Hurtigtilgang:
Gå direkte til innholdet (Alt 1)Gå direkte til sekundærnavigasjonGå direkte til hovednavigasjon

Berlinale-blogger 2019
Der goldene Handschuh av Fatih Akin

Jonas Dassler   Sektion: Wettbewerb
Foto: © Gordon Timpen / 2018 bombero int./Warner Bros. Ent.

«Latter og oppkast sitter side ved side nede i halsen,» forklarer den aldrende prostituerte Gerda for Fritz Honka. De to blir kjent i en lokal kneipe i Hamburg ved navn «Zum Goldenen Handschuh». Det er en bule – en biotop av skurrile skikkelser i den beryktede bydelen St. Pauli i 1970-årene.

Soldat-Norberg, Cola-og-rom-Waltraud og Tampong-Günther som dypper tamponger i snapsglasset og suger væsken ut av dem med stor nytelse etterpå, føler seg hjemme her. «En gang var det en som satt på en barstol her i to dager og to netter uten å lee på seg. Han var død, men det var ingen som merket det på grunn av skiftvekselet,» forteller verten på kav plattysk.
 
Honka, også kalt Fiete, er en av stamgjestene. Han er en liten duknakket mann i midten av 30-årene med vansiret ansikt. Her møter han forkomne prostituerte som Gerda, som han gjør føyelige med alkohol og lokker med seg til rottereiret han bor i. Gjør ikke kvinnene som han vil, slår han dem. Noen slipper unna, andre kveler han. Han kapper opp likene og gjemmer restene av dem i kottet. I en av de første scenene sager Honka hodet av et av ofrene sine mens den tyske slageren Es geht eine Träne auf Reisen (En tåre drar på reise) lyder i bakgrunnen. Selve handlingen vises ikke, men lydene er nok til å få hårene til å reise seg på tilskueren.

: Margarethe Tiesel, Jonas Dassler   Sektion: Wettbewerb : Margarethe Tiesel, Jonas Dassler Sektion: Wettbewerb | © Boris Laewen / 2018 bombero int./Warner Bros. Ent.
 
Filmen er basert på en sann historie om en seriemorder som myrdet fire kvinner og herjet Hamburg i 70-årene. I 2016 festet Heinz Strunk historien til papiret i sin prisbelønte roman Der Goldene Handschuh, og nå har altså den berømte tyske filmregissøren Fatih Akin filmatisert den. Regissøren (*) viser sin siste film i konkurransen under årets Berlinale.
 
Akin og Strunk kommer begge fra Hamburg og til felles har de en forkjærlighet for det som har gått i stykker, og det absurde. I romanen finnes det flere fortellerstenger, mens filmen konsentrerer seg om kneipen og leiligheten. På denne måten trekkes tilskueren inn i alkoholoverflodens evige kretsløp, de menneskelige fallene, misbruket og bortskaffelsen av likene. Heldigvis finnes det vidunderlig bisarre scener i Der Goldene Handschuh som gjør det lettere for tilskueren bære dramatikken. I virkeligheten gikk det flere år mellom drapene, i filmen spiller ikke tid noen rolle. Så litt ut i filmen føler tilskueren seg ganske mørbanket. Kanskje vil Akin la oss få føle sine hovedkarakterers trøstesløshet på kroppen og gi oss en følelse av at alt bare vil fortsette å være som det er akkurat nå, for alltid. Eller bare bli enda verre.
 
I takt med at antallet døde kroppsdeler øker, øker også antallet Wunderbaum-er som skal dekke over stanken. I en av scenene slenger Honka to dufttrær på de innpakkede kroppsdelene. Det er sannelig et øyeblikk der latter og oppkast nærmest går hånd i hånd.