Hurtigtilgang:
Gå direkte til innholdet (Alt 1)Gå direkte til sekundærnavigasjonGå direkte til hovednavigasjon

Berlinale-blogger 2019
Det er det som Berlinale handler om i 2019

„La paranza dei bambini“ von Claudio Giovannesi
Foto (Ausschnitt): © Palomar 2018

Opprør, avskjeder, seiersglans. Hvordan du kan delta i samtalen om årets festival uten selv å være til stede.
 

Litt vemod er nok på sin plass. Den 69. Berlinalen er den siste under Dieter Kosslicks beskyttelse. Den underholdende og sjarmerende showmannen ledet den viktigste filmfestivalen i Tyskland siden 2001. I mai 2019 er hans æra definitivt over – en æra der Kosslick har gjort Berlinalen til verdens største publikumsfestival. For første gang i Internationale Filmfestspiele Berlins historie tar to personer plass i førersetet: Italieneren Carlo Chatrian, tidligere festivalsjef for Den internasjonale filmfestivalen i Locarno, blir kunstnerisk leder, mens nederlenderen Mariette Rissenbeek blir daglig leder.
Dieter Kosslick, Berlinale festival Director until 2019 Photo (detail): Marc Ohrem Leclef@berlinale 2012  

KONKURRANSENS MULIGHETER

De siste årene har det forestående lederskiftet utløst til tider heftige debatter om en kuratorisk og organisatorisk kursendring. Kritikken har i hovedsak vært at deler av festivalen har hatt en utydelig profil, og at kvaliteten på konkurransebidragene har vært dalende. Nettopp i en tid da strømmetjenestene skjerper konkurransen trenger en festival impulser som kan bidra til å endre perspektiv. Allerede før festival har åpnet, har Isabel Coixets konkurransebidrag Elisa y Marcela utløst irritasjon fordi den er medfinansiert av Netflix.
 
Om Carlo Chatrian vil klare å kaste ny glans over Berlinalen? Hittil har den reserverte italieneren ikke sagt et eneste ord om hvilke planer han har for festivalen.
For fortsatt er den Kosslicks arrangement. I år konkurrerer 17 filmer om Gullbjørnen og Sølvbjørnen. Med en blanding av sjangerfilm, arthaus-film og eksperimenteringslystig narrativ film utforsker programmet grensene mellom privatliv, autonomi, familie og samfunn.

“Yi Miao Zhong” by Zhang Yimou Photo (detail): © Huanxi Media Group

DER GÅRSDAGENS GULL GLIMRER

Hollywood-stjernene vil bare dukke opp sporadisk på de røde løperne i år, av mangel på amerikanske produksjoner. Men en lang rekke stamregissører er invitert, blant annet tidligere vinnere av Gullbjørnen. Zhang Yimou var den første kinesiske regissøren noensinne til å vinne festivalens hovedpris, da han stakk av med seieren i 1981 med Rødt korn (Hóng Gāoliang). Det utløste heftig debatt i hjemlandet. Hans aktuelle dramafilm Yi miao zhong handler om møtet mellom en cineast og en omreisende kvinne. Wang Quan’an, som vant Berlinalen i 2007 med Tuyas to ektemenn (Túyǎ de hūnshì), satser på en mongolsk kjærlighetshistorie i sin nye film Öndog. Et tysk bidrag stammer også fra en tidligere gullvinner. 15 år etter den overraskende suksessen Mot veggen (Gegen die Wand) stiller Fatih Akin med den dystre horror-thrilleren Der goldene Handschuh (Den gylne hansken) om Hamburgs beryktede seriemorder Fritz Honka.
 
“Kiz Kardesler” by Emin Alper Photo (detail): © Liman Film, Komplizen Film, Circe Films, Horsefly Productions

HVA ER EGENTLIG FAMILIE?

Hva betyr familien for individet og samfunnet? Årets festival belyser dette spørsmålet på flere forskjellige måter. I Angela Schanelecs tyske bidrag Ich war zu Hause, aber (Jeg var hjemme, men) forsvinner en 13-åring sporløst fra hjemmet i en hel uke. Den tyrkiske regissøren Emin Alper på sin side, forteller i Kız Kardeşler om tre søstre fra Sentral-Anatolia som foreldrene sender til fosterfamilier i håp om at de skal få et bedre liv. I den danske åpningsfilmen The Kindness of Strangers av Lone Scherfig, finner en hjemløs newyorker trygghet hos en slags reservefamilie. Og for ungdommene fra Napoli i La paranza dei bambini av Claudio Giovannesi, blir gjengen en erstatning for familien. Filmen er basert på en bestselger av Roberto Saviano og følger en gjeng med tenåringer som sprer skrekk og gru på oppdrag fra sin boss. Saviano, som har levd med politibeskyttelse siden han ga ut sin første dokumentarroman Gomorrah kommer dessuten til å besøke festivalen – selvsagt under strengeste vakthold.

“Systemsprenger” by Nora Fingscheidt Photo (detail): © kineo Film / Weydemann Bros. / Yunus Roy Imer  

HVORFOR #METOO FORTSATT ER ET AKTUELT TEMA

 
At kreative nøkkelroller fortsatt er stort sett besatt av menn, er noe som også gjenspeiler seg på Berlinalen. I løpet av de 68 årene filmfestivalen har blitt arrangert, er det bare seks kvinner som har vunnet Gullbjørnen. Sist gang til rumeneren Adina Pintilie for Touch me Not. Og også i 2019 står kvinnelige regissører for mindre enn en tredel av alle filmene som ble sendt inn. Kurateringen lyktes riktignok med å forbedre statistikken betraktelig gjennom sin utvelgelse: Sju av de til sammen 17 konkurransebidragene er det kvinnelige regissører som står bak. Og forresten: Det tyske konkurransebidraget Systemsprenger, Nora Fingscheidts debutfilm om et barn med tilpasningsproblemer, ble realisert ved hjelp av midler fra tv-selskapet ZDFs støtteordning for kvinnelige regissører. Det finnes altså muligheter.

HVORDAN EN FESTIVAL KAN SENDE ET KLART SIGNAL

Årets retrospektive filmer kan forstås som et slags kuratert svar på likestillingsutfordringene. Mottoet er Selbstbestimmt (autonomt). Perspektiven von Filmemacherinnen (perspektiver fra kvinnelige regissører) setter søkelyset på filmer skapt av kvinnelige tyske regissører fra 1968 til 1999. Et tematisk fellestrekk i så ulike verker som Jutta Brückner eller Ula Stöckls er «jakten på egne livsrom og et eget filmspråk». Årets ærespris og Den gylne æresbjørnen går dessuten til en kvinne – den multiprisbelønte kultskuespilleren Charlotte Rampling. Den 69. Berlinnalen åpner med en film av Lone Scherfig og en kvinnelig jurypresident, – Juliette Binoche – vil ha et ord med i laget når det avgjøres hvem som tildeles Gullbjørnen og Sølvbjørnen i år. Naturligvis er det ikke mulig for en festival å utrydde kjønnsdiskriminering og urettferdighet. Men den kan sende et klart signal. Det er nettopp det den siste Berlinalen under Kosslicks ledelse gjør.