Pop og politikk Ingen pustepause

Spielten solidarisch für Deniz Yücel: The Notwist
Foto ⓒ Ralf Dombrowski

Politikk er holdning er pop. Det var for tretti år siden. Nå har miljøet problemer med å definere sin posisjon. Kommentarer til diskusjonen.
 

Er det mulig å finne tegn på en politisering av popmusikken i Tyskland? Ikke noe problem. Fra A som i Antilopen Gang til Z som i Zitronen, Goldene har mange band og musikere ytret seg politisk siden 2015/16 og reagert på de mange symptomene på det som kan oppsummeres i ett ord: backlash. Den allestedsnærværende backlashen er legemliggjort av autoritære politikere som Donald Trump og Viktor Orbán, Wladimir Putin og Recep Tayyip Erdoğan og representert av nyord som Brexit og Pegida og partier som Front National, UKIP, AfD og FPÖ, som i det minste for en stund oppnådde uant oppslutning og drev de såkalte etablerte eller gamle partiene foran seg – til høyre.

De gamle returnerer

 Popmusikken i Tyskland reagerer på disse endringene i de sosiale koordinatene med en merkbar politisering eller re-politisering av sin kunst, i det minste ved første øyekast. Bandet Der Plan fra Düsseldorf, veteraner fra (Originale) Neue Deutsche Welle (ONDW/ny tysk bølge) har etter en lang pause kommet tilbake med et nytt album, det heter Unkapitulierbar (ukapitulerbar). Berlin-avisen Tageszeitung beskriver det som «en flammende forsvarstale for Europa og de grunnleggende rettighetene». Under tittelen Ein Haufen Scheiß und ein zertrümmertes Klavier (en haug med dritt og et smadret piano) kommer FSK (Freiwillige Selbstkontrolle, dvs. frivillig selvkontroll), også fra gründergenerasjonen til ONDW, med en hyllest til den futuristiske maleren og musikeren Luigi Russolo. Tittelen feirer den politiske skjønnheten til ødeleggelse og dekonstruksjon: «Luigi Russolo sier at metallmaskiner tjener nye guder som legger de gamle byene i grus.»
 

Gamle mestere i kritisk rock: Die Ärzte
 
En av punkens hovedideer på slutten av 1970-tallet var å legge det gamle i grus og lage noe nytt ut av det. Gudrun Gut var også med, hun var med på å starte Einstürzende Neubauten (kollapsende nye bygninger) og flere kvinneband som begynner på M: Mania D, Malaria, Matador. Senere grunnla hun det feministiske plateselskapet Monika Schallplatten. I et radiointervju med ByteFM i anledning plateselskapets tjueårsdag formulerte Gudrun Gut et credo som de fleste pionerene i ONDW trolig ville vært enige i: «Man skulle kunne minst mulig. Det nye skapes av det man ikke kan, det var en merkelig idé.»

Litt punk

Den merkelige ideen, som vokste fram fra humusen til subkulturen Geniale Dilletanten (geniale dilettanter) fra 1980-tallet, går tilbake til en gammel innsikt: Kunst oppstår ikke fra en evne. I dag har femti- og sekstiåringene punkens innflytelse til felles: «Holdningen er like viktig for meg i dag, litt punkete. Hvis det hevdes at noe ikke går …, da tror jeg ikke på det.» Gudrun Gut uttalte seg også i juli/august-utgaven (2017) til tidsskriftet SPEX med hovedtittelen «Sinne – en følelse splitter popverdenen.» Omstendighetene må endres, sa musikeren: «Før trodde jeg at musikk er og må være politisk. Nå ser jeg også på pop som en rekreasjonsfaktor etter kampen eller som energikilde til kampen».
 
