Frihet, likhet og søsterskap
Fra ideologisk feminisme til hverdagsfeminisme

I 2015 startet Marie Beauchesne et feministisk motemerke for å bekjempe de rådende skjønnhetsidealene. I denne svært personlige teksten forklarer hun hvorfor vi trenger mer søsterskap i samfunnet vårt.
 

For tiden opplever vi en oppvåkning av den offentlige bevisstheten som jeg håper vil bli historisk utover den nåværende mediedekningen. På meg virker #metoo som et nytt kamprop. Dets ekko er en sterk bevegelse av søsterskap som gir meg håp. Det var virkelig nødvendig, for selv om jeg innerst inne er overbevist om at endring er mulig, opplever jeg stadig vekk tilbakeslag og følelsesmessige belastninger i hverdagen.
 
Dette søsterskapet er framfor alt et kollektivt svar – på overgrep, selvfølgelig, men også på all urettferdighet: fra den symbolske volden i sexistisk reklame til psykisk og seksuell trakassering som er blitt så vanlig at man blir målløs. Men det viktigste er å ikke tie lenger. Og det er enklere å la kvinner i alle varianter komme til orde hvis vi står sammen, for da har vi større kraft og mer tyngde.
 
Søsterskap kan også være det som holder bevegelsen vår sammen. På samme måte som "kvinne" er en abstraksjon av uendelige variasjoner, finnes det en rekke ulike typer "feminisme". Hvor begynner vi? Hvor langt går vi? Hvilke kompromisser godtar eller avviser vi? Hva har kampene våre til felles og hva skiller dem? Hvem inkluderer eller utelukker vi? Hva er våre prioriteringer? Alle disse spørsmålene bringer oss videre ved at vi reflekterer og deler tanker med hverandre, men de kan også splitte oss.
 

Søsterskap som bindende element

Vi har fortsatt mye å oppnå og mye å gjøre, selv om alltid noen, også kvinner, mener det finnes "viktigere ting": arbeidsledighet, smelting av isbreer og sult i verden. Denne hierarkiseringen av problemer dukker også opp i våre bevegelser. Etter at jeg startet merket mitt Ypsylone i 2015, har jeg ofte fått høre at feministisk mote i beste fall er betydningsløs sammenlignet med mer alvorlige problemer som voldtekt, kjønnslemlestelse og trakassering. Men hva er det vi egentlig snakker om? På et individuelt nivå kan en kampanje som bagatelliserer vold eller forherliger ekstrem magerhet, åpenbart ikke sammenlignes med den traumatiske opplevelsen av et seksuelt overgrep. Men på samfunnsnivå bidrar begge til voldtekstkulturen. Modeller og skuespillere, de som anses som "verdens vakreste kvinner", uttaler seg som regel ikke i det hele tatt, eller sier bare det andre vil høre. At #metoo- og #timesup-kampanjene nå kommer fra disse miljøene, reiser spørsmålet om det bare er "vakre", rike og berømte kvinner som kan tillate seg å starte en slik kampanje, eller er de også hevnen til kvinner som symbolsk står for "vær pen og hold munn"-kulturen.
 
Uansett hva svaret er, er jeg overbevist om at hierarkiseringen av våre handlinger er et blindspor. Søsterskap er en positiv utvei: gi hverandre gjensidig støtte og styrke og absorbere all positiv energi som vil gjøre en forskjell, uansett hvor den kommer fra, uansett på hvilket område den kommer til uttrykk. Vi trenger alle disse feminismene: i hverdagen, i teorien, i bedriften, på skolen, i media, i politikken, ved smertefulle temaer og ved alle de små forskjellene som utgjør den store forskjellen.
 
 

Søsterskap som handlingsalternativ i hverdagen

Søsterskap holder oss ikke bare sammen, men gir oss et enkelt handlingsalternativ som kan gjennomføres i hverdagen. Under et TEDx-foredrag jeg holdt for et og et halvt år siden, kom jeg med en personlig definisjon av feminisme, som hovedsakelig er basert på frihet.
 
Likhet virker ikke meningsløst for meg; jeg tror det er et uunnværlig utgangspunkt og juridisk grunnlag, men ikke nødvendigvis et ønskelig mål på alle områder. Jeg ønsker ikke å være likestilt med en mann, for jeg skjønner ikke hvorfor den ønskelig standarden skal være mannlig. Må vi fremdeles bevise i hvilken grad disse standardene kan være skadelige? Forresten er de ikke bare skadelige for kvinner, men også for menn – som sikkert lider mindre, men de er ikke immune mot kjønnsstereotyper. Myten om maskulinitet lever videre.
 
Å oppnå frihet som kvinne og bli kvitt kjønnsstereotyper, å være og skape det man ønsker å være, er en livslang oppgave. Å gå inn for at alle andre kan nyte denne friheten og frigjøre samfunnet fra kjønnslenkene, er sannsynligvis tidenes vanskeligste oppgave. Å oppnå likestilling på alle områder – lønn, håndtering av vold, tillit osv. – er ikke mindre vanskelig. Disse to konseptene er strukturerende idealer.
 
Søsterskap er både et kompass og et konkret mål, det forankrer oss i handlingen og i hverdagen. Søsterskap betyr at vi bygger stabile nettverk, at vi blir vant til å dele vakre ting med hverandre, at vi støtter alle i deres beslutninger og ikke lar en venn eller en fremmed stå alene i en vanskelig situasjon.
 
Selv om våre idealer og ideologier kan splitte oss, håper jeg at søsterskapet vil bringe oss nærmere hverandre.  Når målet mitt av og til virker for fjernt, kan søsterskap og dets utallige små handlinger i hverdagen minne meg om at vi allerede har gjort store framskritt, og at veien blir kortere når vi går sammen.