I Teheran
Fremmedhet og frihet

Hvordan regissør Jan Bosse, som medvirker i Goethe-prosjektet FREIRAUM, tilfeldigvis havnet på en spesiell internasjonal teaterfestival i Teheran.
 

For fire uker siden ringte min gamle venn Matthias von Hartz, leder av flere teaterfestivaler i Hamburg, Berlin, Aten, nå aktuell i Zürich. Han lurte på om jeg hadde vært i Teheran før, om jeg hadde lyst til å bli med ham, han var invitert til Fajr internasjonale teaterfestival. Fem dager Teheran, jeg kunne sikkert dele hotellrom med ham, men flyet måtte jeg betale selv. Etter en dags betenkningstid takket jeg ja, bestilte Lufthansas eneste direktefly fra Frankfurt – allerede en uke senere skulle det begynne. Det er nesten ikke mulig å være mer spontan og reise lenger vekk en dette. I dagene som fulgte meldte det seg imidlertid en del spørsmål: fra frie Vesten til det ufrie diktaturet Iran – å, nei – jeg må sikkert ha visum – men på så kort varsel? Neste bekymring: Som europeer kan man ikke ta ut penger i Iran – hvor kan jeg få tak i iransk rial på så kort tid? Matthias ringte: Han hadde ingen anelse om festivalen kunne hjelpe meg med visum også, men vi var allerede blitt invitert til en persisk middag av den sveitsiske ambassaden – ikke noe visum ennå, men allerede en fest! Bekymret lurte han på om det var en så god idé at to menn delte dobbeltrom, siden det offisielt fremdeles er dødsstraff for homofili i Iran.
 
Til syvende og sist var det nok med et par telefoner og noen e-poster, og alle europeiske bekymringer viste seg å ha en pragmatisk løsning. Visum på flyplassen i Teheran (ettertraktet utenlandsk valuta gjør det mulig), valutaveksling på hotellet (inkludert en forklaring på de ganske kompliserte omregningsforholdene), menn på hotellrom interesserer ingen (bortsett fra forlegne og fnisete stuepiker, men kanskje var det bare innbilning ...) Allerede på flyet skjedde det første spennende møtet – ved siden av meg satt Hamid, en svært sympatisk mann fra Teheran på 30 år, konsulent i Frankfurt de siste 5 årene, flyktet til frihet, en del av familien i Skottland, den andre delen i Teheran, kofferten full av gaver til alle nevøene og niesene, på perfekt tysk fortalte han meg alt om Teheran. Plutselig storm over Sør-Tyskland, ubehagelig turbulens, Hamid kritthvit i ansiktet, klamret seg fast til setet og viste seg å ha alvorlig flyskrekk som bare kunne glemmes i noen øyeblikk ved å prate, stille spørsmål og fortelle. Uendelig takknemlig tok han senere farvel med meg med enda flere tips og to avtaler: en i Teheran og en senere i Frankfurt.

Kjemper for hver millimeter med frihet

Fremmed i Teheran – Molok, smog, et nesten usynlig diktatur som likevel er merkbart ved hvert gatehjørne, utrolig mye bråk, energi, håp om forandring. Hvor selvfølgelig vi tar visse frirom merker man først når man ser ufriheten – først her kjenner man det nesten fysisk hva som er verdt å kjempe for (også hos oss!). Stor respekt for alle de moderne unge og eldre kvinnene som kjemper den daglige kampen for hver millimeter med frihet. Det obligatoriske hodetørkleet, som regel sneket inn som et slags moderne tilbehør – et nesten rituelt, ikke desto mindre farlig spill hvordan tørkleet tilfeldig glir ned centimeter for centimeter, blir rettet på, glir ned igjen. Og så fort døren er igjen – i prøverommet, i entreen i privatboligen, når man er for seg selv, er det helt naturlig å ta av tørkleet med det samme.
Den sveitsiske kulturattacheen midt blant mange venner, kolleger, mange kunstnere, flotte mennesker, nydelig persisk mat, tryllet fram av en venninne, redaktør for en kokebok fra det nordiranske kjøkken.
 
