Hurtigtilgang:
Gå direkte til innholdet (Alt 1)Gå direkte til sekundærnavigasjonGå direkte til hovednavigasjon

Berlinale-Blogger 2019
Midnight Traveller

Midnight Traveller
Foto: © Old Chilly Pictures

Listen over dokumentarfilmer om flyktninger, er lang. Men denne filmen skiller seg ut. Den afghanske regissøren Hassan Fazili, kona og den eldste datteren filmet i flere år sin egen flukt med hver sin smarttelefon.

 

I 2015 laget Fazili en film om en Taliban-mulla som ønsket fred. Mullaen ble myrdet kort tid etter at filmen ble vist, og Taliban utstedte en fatwa om at regissør Fazili skulle drepes. Først flyktet familien til Tadsjikistan, men da de ble sendt tilbake til Afghanistan 14 måneder senere, bestemte de seg for å flykte til Tyskland via Balkanruten.

Reisen skulle ta tre år. Fazili og kona Fatima Hussaini, også en filmskaper, dokumenterer reisen sammen med de to døtrene Zahra og Nargis. De filmer blant annet at moren motvillig ifører seg burka når de drar til Afghanistan og klager på at hvor varmt det er inni plagget. I begynnelsen får de søke tilflukt hos slektninger, senere er det menneskesmuglere som frakter dem og andre flyktninger videre. De må flykte illegalt til Europa, for bare på denne måten har de en sjanse til å bli registrert og kunne søke om asyl.

  MidnightTraveller MidnightTraveller | Foto: © Old Chilly Pictures En gruppe menneskesmuglere truer foreldrene med å bortføre døtrene deres om de ikke betaler mer penger. Derfor fortsetter familien flukten videre på egen hånd, og som tilskuer får vi bli med på flukten. Dokumentarfilmen kan også beskrives som et intimt familieportrett som så absolutt også byr på lystigere øyeblikk. Som når døtrene, som i begynnelsen er seks og elleve år gamle, leker med hverandre, eller foreldrene småkrangler med en god porsjon humor. Og da solen går ned et sted langs grensen mellom Iran og Tyrkia, utbryter Nargis: «Se, pappa. Fjellene ser ut som et maleri.»

Det er ikke bare den eldste datteren som legger merke til omgivelsenes skjønnhet midt oppi all elendigheten. De tre filmer fuglesvermer, idylliske landskap og snøfnugg på nattehimmelen. Paret ser seg selv fortsatt som kunstnere, men for verden utenfor og for den bulgarske befolkningen som demonstrerer foran flyktningmottaket, er de bare flyktninger. Likevel møter de hjelpsomme mennesker og opplever å bli behandlet med respekt, spesielt i Serbia, der ventetiden i flyktningleiren blir spesielt lang. Filmen har åpen ende. Vi kan bare håpe at mange tar turen til nærmeste kino og får med seg denne rørende og interessante dokumentarfilmen.