Berlinale Blogger 2017 Faren angrer

Vater und Sohn
Far og sønn | Foto: © Schramm Film / Marco Krüger

Med sine upretensiøse, lange scener i Lyse netter (Helle Nächte) gjør regissør Thomas Arslan det begripelig for meg hvor dypt og uopprettelig faren Michaels fravær har såret sønnen Louis.
 

Klokken 10:30 trer jeg ut igjen i den kalde morgenen fra Berlinale-Palast, sløvet og opprørt på samme tid.

Michael har bodd i Berlin i mange år, den krasse østerrikske dialekten har han imidlertid aldri lagt av seg. Sorgen over farens død kommer til uttrykk ved at han håner sin kjæreste: «Du ser stygg ut når du er fornærmet».

Før jeg gir hovedrolleinnehaveren en ny sjanse, trenger jeg like så lang tid som han trenger for å gjenopprette en slags nærhet til sin sønn. Men etter 60 minutter gjør den tilsynelatende endeløse tagningen av en tåkete fjellsti at jeg blir trollbundet av historien. Faren kommer med bekjennelser, angrer seg. Han har elsket moren, men bedratt henne så lenge at hun til slutt ga ham opp. Han har ikke fått se sin sønn vokse opp.
 
Louis drar vekk, forsvinner inn i den store ensomheten i det ikke helt ufarlige norske fjellandskapet. Faren finner ham etter lang tids søk, Louis forsøker å flykte. I filmens sluttminutter finner far og sønn endelig sammen i en keitete omfavnelse, midt i det karrige landskapet. I minuttene som følger renner tårer nedover kinnene mine.

Berliner-skolens introverte spillestil og de lange tagningene har revet meg med og berørt meg.