Åtte personer stuet sammen i en personbil, dunkende hiphop fra Teheran, den 20 år gamle jenta ved rattet, en perfomancekunstner, kjører som fanden, et euforisk øyeblikk av frihet i Moloks trafikkaos, et plutselig og kraftig støt, hjul og felger flerret opp mot den overdimensjonerte kantsteinen. Fem europeere og tre iranere ler hysterisk ved kanten av den sekssporede bymotorveien. På et tidspunkt dukker det opp en politimann på vespa – arrestert den aller første dagen?! Åtte personer i en småbil, forbudt alkoholinntak, er det overhodet noen som har førerkort? Igjen har alle europeiske bekymringer en pragmatisk løsning – og vi vil fortest mulig vekk fra motorveien.
Vi så mye iransk teater, performance, dans – for det meste hang jeg meg på tre festivalspeidere, alltid på jakt etter det neste spennende teaterkuppet man kan invitere til Europa. Mohammed, som etter 15 år for første gang er klar til å vise arbeidet sitt på den store årlige festivalen fordi han ble forsikret om at han ikke skulle bli offer for sensuren, viser oss en prøve på sin performance med en høne. Han vil kunngjøre at dyret skal slaktes til slutt og så fortelle i en halv time hva denne sceniske metaforen ikke betyr: «This is not about love. This is not about hate. This is not about fertility. This is not about sex. This is not about politics. This is not about censorship. This is not about freedom.» Maksimalt innhold gjennom å bestride det samme. Kunstnerisk-politisk geriljataktikk.
Han er den første vi åpent kan spørre hva det vil si å være kunstner i Teheran.
 
Det er allerede blitt bedre med sensuren, sier han. Man kan håndtere det. Øvelser i omgang med ufriheten. Kjempe for hver centimeter frirom. «Sensorene gjør bare jobben sin, det er blitt litt enklere, for noen år siden var de fremdeles ideologiske lovovertredere, i dag er de svært pragmatiske, bryr seg ikke så mye, de gjør bare jobben sin.»

Hamlet med hodetørkle

Det er enorm tilstrømning av folk som vil se tysk regiteater i det tyske gjestespillet «Hamlet» til Münchner Kammerspiele. På scenen forteller den unge regissøren Christopher Rüping om tilsløringsangstens absurditet. Skuespillerinnen som har rollen som Hamlet, må ha på seg hodetørkle – men det må også skuespilleren som forvandler seg til Ophelia. I det øyeblikket han framstiller en kvinne, må han også dekkes til med slør – og når han tar på seg en kjole for å bli Ophelia, må også den nakne mannlige overkroppen tildekkes. For den iranske tilskueren er han i dette øyeblikket en kvinne og da gjelder de strenge forskriftene.
 
Når har den romantiske troen på teatret vært så stor hos oss!?
Når Katja Bürkle som Hamlet med hodetørkle skriker sitt shakespearske fortvilte sinne mot publikum, sammenfaller Hamlets kamp mot «fengselet Danmark» i alle fall for en liten stund med iranske kvinners kamp mot sitt fengsel.
De mest spennende teatralske forsøkene så vi bak lukkede dører – det ville vært umulig å vise dem offentlig. Dansere, uten hodetørkle, barbente, i treningstøy, fysisk inntrengende koreografier.
 
Teater i konjunktiv: «Denne performancen vil vi senere vise til et invitert privat publikum. I siste scene, som vi ikke kan vise ennå, vil de to kvinnelige danserne binde seg sammen med teip som vi ikke har ennå, med en stol mellom kroppene. Den ene kroppen vil være naken, det vil oppstå et slags dansende maskinvesen», oversetter assistenten regissørens persiske forklaringer til engelsk.
Det er rørende hvordan den ene danseren forsøker å skyve den andre danserens livløse kropp mot publikum mens hun hele tiden stirrer på oss – ikke søkende etter hjelp, ikke anklagende, bare kald og objektiv mens hun med store anstrengelser forsøker å skyve den andre kvinnens lemmer mot oss med kroppsdelene sine. Ingen bebreidelse i blikket da hun bestemt holder blikket mitt, men med et absolutt krav om frihet, en fremmedhet som berører.