Berlinale Blogger 2017 Likestilling ikke tema

Dieter Kosslik
© Alexander Janetzko/Berlinale

Igjen står den internasjonale filmverden i gullbjørnens tegn for de neste ti dagene. Berlinalen 2017, den 67. i rekken, har startet. Med film-direktøren Sally Potter, skuespillerne Catherine Deneuve, Hanna Schygulla, Patricia Clarkson m. fl. presenterer filmverdenens mektigste kvinner filmer fra hele verden - hovedsakelig skapt av menn.
 

I 2017 ble hele seks av 24 nominerte filmer i hovedkonkurransen regissert av kvinner. Mindre enn en tredjedel! Det er langt unna egalitære 50%, men likevel en økning fra i fjor, da det kun var to kvinnelige regissører av 21. Slik slår festivalen lett en av sine hovedsponsorer: Zweites Deutsches Fernsehen vil øke andelen kvinnelige regissører med en prosent per år. For øyeblikket blir kun 13% av kveldsprogrammene regissert av kvinner, likestilling blir det altså garantert om 37 år. Sammenlignet med det kan man karakterisere Berlinalen som direkte progressiv.

En herreclub også i dag
 
Under Berlinalens pressekonferanse leses utallige mannsnavn opp før endelig den første kvinnen blir nevnt, Agniezka Holland. Den polske regissøren, som var nominert til Oscar i 2011, kaller i The Guardian filmindustrien for en gutteklubb. En herreklubb er det også i dag, til temaet veksler fra hovedkonkurransen via Panorama og Forum og kommer inn på seksjonen Generation. Her bruker Maryanne Redpath forstørrelsesglass på Europa. Hennes seksjon består av til sammen 64 lange, middels lange og korte filmer, 32 av dem er regissert av kvinner. Dessverre har vi da for lengst forlatt de store budsjettenes verden.
 
Til og med mitt elskede Norge bidrar i år med tre Berlinale-bidrag av mannlige regissører: Ole Giæver, Thomas Arslan og Erik Poppe. Hvorfor har norsk filmindustri ennå ikke innført den svenske likestillingsmodellen?!
 
For livsledsageren til produsenten Wilma Harzenetter, som har ledet Berlinalen siden 2001, virker ikke likestilling til å være et politisk tema. Når den kommer for nær, skyver den smekre 65-åringen, sporty og ungdommelig kledt, kritikken over på utlandet, eller i det minste over på Bayern. «I Bayern får man en pris for å være kvinne, her må man først lage en film», glapp det ut av patriarken med den gråe piggsveisen i sluttsekundene av Berlinalens pressekonferanse og kom med det ut av skapet som misogyn grobian.
 
Som så ofte spør jeg meg selv: Hva er det egentlig som gjør menn overlegne kvinner? I pressehuset i Berlin blir det ettertrykkelig demonstrert akkurat nå: De feirer hverandre!
 
Er det en anledning hvor en kvinne blir premiert, forekommer desto flere mannsnavn. Kvinner blir nevnt enkeltvis, om i det hele tatt (Anita Sarkesian har kalt dette «smurfesyndromet»). Eller så blir kvinnen, som forblir navnløs, kun definert i forhold til berømte menn, f. eks. «datteren til James Joyce som søkte lykken som danser i 1920-tallets Paris som Samuel Becketts forlovede» (om Lucia Joyce i presseteksten til seksjonen filmatiseringsverdige romaner).