Karl Marx Nylesning av „Kapitalen"

Karl Marx würde 2018 seinen 200. Geburtstag feiern.
Foto (Ausschnitt): Johann Scheibner © dpa

I 2018 feires 200-årsdagen til Karl Marx. I tider med klimakrise, langtids arbeidsledighet og global ulikhet er hans kritikk av kapitalismen spesielt aktuell. Det gir grunn til tilbakeblikk og nylesning.

Karl Marx – først og fremst er han en historieteoretiker med læresetninger som i stor grad gjelder den dag i dag. At den politiske og sosiale strukturen i et samfunn blir bestemt av produksjonsmidlene og produksjonsmåtene, at den menneskelige tanken formes gjennom bruk av produksjonsmidler og moralske posisjoner knyttet til interesser – dette er erkjennelser som Marx og Engels sammenfattet og kalte historisk materialisme og som har holdt inntog i mange enkeltvitenskaper: sosiologi, pedagogikk, psykologi, religionsvitenskap, rettsvitenskap, litteraturvitenskap, ingeniørvitenskap og kognitiv vitenskap, for bare å nevne noen.
 
Men med hovedverket til Marx, Kapitalen, forholder det seg annerledes. På den ene siden har knapt noe samfunnsvitenskapelig verk i løpet av de siste 150 årene stimulert til så mye intellektuell debatt og hatt en så sterk politisk virkning. Den europeiske arbeiderbevegelsen, bolsjevikiske revolusjonære, frigjøringsbevegelser i den tredje verden – de påberoper seg alle Kapitalen av Marx, som ikke bare undersøkte kapitalismens finmekanikk, men også syntes å forutse dens endelikt. Men akkurat derfor ble den som ingen andre teorier hardnakket ignorert av mainstream samfunnsøkonomi, særlig under årene med global systemkonkurranse.

„Kapitalistene fordrives av systemet"

I dag, etter den kalde krigens slutt og i en tidsalder med klimakrise, langtids arbeidsledighet, global ulikhet, finansspekulasjon, svak vekst, snakker ikke bare de som er blitt til overs på venstresiden om kapitalismens mulige sluttpunkt. Innenfor økonomisk teori snakkes det på inn- og utpust om sekulær stagnasjon, og under verdensforumet for de kapitalmektige gikk setningen på rundgang: «Det kapitalistiske systemet passer ikke lenger inn i denne verden».
 
Med Kapitalen påsto Marx å ha oppdaget «det moderne samfunnets økonomiske tyngdelov». Det er først og fremst en lov om fremskritt: Prognosene i det kommunistiske manifest la til grunn at den kapitaldrevne økonomien har skapt «mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen». Den har fremmet teknikk og vitenskap og skapt verdensmarkedet. Men økonomiens aktører, kapitalistene, blir fordrevet: for å unngå konkurs må de utvikle produksjonskreftene, perpetuere innovasjon, presse arbeidstakerne til å yte så mye som mulig, utnytte verdens råvarer så rasjonelt som overhodet mulig og omskape dem til varer. Slik skaper kapitalismen forutsetningen for en verden uten mangler og sult. Men under systemets tvang til maksimering av merverdi og vekst kan denne produksjonsmåten på lang sikt kun øke samfunnets rikdom «idet den samtidig undergraver de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren».

Kapitalismens mulige sluttpunkt

På slutten av Kapitalen skisserer Marx en mulig slutt på denne historien: konsentrasjon av kapital og globaliseringens dynamikk sørger for at kløften mellom obskøn rikdom og elendighet vokser til det utålelige; privat eiendom binder opp mulighetene for frigjøring som ligger i teknologi. Slik blir det revolusjoner, og produksjonskreftene tilfaller samfunnet. Teoriens politiske overskudd fremmet i flere tiår, særlig i arbeiderbevegelsen, en forventning om en endelig krise. Men prognosen om en revolusjonær utgang på historien kom ikke med datomerking, særlig siden Marx sin kritikk av den politiske økonomien også analyserer motkreftene som gjør at systemet for kapitalutnyttelse stadig kan stabilisere seg selv: gjennom utvidelse av markedet, tekniske nyvinninger, materialrasjonalisering, økt utbytting, globalisering av produksjon og ikke minst: kreditt som incitament for vekst.
 
