Tema: Bærekraft #attention _THEOCEAN

Hav
Hav | Foto: ©colourbox

Vi vet alle at verden står overfor store utfordringer, og en del av disse utfordringene begynner allerede å gjøre seg ganske gjelde. Vi kan peke på flere tegn i tiden som viser at menneskehetens fotavtrykk på planeten begynner å bli faretruende stort, Dag Olav Hessen.
 

Klodens atmosfæriske CO2-konsentrasjon har forlengs passert 400 ppm, og er på stø kurs videre oppover. Samtidig kan vi maksimalt slippe ytterligere 800 gigatonn CO2 dersom vi – statistisk beregnet – skal holde oss under en global, gjennomsnittlig temperaturøkning under 2 grader. Med dagens utslippshastighet vil denne grensen passeres på under 20 år. Vi har også i gjennomsnitt redusert verdens bestander av høyere dyr med nær 60% på 40 år. Selv om ikke all bestandsnedgang kan tilskrives menneskelig aktivitet, så er det liten tvil om at vårt kollektive fotavtrykk på planeten i form av ødeleggelse av leveområder, overfangst, miljøgifter og klimaendringer er hovedårsaken. Dette bestandsreduksjonen må altså ikke forveksles med artsutryddelse, men kommer i tillegg til en førhøyet utryddelsesrate for arter, selv om ingen kan si nøyaktig hvor mye høyere. Samtid som det blir færre dyr, blir det flere mennesker. Verdens folketall fortsatt økende, mye tyder på at vi vil passere 10 milliarder i 2050, og vil i stadig større grad bli en urban befolkning som også vil ha økende materielle krav og økende behov for mat.

Hvert år beregnes noe som heter Earth Overshoot Day, dagen da vi har forbrukt klodens fornybare kapasitet. Trenden de siste årene har vært at denne beregnede datoen kommer stadig tidligere, i 2018 kom den på 1. August, hvilket vil si at vi resten av året strengt tatt låner ressurser fra kommende generasjoner.

Havet som matkammer

Havet spiller en nøkkelrolle her på mange måter, både som spiskammer og søppelkasse. Og havet er viktig for klodens klima. Det er mye vi mennesker føler oss avhengige av, men det meste av det vi virkelig er avhengige av kommer fra naturen. Fordi landjorda er vår vante arena, blir det gjerne til at vi har mest oppmerksomhet knyttet til matplanter og husdyr. De utgjør også størsteparten av det vi spiser. Fisk og skalldyr utgjør bare 17 % av vårt protein-inntak, men det både kan og bør økes betraktelig – men da på en bærekraftig måte. Vi har beslaglagt svært mye av landjordas produksjonsevne, og det er ikke bærekraftig å omgjøre mer skogsareal til landbruksjord. Havet har derimot mye å my på. Havets næringskjeder er mye mer effektive enn de på land, fordi plantekosten i havet er alger, som omsettes veldig mye mer effektivt enn landjordas planter. Også videre oppover i næringskjeden er det mer effektiv energiutnyttelse i hav. Dessuten er maten fra havet rik på de svært viktige flerumettede fettsyrene som vi er avhengig av. Vi bør derfor høste mer fra havet, gjerne langt ned i næringskjeden, men vi må ta lærdom av tidligere feil. Kollapsen av den atlantiske sildebestanden på 70-tallet er et dramatisk eksempel, overfiske i ”smutthull” og uregulerte farvann et annet.

 

Allmenningens tragedie

I korte trekk kan dette beskrives som en kollektiv av en felles ressurs. Alle som bruker av denne ressursen, for eksempel fike eller beiteland, har et personlig motiv for størst mulig utbytte, og den kollektive effekten av dette blir overutnyttelse – altså allmenningens tragedie. Dette er en mekanisme bak svært mange av verdens miljøproblemer, både lokalt og globalt. Den kan utspilles også mellom nasjoner, igjen kan overfiske være et godt eksempel. Vi kan også snakke om allmenningens tragedie når det gjelder utslipp og forurensning. Det er lett å tenke at egne utslipp er ubetydelige i den store sammenheng, men summen av alle utslippene kan bli dramatiske, enten det gjelder plast eller mye av det andre vi dumper i havet. Og det gjelder ikke minst CO2-utslipp. Problemene skyldes summen av enkeltindividers forbruk eller nasjoners utslipp.

I dag er det klimaendringer som er den største trussel mot havet, og det er (enda) mer bekymringsfullt enn plastforsøpling og havforsuring. Silda trues igjen, men av andre grunner. Havets næringskjeder endres, og nedgangen i sjøfugl viser at noe er galt. For et par år siden tok jeg min sønn med til fuglefjellet Runde på Sunnmøre for å vise han det fantastiske livet jeg selv husker fra ungdommen. Men det var taust i fuglefjellet, mange av måkene og alkefuglene var borte. Sjøfuglene er havets kanarifugler. Et sunt hav er også viktig for klimaet selv, 25% av våre CO2-utslipp tas opp i havet.  

Samarbeidets muligheter

Så er det noen løsning på dette? Vi mennesker er på mange måter bedre enn vårt rykte. Vi er empatiske, sosiale, gode til å samarbeide og gode til å finne løsninger i fellesskap. Vår svakhet er vår kortsiktighet. Både disse gode og dårlige sidene kan ses som grunnleggende trekk ved menneskenaturen. Og det finnes veier rundt allmenningens tragedie. Som nobelprisvinner i økonomi, Elinor Ostrom viste, så er ikke minst forvaltning av fiskeressurser et godt eksempel på dette, og vi har faktisk blitt gode på fiskeriforvaltning, også internasjonalt. Vi har også forstått at den eneste måten å løse forsøplingen av verdenshavene på er gjennom felles løsninger – siden det så åpenbart er i alles interesse. Dette krever overnasjonale organer. Så må vi også i fellesskap håndtere våre CO2-utslipp, og det raskt. Havet hjelper oss, men så må vi også hjelpe havet.