Når fremmede diskuterer med hverandre
Å bryte meninger uten skjold og maske

Fremde diskutieren
Fremde diskutieren | Foto: ©colourbox

Hvor er ”det offentlige rom” – vårt moderne torg? Og Hvordan snakker vi sammen der? Blir vi alle små troll bak skjermene våre? Er utviklingen i tabloide nyhets-feeder representativ for hvilken retning vi som medmennesker beveger oss i?

Baklengs, til hver vår tue i trange dalfører hvor vi dyrker fjær til høns; til gapestokk og galgeberg; eller til kulturer hvor masken tjener som alibi for fremmedgjørende, krenkende og krigersk adferd.
 
Er tilspissingen av ytringer i det offentlige rom generert av algoritmer som bygger på – og opp under – sensasjonshunger og blodtørst? Og er affektiv polarisering i ferd med å etablere seg som faktiske holdninger? Har vi ikke lenger toleranse for meningsbærere av det som ikke er i tråd med egen livsanskuelse? I de samme fora hvor det polariserte ordskiftet kommer til uttrykk er det parallelt et sterkt fokus rettet mot offentlig samtaleklima- og kultur. Også i kunstfeltet og litteraturen får dette oppmerksomhet. Den danske forfatteren Carsten Jensen spør i sin nyeste bok, ”Kjellermennesker”, om populismen er en form for psykoterapi for utsatte mennesker som vil befris fra usikkerhet og selvforakt, bare for å rette forakten mot andre. Men er det virkelig slik at vi er så fiendtlig innstilt til hverandre?

Initiativet ”Deutschland Spricht”

Forskningen viser at bare det vi kjenner vil vi bry oss om og ha empati med. Og at det vi bryr oss om vil vi prøve å forstå, ha lojalitet til og ivareta. Hva skjer da hvis vi faktisk møter den andre, for å bryte meninger og bli kjent uten skjold og maske? Dette forsøker det tyske initiativet ”Deutschland Spricht” å legge til rette for – og finne et svar på. Og på en samtalemønstring som fant sted søndag 16. september i år inviterte Die Zeit og ti andre tyske medieinstitusjoner publikum til ytringsutveskling med meningsmotstandere. Ansikt til ansikt. Impulsen springer ut fra et ønske om å få tak i hva som forbinder folk med hverandre, snarere enn hva som skiller oss.
 
I rekrutteringsprosessen frem til denne mønstringen ble potensielle deltakere bedt om å svare på spørsmål med utgangspunkt i splittende politiske holdninger. Noen av spørsmålene som ble stilt var om landet bør ha strengere grensekontroller, om Donald Trump er bra for USA, om bykjernen i tyske byer burde være bilfrie, om kjøtt burde avgiftsbelastes tyngre for å redusere forbruket. Et spørsmål kretset også rundt holdninger til Metoo-kampanjen.
 
28 000 tyskere besvarte denne typen spørsmål via digitale plattformer opprettet av de 11 medieaktørene som dannet vertskap for prosjektet. Ved hjelp av kunstig intelligens ble de så paret med en ”passende” partner for å møtes til samtale. Et ”passende” par vil i denne sammenhengen si to personer som politisk sett står så langt fra hverandre som mulig, men som bor i nærheten av hverandre og på den måten har andre felles referanser.
 
Resultatet av denne match-makingen ble 10 000 par som skulle møtes til debatt. På selve mønstringsdagen satte så meningsmotstanderne seg overfor hverandre, to og to, enten på et offentlig sted avtalt dem imellom, for eksempel en nabolagskafé, eller på en fellesarena bestemt av arrangørene. Tidspunkt for møtet var likt for alle deltaker over hele landet.

Få folk til å snakke sammen

Allerede før denne første utgaven av ”Tyskland Snakker” gikk av stabelen engasjerte medieaktører flere steder i verden seg for å få folk til å snakke sammen, deriblant danske Politiken, italienske La Repubblica og canadiske Globe and Mail. Også her i Norge er en versjon av konseptet i ferd med å etablere seg. I regi av Morgenbladet, Dagens Næringsliv og NRK planlegges nå en landsdekkende pilot av ”Hele Norge Snakker” våren 2019.
 
Sten Inge Jørgensen er journalist i Morgenbladet og en av initiativtakerne til den norske utgaven. På spørsmål om intensjonen med prosjektet svarer han:
 
- Målet med dette prosjektet er ikke at folk skal bli enige. Vi er forskjellige og har ulike oppfatninger – vi er alle en del av et uenighetsfellesskap, og det skal vi være. Nettopp dette er bakgrunnen for at vi må snakke sammen. Og det er faktisk ikke slik at vi i Europa er så polariserte som mediene vil ha det til. Tvert imot. Dette prosjektet er tenkt som et forbyggende tiltak for å unngå eskalering av den sterke tendensen vi ser i USA og Storbritannia, hvor frontene er hissigere og har et sterkere fotfeste i befolkningen enn her.
 
Hva denne forskjellen kommer av tilskriver Jørgensen først og fremst de enorme sosiale og økonomiske ulikhetene i klassesamfunn som USA og Storbritannia. Han peker på at de er svakere som velferdsstater, med lavere tillit til eliten, politikere og systemet som sådan. Også ifølge analysen av data (anonymisert) som er samlet inn i forbindelse med gjennomføringen av ”Tyskland Snakker”, er det mye som tyder på at fenomenet polarisering snarere er et medieskapt uhyre enn en faktisk tilstand folk imellom de fleste steder i Europa. Og evalueringen av samtalemønstringen viser seg å bekrefte arrangørenes håp – nemlig at folk som er uenige med hverandre opptrer mer sivilisert, tolerant og er mer lydhøre overfor hverandre når de møtes ansikt til ansikt i det fysiske livet enn om samtalen foregår i et kommentarfelt i cyberspace.
 
I siste avsnitt av Carsten Jensens nevnte ”Kjellermennesker” peker forfatteren på at Den populistisk iscenesatte motsetningen mellom ”folket” og ”eliten” ikke er noe annet enn et barslagsmål i katastrofens forhage og at oppskriften på vår egen undergang er opprettholdelsen av tanken om oss versus dem. Vi vet først på alvor hvem vi selv er når vi står overfor en motstander, skriver Jensen – og i en slik forståelse kan man godt se for seg nytten i at ”Hele Verden Snakker” sammen.