Christane Rösinger: Eigentumswohnung
 
Mange tyskspråklige popsanger forteller om den daglige kampen mot urban utskifting og umuliggjøring av bohemsk liv i byene – for eksempel i Christiane Rösingers selvbiografisk single Eigentumswohnung (selveierleilighet) som handler om at hun ikke er i stand til å kjøpe leiligheten i Kreuzberg der hun har bodd og betalt leie i sytten år. «Det er ikke nok å slå drittsekkene flate» – under denne hardtslående overskriften i ovennevnte SPEX-utgave diskuterer to hovedpersoner i den venstreradikale punken made in Germany sine ganske ulike definisjoner på punk og venstreradikalisme: Torsun Burkhardt, sanger i bandet Egotronic fra den antityske rett i fleisen-fløyen («Deutschland, Arschloch, fick dich» – dvs. Tyskland, drittsekk, fuck you) og Ted Gaier (selvutnevnt individualanarkist og utopist) fra Die Goldene Zitronen. Med (gate-)teater-happening-aktivist-prosjektet Schwabinggrad Ballett & Arrivati leter Gaier etter nye, mer oppdaterte former for agit-p(r)op for å ta opp spørsmål om migrasjon, grenseordninger og flyktningpolitikk. Den store gruppen består av såkalte «bio-tyskere» (tyskere uten migrasjonsbakgrunn), flyktninger og de som kom til Tyskland av andre grunner enn å være tvunget til å det.
 
Schwabinggrad Ballett & Arrivati: «Bodies Will Be Back»

Venstreorientert mainstream

Oppramsingen av disse i videste forstand pop-venstreorienterte aktivitetene kan fortsettes etter ønske. Den brede mobiliseringen mot fengslingen av den tysk-tyrkiske journalisten Deniz Yücel blir også i stor grad støttet av musikere: Die Sterne, The Notwist, Bernd Begemann, Peter Licht.

Så langt alt godt, men nå gjenstår spørsmålet: Hvor «pop» er denne «pop-venstre»? Hvor populær og hvilken sosial rekkevidde har den? Og hvem når den ikke? Dette spørsmålet er uatskillelig fra den pågående diskusjonen om den venstreorienterte populismen. Ingen av de ovennevnte handlingene medfører på langt nær så høye salgstall og så stor mediedekning som den upolitiske feelgood-popen til Tim Bendzko, Max Giesinger & Matthias Schweighöfer-Schule. Og ingen av de ovennevnte handlingene når på langt nær så mange menn som Andreas Gabalier og Xavier Naidoo eller band som Frei.Wild (fritt vilt) og Böhse Onkelz (de onde onklene), som alle representerer fasetter av backlashen, om det er folkenasjonalistisk, maskulinistisk antifeminisme samt hat mot den såkalte kjønnsgalskapen og homofobi eller den antisemittiske konspirasjonsteorien.
 
Kritisk til høyre: Antilopen Gang
 
Vi er dermed vitne til et kulturpolitisk paradoks: Svært populære popartister – som kan takke sin tilnærmingsevne til høyrepopulistiske miljøer og innhold for sin suksess – presenterer seg i sentrum av samfunnet som offer for en venstreliberal mainstream som forbyr dem å snakke fra leveren. Og det til tross for at Gabalier og Naidoo er faste gjester, om ikke verter, i tyske tv-show: Frei.Wild vant den tyske musikkprisen Echo, Böhse Onkelz solgte ut racerbanen Hockenheimring og skuespilleren Ben Becker spilte business-punk da han annonserte spetakkelet. Eller snarere brølte det ut.

Trass fra høyre

I mellomtiden opphøyes representanter for ONDW og eldre pop-venstreorienterte av høykulturen og spiller på «safe spaces in splendid isolation», steder der det ikke sås noen tvil om deres ståsted. Byteatre, kulturhus, akademia, museer, gallerier. Men for å gjøre det klart, venstreorientert populisme hjelper ikke mot paradokser som dette. Når Frei.Wild, Gabalier, Naidoo og Onkelz skjeller og smeller mot mainstreamen, kjønnsgalskapen og den løgnaktige pressen og dermed vinner massene over på sin side, da kan ikke en seriøs venstrefløy bare betjene seg av den samme anti-mainstream-retorikken, med mindre de etterstreber samhold på tvers av frontene, mellom nasjonale sosialister og nynazister.