd opp på parlamentariske prinsipper, ville den utpregede dominansen til beslutningsprosesser i Europa bortfalle. Det betyr rett og slett en gjenspeiling av samfunnsmessige realiteter som vil føre til dramatisk andre resultater: Wolfgang Schäuble kunne på ingen måte ha fortsatt å tvinge gjennom en sparepolitikk med motstand fra andre (mindre!) medlemsland, men ville også møtt motstand fra venstre, sosialdemokratiske og grønne politikere i sitt eget land. Dessuten har samfunnsvitenskapen bevist i tilstrekkelig grad at europeiske borgere i lang tid ikke har skilt på nasjonale, men tematiske grenser med tanke på politiske preferanser. Å utstyre Europaparlamentet med full budsjettmyndighet, innføringen av en europeisk finansminister, en eurosoneforsamling og ja, til og med lik stemmerett er forresten også å finne i regjeringsprogrammene til de tyske sosialdemokratene (SPD) og Freie Demokratische Partei (FDP). Da er det ikke lenger bare Emmanuel Macron, men også det tyske etablissementet – forresten kanskje snart også Matteo Renzi, som vil forsøke å kopiere Macrons suksess – som tar opp igjen kravene som for noen år siden ble avvist som helt utopiske.
 
Og her sluttes ringen. Vi snakket om de modige visjonene til grunnleggerne om å skape det første transnasjonale demokratiet i verden, og i dag, i 2017, blir disse modige kravene støpt i politiske programmer. Jeg tror at et viktig tidsvindu nettopp har åpnet seg et godt stykke, en europeisk vår som du sa så fint. Nå kan vi bare håpe at snart også våre norske venner kan bli en del av dette prosjektet.
 
Hjertelig hilsen fra den vakre Donau-dalen,
 
Ulrike Guérot