Teater-regisseur Jan Bosse
Subjektivitetens herlige frihet

Å huske er å finne på. Men å finne på er også å huske. Kilden som hjernen henter stoffet fra, er den samme. Ethvert forsøk på rekonstruksjon er alltid subjektivt. Språkliggjøring er fiksjonalisering.

 

Under en prøve på Burgtheater i Wien fortalte skuespilleren Joachim Meyerhoff om en student som under et seminar om kreativ skriving leste opp en kort, rørende selvbiografisk fortelling om hvordan hun opplevde at hennes gamle hund sovnet inn. Tema for seminaret var grensene og overgangene mellom personlig opplevelse og fiksjon som finnes i all selvbiografisk skriving. Da medstudentene skulle gjette på det punktet hvor fortelling og sannhet skilte lag, sa studenten: Hun hadde dessverre ikke kunnet være til stede da hunden døde, hun hadde gått glipp av det – til hennes store smerte.

Jo oftere pratsomme folk forteller en bestemt anekdote, desto «bedre» blir den, finslipt, raffinert av den virkningen den har hatt, hvor det har blitt klart hvor pausene må legges inn, hvilke steder som vekker latter. Selv skammer jeg meg alltid litt når jeg merker hvordan jeg forteller en historie gjentatte ganger til venner, for eksempel skuespillere, særlig når jeg vet at noen av dem kan historien utenat.

Historier – utprøvd, formet og forfinet

Det er dette yrket mitt, teaterkunsten, handler om: fortelle gode historier, å fortelle gamle historier så bra (så spennende, så forfriskende, så berørende, så nytt) som overhodet mulig – og nettopp ikke spontant, improvisert, men utviklet gjennom mange prøver, utstudert, innøvd, forfinet. Å lage teater er gjentakelse, variasjon, konstruksjon – og til syvende og sist kun for å nå et punkt av frihet – i spillet, hos tilskueren, i verden.

Jan Bosse bei den Proben | Foto: ©Christian Schuller Min seneste produksjon ved Burgtheater var en bearbeidelse av «Die Welt im Rücken», den nyeste romanen til en ung tysk, svært suksessrik forfatter, Thomas Melle, som i denne boken skriver om sin manisk-depressive lidelse. Det er en sterk selvbiografisk bok om forfatterens opplevelser med de ekstremt forskjellige fasene av sykdommen, hans oppfattelse av verden og sin egen oppstykkete biografi. Å fortelle sin historie betyr å bli sikker på sin plass i verden. Eller å bli usikker på sin plass i verden. Det handler ikke om å skrive opplevelser (ofte forferdelige) bort fra livet sitt, som man ofte tror, men om det motsatte: å vise frem de åpne sårene, å rive tingene vekk fra glemselen. Man kan ikke fordrive demonene. Men kanskje få manet dem bort? Overtroiske mennesker sier ofte til meg: ikke si det, da blir det ofte virkelig! Da sier jeg alltid: nei, man må nettopp si tingene for å få makt over dem. Tale i stedet for fortielse. Språk som utdrivning.

Thomas Melle sier at han allerede føler seg stigmatisert gjennom sin psykiske lidelse, men idet han skriver om den, lager litteratur av den, stigmatiserer han seg selv på ny, for så i siste instans å bli avstigmatisert. Karl Ove Knausgård skriver så mye og omfangsrikt om seg selv at det fortellende og fortalte «jeg» blir fullstendig abstrakt, han stiller opp så ekstremt mye privat at det til slutt ikke finnes noe privat lenger. Knausgård kaller sin måte å skrive på for «bekjempelse av fiksjonen med fiksjon».

Virkeligheten er en konstruksjon

Hvis fremgangsmåten misbrukes i politikkens verden blir den obskøn: Donald Trump kom faktisk til makten – og man vet fortsatt ikke, til tross for den bitre realitet, om han er latterlig og selvavslørende eller rett og slett farlig. Forskjellen mellom fakta og fiksjon ignoreres, feil, skjevheter, upopulære tiltak blir vridd og vendt på, det kjeftes respektløst på «løgnpressen» og «real news» basert på fri fantasi blir utbredt.

Hadde det ikke vært så trist, kunne man hver dag ha ledd seg fordervet over løgnens skamløshet, over hvordan faktiske forhold bestrides. Og over dumskapen i hvordan man løper etter vår tids rottefangere. Virkeligheten og våre oppfatninger settes i spill: teateret (som alle kunstformer) kan det bedre, mer intelligent, gjør det til et tema: ambivalensen mellom virkelighet og fortolkningen av den, subjektivitetens herlige frihet – og misbruk av den samme friheten for maktpolitiske interesser. Feltet må ikke overlates til profesjonelle svindlere. Enhver teaterproduksjon skaper sin egen virkelighet innenfor sine rammer som kun gjelder for en kveld – og hvor vår livsvirkelighet gjenspeiles, reflekteres og settes spørsmålstegn ved. En skapt virkelighet som er sann kun for imaginasjonen. Det er frihet. Frihet for tankene.

Lengsel etter virkelighet – etter såkalt «autentisitet», medienes realitetshunger...

Jan Bosse bei den Proben | Foto: ©Christian Schuller Allerede Heinrich von Kleist var fatalistisk overbevist om at realiteten kun er en konstruksjon siden vi har fordrevet oss selv fra uskyldens paradis – og lagde likevel et utopisk motforsøk: «Paradiset er stengt. En kjerub står bak oss. Vi må reise rundt i verden for å se om det ikke kanskje finnes en åpen dør ett eller annet sted.»

La oss komme oss av gårde!