Literariske Kulturutveksling
Hedersgjest hver kveld

Bücherwiese

Den norsk-tyske litteraturutvekslingen har fått vind i seilene.
Norge er gjesteland ved bokmessen i Frankfurt 2019.
Mange lesninger står på programmet – hva er det forlokkende ved dem?

Noe av det mest forlokkende ved lesninger kan beskrives som «leirbålfølelse»: Det å sitte sammen mens noen forteller en historie. Oppleve endringene i stemmen, mimikken. En nøling her, et glimt i øyet der. Alt dette er med på å forsterke fortellingen. I tillegg virker nærværet av andre mennesker, deres reaksjoner – latter, spent stillhet, applaus – tilbake på fortelleren og motiverer. Publikum og fortelleren blir til en enhet, et fellesskap.

Når det iblant spørres om hvorfor lesninger har vært så populære de siste årene, kan denne følelsen være en av hovedgrunnene. I en verden der stadig mer formidling skjer via en skjerm, er lesninger en opplevelse av umiddelbarhet, av tilstedeværelse.
Hvor stort behovet for (norske) fortellinger er, ble tydelig på bokmessen i Leipzig i mars 2019 under «Lange Nacht der norwegischen Literatur» (norsk litteraturs lange natt) i «Haus des Buches» (bokens hus), der Geir Gulliksen, Johan Harstad, Mona Høvring, Lars Mytting og Anne B. Ragde deltok. Fem forfattere som er helt ulike når det kommer til både berømmelse og skrivemåte. De lokket 350 besøkende til litteraturhuset, så mange at det måtte lånes stoler fra en restaurant i nærheten for å kunne tilby alle gjestene sitteplass.

Internasjonal kulturutveksling par excellence

Et tilsvarende stemmemangfold som under «Lange Nacht der norwegischen Literatur» var det også en annen kveld i Leipzig, der mottoet lød: «En kveld for ytringsfrihet». Temaene var kvinnefrigjøringens historie, «negativ sosial kontroll", terrorisme som politisk middel, mangfoldet av publisering og sensur i musikken. I denne konteksten viste lesningens format et annet potensial: Den ble til et forsøkslaboratorium – for ettertanke, framstilling og samtale om samfunnets utfordringer. Bøkene fungerte som samtaleutløsere. Spørsmålene, fortellingene, uttrykkene og svarene i bøkene ble diskutert.

Og mer til: Bøkene overvant grenser og viste at alle nasjoner i den globaliserte verden må bidra til å løse samtidens problemer. Samme kveld i «UT Connewitz» – et filmpalass fra kinoens tidlige dager – ble publikum begeistret for bøkene til de norske forfatterne. For de fremragende ideene, de overbevisende argumentene, de dristige prosjektene. I øyeblikk som dette blir lesningen til et sted for kulturutveksling par excellence. Spesielt når (som denne kvelden) representanter fra media og andre samfunnsinstitusjoner er til stede og sørger for at ideene og prosjektene får enda større utbredelse.

Thomas Böhm Foto: ©privat I et slikt klima for utveksling og gjensidig lytting er det også rom for å snakke om forbrytelser, sår og tap. I Leipzig presenterte Bjarte Bruland sin bok «Holocaust i Norge», den første vitenskapelige monografien om temaet. I boken viser Bruland også hvordan de norske og tyske gjerningsmennene samarbeidet. Sigurd Sørlie fortalte om sitt verk «Solkors eller hakekors», der han beskriver skjebnen til de 4500 nordmennene som kjempet frivillig som soldater for «Det tredje riket» – for det meste i enheter i Waffen-SS ved Østfronten.
Med slike temaer kan lesninger minne om historieundervisning: Det presenteres nye vitenskapelige funn som kompletterer bildet av de historiske hendelsene, ansporer til ettertanke og lar de tilstedeværende lære av historien – i felleskap.

Historien om et kulturelt vennskap

La oss mot slutten av denne lille oversikten over lesningens aspekter vende tilbake til «Lange Nacht der Norwegischen Literatur» i Leipzig. Der presenterte Lars Mytting sin bok «Søsterklokkene» som handler om en stavkirke i Butangen. Når handlingen utspiller seg – vi befinner oss i år 1880 – er stavkirken blitt forfallen, presten vil rive den og bygge en ny kirke.
Kunstakademiet i Dresden sender en ung arkitektstudent som skal hjelpe til med å bevare den gamle kirken. Forfatteren forklarer: «Det er dokumentert at tyskerne var svært interessert i norsk kulturarv. Man må ikke glemme at det var en sterk vennskapelig forbindelse mellom Norge og Tyskland før det forrige århundrets kriger, noe som endret seg etter annen verdenskrig. Det er fint å kunne skrive om det». Og det er like fint å lese om det og bli fortalt om det.
 
I den forstand kan vi se fram til den norsk-tyske litteraturfestivalen i Oslo og dens arrangementer, der vi sammen er en del av historien.