Karl Marx og vekstens grenser
«Verden er i et dilemma»

Karl Marx var ikke interessert i miljøvern. Det ville vært en overdrivelse å kalle ham den første naturverneren, selv om han allerede i «Det kommunistiske manifest» fra 1848 beskrev hvordan kapitalismen endrer alt, også de fjerneste delene av verden og naturen. Men selv om Marx ikke var opptatt av miljøspørsmål, kan man lære av ham hvis man vil tenke over vekstens grenser og kapitalismens sluttilstand.

«Kapitalisme» er et vagt begrep, og dens tolkning er fremdeles omstridt. Men i hovedsak beskriver den dagens økonomi svært nøyaktig: Det handler om å bruke kapital med formål om å ha mer kapital etterpå, å oppnå gevinst. Det dreier seg om en prosess som genererer eksponentiell vekst.
 
Vi har alle profitert på denne rikdommen. Da Marx publiserte sitt hovedverk «Kapitalen» i 1867, var gjennomsnittlig forventet levealder for arbeiderne i Liverpool 17 år. I dag forventes et nyfødt barn i Tyskland å bli 81 år.
 
Marx ønsket forresten alltid velkommen at kapitalismen genererer vekst. Han var ikke en vekstkritiker og feiret de tekniske nyvinningene. I «Det kommunistiske manifest" beskriver han begeistret hvilke «underverker» som har oppstått under kapitalismen: «Undertrykkelse av naturens krefter, maskiner, anvendelse av kjemi til industri og landbruk, dampskipsfart, jernbanen, telegrafen, oppdyrking av hele verdensdeler, kanalisering av elver, enorm befolkningsvekst».
 
Marx ønsket den nye velstanden velkommen ene og alene av den grunn at sosialismen dermed hadde mer å fordele. Hvordan denne sosialismen skulle se ut, uttalte Marx seg aldri konkret om. Han er bare tydelig på at privat eierskap av produksjonsmidler skulle avskaffes. Ellers fokuserte han i «Kapitalen» på å analysere kapitalismen.
 
Marx var overbevist om at kapitalismen ville avskaffe seg selv, og at den ville mislykkes på grunn av sine indre motsetninger. For man kunne observere et underlig fenomen som Marx var den første til å se: Av alle ting er det nettopp konkurransen som fører til at det til slutt ikke er noen konkurranse igjen, men bare noen få storkonsern som dominerer hele verdiskapingskjeden, fra råvarene til salgsmarkedene.
 
Også dynamikken til denne prosessen beskrev Marx riktig: I kapitalismen er teknologien langt mer enn bare et hjelpemiddel. Den utfolder sin egen logikk så snart den brukes systematisk. For hver enkelt entreprenør er det attraktivt å kjøpe nye maskiner som er mer produktive enn konkurrentens. For så snart en produsent produserer varene sine billigere, kan han også selge dem billigere. Konkurrentene må umiddelbart følge etter hvis de ikke vil bli fortrengt fra markedet.

Råvarer og miljø settes under press

Men de fleste markeder er til slutt mettede og kan ikke lenger absorbere de ekstra varene. Bare selskapene med den laveste produksjonskostnaden vil overleve denne fortrengningskonkurransen. Dette er som regel storkonsernene, for de profiterer på et fenomen som økonomer i dag kaller «økende stordriftsfordeler»: Jo høyere kvantitet, desto billigere blir teknologien som brukes på hver enhet.
 
Marx´ analyse er fremdeles gyldig i dag, det viser aktuelle tall fra Statistischer Bundesamt (Det tyske statistiske sentralbyrå): Storkonsern utgjør riktignok kun én prosent av tyske selskaper, men i 2015 genererte de 67 prosent av totalomsetningen. Samtidig er 82 prosent av alle firmaer mikrobedrifter – men til sammen sto de kun for 7 prosent av omsetningen i 2015.
 
Marx så med glede på disse konsentrasjonsprosessene. Han håpet at kapitalismen ville gå til grunne av seg selv ved at kapitalistene eksproprierte hverandre til det bare var noen få aktører igjen. «Enhver kapitalist dreper mange», som revolusjonen tydelig ville forenkle: Til slutt ville «folkemassen» bare fjerne «noen få usurpatorer". «Ekspropriatørene blir ekspropriert».
 
Som kjent ble det ikke slik. Kapitalismen viste seg å være langt mer levedyktig enn Marx noen gang trodde var mulig. Storkonsernenes oligopol var bemerkelsesverdig stabilt. Det ble ingen revolusjon, men en reform: Storkonsernenes makt kontrolleres og begrenses i dag gjennom demokratiske prosesser.
 
Likevel er de grunnleggende ideene til Marx aktuelle. Vi kjenner også følelsen av at kapitalismen kan kveles av sine egne motsetninger. Det er imidlertid en annen motsetning enn den Marx beskrev. Vi tror ikke at kapitalismen ender i sosialismen, vi er derimot opptatt av vekstens grenser. For råvarer og miljø settes under press. Tyskland bruker allerede like mye råvarer som om det fantes tre planeter – og ikke bare én. USA har allerede nådd fem planeter.
 
Verden er i et dilemma som Marx ville kalt «dialektisk»: Kapitalismen genererer vekst, men trenger også vekst for å være stabil. Men siden uendelig vekst ikke er mulig i en endelig verden, er kapitalismens dager talte. Marx tok riktignok feil da han mente at sosialismen ville komme, men man kan lære av ham å analysere kapitalismen fra dens sluttilstand. Det er en motsigelse, men det er motsigelsene det handler om.