Kolonihistorie
Skandinavia og slavehandelen

Når jeg forteller at jeg forsker på skandinavisk kolonihistorie, er første reaksjon ofte «Finnes det?» I Norge får jeg også til svar at det er Danmarks ansvar, i den aktuelle perioden ble Norge tross alt administrert fra København.

Nordmenn har så å si deltatt mot sin vilje i oversjøisk handel og dens trolig mest grusomme kapittel: den transatlantiske slavehandelen og slaveriets institusjon i de skandinaviske besittelsene i Karibia.
 
Men hvordan er det egentlig med kolonihistorien til de skandinaviske landene og den norske deltakelsen? Og hvordan kan vi se det med nye øyne?
 
Inspirert av andre europeiske lands ekspansjon og luksusvarene som kom fra hele verden, ville også Sverige (som på den tiden omfattet store områder i Østersjøregionen og Finland fram til 1809) og Danmark (inkludert Norge fram til 1814) posisjonere seg i det østasiatiske, det afrikanske og det amerikansk-karibiske markedet på 1600-tallet. Først var det private handelskompanier som f.eks. Vestindisk-guinesisk Kompagni som utstyrte skipene for handel utenfor Europa og forhandlet med lokale makthavere om etableringen av handelsstasjoner. Senere ble eierskaps- og administrasjonskrav fra den svenske og danske kongen mer omfattende. Besittelsene i Afrika og Karibia muliggjorde en skandinavisk deltakelse i den svært lukrative «trekanthandelen».

Nordmenn i koloniene

Nordmenn var delaktige som finansmenn, kjøpmenn, kolonitjenestemenn, sjøfolk og som mer eller mindre frivillige nybyggere i koloniseringen av karibiske øyer, i slavehandel og i opprettholdelsen av slaveriet. Det første skipet til Vestindisk-guineisk Kompagni, som i 1674 fraktet afrikanske slaver til den nyetablerte kolonien St. Thomas, het «Cornelia» og tilhørte kjøpmannen Jørgen Thor Møhlen fra Bergen. «Cornelia» hadde også mange straffanger om bord, blant annet fra Bergen, som var ment å være de første kolonistene. Nesten alle døde i løpet av kort tid.
 
En av nordmennene som jobbet som tjenestemann for den danske kongen i St. Croix, var juristen Engebret Hesselberg (1728-1788). Hesselberg ble «berømt» for den svært grusomme avstraffelsen av mannlige slaver som ble mistenkt for å ha planlagt et opprør. Det ble aldri funnet bevis. På Nasjonalbiblioteket finner man en kopi av Hesselbergs rapport. Den inneholder en liste over de mistenkte og de respektive straffe-, tortur- og henrettelsesmetodene, men framfor alt forteller den at nordmenn, eller skandinaver generelt, på ingen måte oppførte seg «bedre» eller «mer humant» enn andre når de kom i koloniale maktposisjoner. Dette strider selvfølgelig mot mange skandinavers selvbilde.
 
Gjennom den felles kolonihistorien kan man også se forholdet mellom Danmark og Norge med nye øyne. Da Danmark markerte 100-årsjubileet for salget av Dansk Vestindia til USA med mange utstillinger og diskusjonsarrangementer i 2017, ble Norge knapt nevnt – ganske enkelt fordi det ofte blir glemt at «Danmark» eller «Det danske rige» også kan bety nordmenn, tyskere eller islendere, i alle fall ikke Danmark med dagens grenser.
For Norge har særlig én hendelse i løpet av de siste tiårene vært spesielt viktig for å minnes norsk deltakelse i slavehandelen: oppdagelsen av skipet «Fredensborg» i 1974. Skipet sank utenfor Arendals kyst i 1768. På sin siste overfart på trekantruten fraktet skipet 256 afrikanske slaver fra Gullkysten over Atlanterhavet til St. Croix.

Et nytt blikk på sjøfarten

De siste årene har interessen for dette ubehagelige kapittelet i historien økt. Eksempler på dette er Fartein Horgars fembinds romanserie om dansk-norsk kolonihistorie i Karibia, Anders Totlands sakprosabok for barn og unge, «Den norske slavehandelen» (2018), og Artistic-Research-prosjektet ved Akademi for scenekunst, Høgskolen i Østfold, «Spectral collaborations: performative entanglement in the archives of Nordic participation in Trans-Atlantic slavery».
Men hvorfor er denne (delen av) historien viktig? For meg handler det ikke om skyld og skam, men om anerkjennelse, om å være del av en felles historie og dermed også en felles samtid og framtid, utover eget land, egen region, eget kontinent. Kanskje kan man også utvikle en forståelse for at erindringene om «seilskutetiden» hos de fleste nordmenn er positive og fylt med stolthet, mens den hos afro-karibiske mennesker vekker fryktelige minner om høyst ufrivillige og dødelige skipsoverfarter. Formålet med utstillingen «Listening to the echoes of the South Atlantic» var nettopp å skape denne forståelsen.