Hans-Werner Sinn hevder at i over hundre år har den krigerske parolen om sosialisme eller proletariatets diktatur drevet borgerlige økonomer til dogmatisk avvisning av Marx sine store meritter som makroøkonom, først og fremst hans bidrag til teorier om vekst, kriser og globalisering. Fascinasjon ved Marx sin teori om kapitalismen skyldes fremfor alt det mangfoldige historiske materialet som han legger fram. Men først og fremst det omfattende blikket på den økonomiske prosessen: mens modellene til mainstream vitenskapene hovedsakelig reduserer økonomi til arbeidsprosesser, syntetiserer Marx profittmekanismer, den teknologiske utviklingen, arbeidsbetingelser, sosiale konflikter og kulturelle implikasjoner av vareøkonomien til en stor plausibel fortelling om kapitalismens dynamikk, som leder frem til dens mulige endelikt.

Menneskeskapt tvang

Sett fra kapitalens ståsted er ting og mennesker kun interessante i den grad de skaper profitt: Det er en erfaring som på ulike måter fortsatt gjelder 150 år etter den første utgaven av Kapitalen. Hvorfor skal man da lese Kapitalen en gang til når prognosene i vår epoke er blitt så virkelighetsnære? Når storindustriens konsentrasjon, privatisering av kommunikasjonsnettverk, industrialisering av jordbruket gjør politisk kontroll nærliggende; når klodens fellesressurser må beskyttes mot kapitalistisk privatisering; naturødeleggelser skriker etter global kontroll – og når slike fordringer ikke lenger er politiske tabuer? Og når en udogmatisk forstått Marx knapt sier noe om hvordan man kan skape et «frihetens rike», men blir stående fast i abstrakte målformuleringer om rasjonell forvaltning av verden, fellesskapsløsninger på velferdsutfordringer, menneskeverdig og fagforeningsstyrt produksjon, velstand i stedet for konsumboble?
 
Den praktiske nytten av «Kritikk av den politiske økonomi» består av at den måler opp gulvet vi står på og kritiserer begrepene som fordreier vår forståelse av virkeligheten. «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en ‘uhyre varesamling’» – det er bokens første setning og allerede den forteller oss hva kritikk er: å vise frem spenningen mellom rikdom slik vi forstår den og dens kapitalistiske form. Kapitalen avdekker den skjulte volden som vekket kapitalismen til live som også rikdommens virkelige kilder: det levende arbeid, samarbeidet, samfunnets kunnskaper og evner som er akkumulert gjennom generasjoner. Systemteorien til Marx viser hvilke kriser og katastrofer samfunn drives inn i dersom man presser velferdens basis inn i kapitalutnyttelsens trange rammer. Men teorien er alt annet enn fatalistisk og mekanisk. Ved leksjonens ende står erkjennelsen om at tvangsmekanismene som vi er underlagt er skapt av mennesker – og kan derfor endres av mennesker. Og de må endres for at jordkloden ikke skal bli til en ørken og menneskene til vedheng til profittmaskiner, for at samfunnet skal kunne bestå under de rådende betingelsene.
 
I RE: Das Kapital. Politische Ökonomie im 21. Jahrhundert, publisert på Kunstmann-Verlag med Mathias Greffrath som redaktør, undersøker økonomer, filosofer, samfunnsvitere og skribenter sentrale begreper og kategorier i kapitalen (utbytting, automatisering, revolusjon, monopol, merverdi, motstand, tvangsnatur, samarbeid, fremmedgjøring) og tester deres anvendelighet for å forstå samtiden. Boken inneholder bidrag av Etienne Balibar, Paul Mason, Michael Quante, Sahra Wagenknecht, Hans-Werner Sinn, Elmar Altvater, John Holloway, Robert Misik, David Harvey, Wolfgang Streck.