Om Nora Gomringers Tekst
Versjoner av andre forbrytelser

I diktet «Versjoner» tar den tyske poeten Nora Gomringers utgangspunkt i dette maleriet, og lar mannen som står alene i båten forvandles, og bli den norske terroristen uten navn. Den mytiske øya i maleriet, blir også til Utøya. Teksten hennes kommenteres her av Simon Stranger:

Særlig var det én liten øy jeg alltid kastet et blikk ut på mens jeg lekte i fjæra. En liten knaus som lå for seg selv, to kilometer fra land, med bare et enslig hus, skjult under et kratt av tynne og pistrete furutrær som stakk opp, som hårstråene på hodet til en kjempe som dukket opp fra sjøen.

Den mytiske øya i maleriet blir til Utøya

I ett av værelsene sine, hadde Adolf Hitler et maleri av den tyske maleren Arnold Böcklin. Maleriet forestiller en øy, med steile klipper som vokser rett opp av fjellet, og blir en slags festning. På vei til denne øya, ser man en enslig skikkelse, alene i en båt, kledd i hvitt, med en kiste foran seg. Tittelen er «Dødens øy», og i diktet «Versjoner» tar den tyske poeten Nora Gomringers utgangspunkt i dette maleriet, og lar mannen som står alene i båten forvandles, og bli den norske terroristen uten navn. Den mytiske øya i maleriet, blir også til Utøya.
På den måten trekkes forbindelseslinjene opp. Det gamle tankegodset, som førte frem til Det Tredje Riket, lever fortsatt, og forvandles til handlingene til denne mannen, skriver Nora Gomringer i en tekst om dette diktet:
«Adolf Hitler kjøpte den tredje versjonen av Arnold Böcklins maleri "Die Toteninsel" (Dødens øy) i 1936 og hengte det først opp i Berghof og senere i det nye rikskanselliet. Dette bildet snakket til Hitler, det fascinerte og rørte ham. I tankene mine smelter disse to gjerningsmennene, disse to øyene sammen til en tekst. Da nordmannen i et første usammenhengende intervju i forbindelse med rettssaken hektet seg på nazistenes tankegods og nevnte NSU og deres forbrytelser som forbilde, måtte jeg tenke på et amalgam og den fryktelige vissheten om at hans forbrytelser til syvende og sist var versjoner av andre forbrytelser med samme tankemønster og vil være det igjen.»

Simon Stranger | Foto: ©André Løyning Noen mennesker er som øyer. Folk som blir stående alene, og som mister eller glemmer forbindelsen de har til alle andre, bundet sammen der nede i dypet. Og dypet, fjellene under overflaten, de lange strendene på havbunnen, og de plutselig riftene og søkkene, de blir samfunnet som ligger under oss, som hele tiden binder oss sammen.
 
Under bokmessen i Frankfurt, ble jeg stående å snakke med forfatteren Åsne Seierstad, som fortalte fra boken sin «En av oss» om den norske terroristen som drepte 77 mennesker, i regjeringskvartalet og på Utøya.
Hun fortalte om en ung mann som tilfeldigvis også het Simon, som var en av de som hjalp andre med å finne skjulesteder denne fatale dagen i juli 2011. Ikke for å vise mot, i følge de som kjente ham, men med en naturlighet som fulgte av hvordan han selv var behandlet.

Det var bare slik han var lært opp. Familie og venner beskriver ham som en som alltid ville hjelpe til, en som brydde seg, som gjorde det bare på refleks.
«Ser man på bakgrunnen hans,» sa Seierstad denne formiddagen, «så ser man at dette er en gutt som har vært ønsket, vært elsket, vært fulgt opp, og denne vennligheten har satt seg i væremåten hans, som noe selvsagt.» Som en solid del av ham. Som fjell.
           
Med terroristen på Utøya var det annerledes. En mann som helt fra begynnelsen av ble forlatt av faren sin. Moren hans ble satt i barnevernets søkelys. En gutt som falt utenfor, som ble en øy, alene, isolert.
 
Vi mennesker vil først og fremst bli elsket. Hvis det feiler, vil vi bli beundret. Hvis det feiler, vil vi bli fryktet.
Dette er psykologiske mekanismer som passer urovekkende godt på et menneske som denne norske terroristen, som selv ble en øy, utenfor fellesskapet.
I blant lurer jeg på om det noen gang vil gå opp for ham hva han har gjort.
Vil det noen gang komme et øyeblikk da lagene av hat og konspirasjoner faller av fra skuldrene og øynene han, slik at han ser, virkelig ser hva det er han har gjort? Vil det noen gang komme et øyeblikk der denne mannen våkner i cellen, og virkelig tar innover seg all den smerten han har skapt, alle de livene han har stanset, endret, ødelagt. For hva da?
Hvordan hadde livet til den norske terroristen vært hvis han hadde våget mer? Hvis han ikke hadde gjemt seg vekk, gått i dekning for alt det som virkelig krever noe av oss som mennesker, i stedet for å lukke seg inne, spille dataspill på nettet, lese seg opp på innbilte farer, blåse opp sin egen rolle, sitt eget ego for å takle smerten som ligger i speilet, i tausheten fra de andre, og i mangelen på oppmerksomhet fra kvinner? 
Vil han noen gang innse alt han har ødelagt, for seg selv og for så mange andre?

Tenne lysene i øynene deres

De samme spørsmålene gjelder for Hitler. I biografiene om ham, beskrives Adolf Hitler som en sjenert og keitete ung mann, som virket ukomfortabel i sosiale sammenhenger, og som også foretrakk monologen fremfor dialogen. Som en øy.
 
Böcklin maler en båt som legger til, skyggeomsluttet, dragsugaktigen båtsmann, navnløs,
altfor villig til å røpe seg
 
Altfor villig til å røpe seg, skriver Nora Gomringer. Altfor villig til å røpe seg.
 
Noen mennesker er som øyer, og kanskje er oppgaven til samfunnet å se dem. Ro ut til dem, forsøke å tenne lysene i øynene deres, slik jeg noen ganger kan huske at jeg så ut mot denne øya i midten av fjorden på Vestlandet, på kvelden, når mørket fikk fjorden og himmelen til å vokse sammen, slik at øya bare syntes som en silhuett. Da kunne jeg i blant se lysene skinne fra vinduene i det vesle huset, og vite at noen var hjemme. Så ville jeg gå tilbake til bålet der hele familien var samlet. Gå tilbake til fellesskapet.