Om monstere og Utøya
Å skrive om det ufattelige

Den tyske forfatteren Nora Gomringer forklarer hvordan diktet «Versjoner» oppstå. Hvorfor valgte henne ut den norske attentatmannen som et av monstervesenene hun ville beskrive? Artikkelen av Simon Stranger, (se relaterte lenker), kommenterer diktet.

Versjoner  
 
og
en båt legger til
Böcklin maler en båt som legger til,
skyggeomsluttet,
dragsugaktig
en båtsmann, navnløs,
altfor villig til å røpe seg.
Hitler hadde en versjon.
Utøya ble ei
øy
skyggeomsluttet,
dragsugaktig.
En båt legger til,
om bord en død
en overgangsadvokat
Böcklin maler en båt som legger til.
En båtsmann navnløs,
versjoner av Breivik.
Om bord en død,
fredløs,
dragsugd,
skyggeaktig,
konturløs,
ei øy
og

22. juli 2011 drepte en mann som hadde mange navn og i dag lyder nye navn, 77 personer i Oslo og på Utøya. Handlingene hans rystet Norge, satte hele Europa i sorg og medfølelse, og spørsmålene vi sitter igjen med er uendelige: Hvordan kunne det gå så langt, var det ingen som så, hvorfor hater et menneske så mye, hvordan kan vi beskytte oss, hva kan og bør samfunnet gjøre, vil vi nærme oss hverandre integrativt eller isolere oss, hvordan sørger man over så mange ungdommer, finnes det hevn, finnes det tilgivelse, hvem er denne mannen, og hva var hans motiv?

Foto: ©Judith Kinitz 22. juli 2011 var en varm og fredelig dag i min lille hjemby i Tyskland. Ingen hadde planer om å bygge en mur, men jeg hadde valgt tema for en ny diktsamling jeg holdt på med: Monster Poems.

Begrepet «monster» var på alles lepper. I 2008 og senere ble overgriperen og kidnapperen Josef Fritzel titulert som «monster» i østerriksk og tysk presse. Før dette ble Natascha Kampusch bortføring, som tok slutt da hun flyktet i 2006, omtalt med samme vokabular. Monstre var blant oss. Derfor valgte jeg ut den norske attentatmannen som et av monstervesenene jeg ville beskrive. Samlingen, som ble utgitt på forlaget Voland & Quist i 2013, inneholder 25 dikt som tar for seg fenomener og «klassikere» i sjangerlitteratur og sjangerfilm, men også spørsmålene om misericordia (barmhjertighet), clementia (tilgivelse) og absolutio (absolusjon).

Det å bli presentert og vist fram er like mye en del av et monsters biografi som summen av frykten det sprer. Slik vokser dets makt, slik utvider det sitt mørke, og flere får vite om det. Litteratur var og er på denne måten alltid villig medskyldig i å bygge opp fortjent eller ufortjent berømmelse. Perspektivet man betrakter noe fra, er etter min mening like viktig som gjenstanden som betraktes. Derfor var det viktig for meg å av og til presentere «mine monstre» på en ny måte, ikke tillegge dem den samme skrekklisjeen, men andre egenskaper som er innenfor sfæren av skrekk, skyld, ødeleggelse, som er en del av deres natur og historie. Effekten skulle ikke være en fremmedgjøring av den velkjente frykten, men vekke nysgjerrighet, vise symbioser og mekanismer.

Adolf Hitler kjøpte den tredje versjonen av Arnold Böcklins maleri «Die Toteninsel» (Dødens øy) i 1936 og hengte det først opp i Berghof og senere i det nye rikskanselliet. Dette bildet snakket til Hitler, det fascinerte og rørte ham. I tankene mine smelter disse to gjerningsmennene, disse to øyene sammen til en tekst. Da nordmannen i et første usammenhengende intervju i forbindelse med rettssaken hektet seg på nazistenes tankegods og nevnte NSU og deres forbrytelser som forbilde, måtte jeg tenke på et amalgam og den fryktelige vissheten om at hans forbrytelser til syvende og sist var versjoner av andre forbrytelser med samme tankemønster og vil være det igjen.

En som bringer døden

Tittelen på diktet «Versionen» (versjoner) henviser til den endeløse rekken av skuffelser over disse som er skuffet over verden. Da journalist Åsne Seierstad i 2015 skildret sjelslivet til en ensom og tidlig radikalisert ungdom med tilbøyelighet for grusomheter som et detaljert biografisk portrett av forbryteren, hadde verden nok med det jeg vil kalle «å føle riktig». Vi forsto gutten og likevel ble vi sinte på ham og skuffet over den mannen han var blitt. Ordvalget i diktet mitt, som – ifølge min svenske forlegger Madeleine Grieve von OOtal – av pietetshensyn sannsynligvis aldri vil bli publisert i Sverige i forbindelse med diktsamlingen, skal lokke og lede fra vers til vers, slik at det danner seg et bilde av denne aldri avsluttede tematikken.

Konjunksjonen «und» (og) begynner og avslutter teksten som hverken har en begynnelse eller slutt. Båtsmannen i Reimar Limmers bearbeidelse av Böcklins original er en moderne mann i en motorbåt, en som bringer døden. Dermed er han en direkte versjon av båtsmannen Charon som transporterer det tildekkede liket til hvilestedet. Limmers båtsmann anno 2013 bringer døden som en morder til øya. Bildene har tiltrekningskraft og fredløshet, er fulle av anelser, likevel synes jeg de virker skyggeløse, skyggelagt, et paradoks som for meg skaper en atmosfære i en altfor faktisk, tydelig og kald katastrofe.

Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet – det var oppfordringen fra statsminister Stoltenberg og den norske kongen. Til alles forbløffelse var sorg og samfunnsånd temaene til gudstjenestene og talene etter de redselsfulle hendelsene, ikke fordømmelse, skremselspropaganda og hat. Nylig fulgte statsministeren i New Zealand dette eksempelet. På vegne av minnet om ofrene bestemte hun at gjerningsmannens navn skulle slettes fra annalene i Christchurch, og han skulle forbli navnløs i alle framtidige reportasjer. En mann uten navn kan være en mann uten egenskaper, han kan miste sin evne til å skremme fordi han blir hvem som helst, ikke infam gjennom sine gjerninger. En gang lyser ordet «namenlos» (navnløs) opp i diktet mitt. Pålagt navnløshet som følge av den største forbrytelsen tar makten fra monsteret.