Hurtigtilgang:

Gå direkte til innholdet (Alt 1)Gå direkte til sekundærnavigasjonGå direkte til hovednavigasjon

Merkur #858
75 år siden krigen tok slutt

Tomrom, fortolkningsstrid og antifascismens rolle i Europas hukommelse
Kritikken om at det kan gå inflasjon i minner er berettiget. Likevel er det én god grunn til at jubileer bør markeres: 

Axel Wieder Standbild

De gir oss en kjærkommen anledning til å foreta en kritisk gjennomgang av vår egen erindringskultur. Det gjelder ikke minst markeringen av 75-årsdagen for slutten på andre verdenskrig den 8. mai 2020. Det var nok aller siste gang at vi fikk markere et jubileum i denne anledning med overlevende tidsvitner til stede. De overlevendes stemmer vil etterlate seg et stort tomrom i framtiden. Ikke minst er det grunn til å frykte en økt utbredelse av politikk som vil bruke historien til eget formål. I år ble vi vitne til en krangel mellom Russland og Polen om hvem som var ansvarlig for krigsutbruddet i 1940. President i Polen Andrzej Duda kritiserte Yad Vashem for å ha invitert Russland til å delta på minnemarkeringen på årsdagen for frigjøringen av Auschwitz. Bildet av den ensomme, hviterussiske ambassadøren som ble tatt imot ved minnesmerket i Tiergarten i Berlin den 8. mai, var også beskrivende. Med unntak av den sosialdemokratiske tyske politikeren Markus Meckel var det ingen tyske politikere som ville minnes denne dagen sammen med en representant fra «Europas siste gjenværende diktatur». Når ofre minnes, ser vi oftere at det politiske etablissementet splittes enn forenes.
Hva betyr «Memory Wars» for Tyskland – for et land som forholder seg til sin egen fortid med en selvkritikk andre land ifølge den britiske historikeren Timothy Garton Ash ofte anser som en «DIN-standard»? Men i motsetning til denne utbredte oppfatningen, har det tyske samfunnet som sådan en mangelfull bearbeiding av krigshistorien. Dessuten vet vi lite om hva østeuropeere tenker om krigen og shoa. Hvordan vi (ikke) erindrer denne lange rekken av krigsforbrytelser må ses i sammenheng med alle diskusjonene om antifascisme og nasjonalisme som utspiller seg i dag.

Tomrom i Tysklands erindring

Den amerikanske filosofen Susan Neiman kritiserte nylig tyskerne for å være for overbevist om å ha fullført erindringen om shoa på en vellykket måte. Når man leser boken hennes, er det vanskelig å fri seg fra tanken på at Neiman kan ha ment tittelen, Learning from the Germans[1], ironisk. Vest-Tysklands president Richard von Weizsäcker holdt sin berømte 8. mai-tale i 1985, da han omtalte denne dagen som en frigjøringsdag istedenfor en nederlagets dag. Allerede da syntes Neiman, som er jødisk amerikaner, at det var en banal uttalelse. Holocaust-monumentet i Berlin, et minnesmerke for de europeiske jødene som ble drept i konsentrasjonsleirene under det tyske naziregimet, er ifølge den tyske antropologen Aleida Assmann avgjørende for «tysk identitets stabile grunnkonsensus». Men halvparten av de europeiske jødene som døde under andre verdenskrig, ble faktisk henrettet på andre måter. Rett etter nazistyrkenes innmarsj i Sovjetunionen 22. juni i 1941 ble jødiske borgere henrettet i gatene og på torgene i de okkuperte byene og landsbyene, altså lenge før konsentrasjonsleirene ble et fenomen. Den samme skjebnen rammet sovjetiske kommunister og politiske offiserer i Den røde armé. Den tyske erindringskulturen konsentrerer seg imidlertid om Auschwitz som åstedet for og symbolet på det industrielle massemordet. «Holocaust by Bullets» havner helt i skyggen av Berlin-monumentet. Ifølge den tyske historikeren Reinhart Koselleck, av mange ansett som den viktigste og mest innflytelsesrike historikeren i det 20. århundre, forsømmer tysk erindringskultur andre forbrytelser som dermed ikke har fått noen plass i den negative, kollektive hukommelsen. Det er fortsatt Auschwitz som er selve symbolet på Holocaust, og ikke for eksempel Babij Jar-kløften utenfor den ukrainske hovedstaden Kiev, der SS-styrker, Wehrmacht-soldater og det ukrainske hjelpepolitiet HIPO i løpet av få dager henrettet 33 000 jøder i september 1941.
Nazistenes raseideologiske overfalls- og tilintetgjørelseskrig utsatte menneskene i Sovjetunionen for en grusomhet verden ikke hadde sett maken til. Ifølge den tyske historikeren Dieter Pohl var denne krigen «en krig som ingen annen» – motivert av antibolsjevisme, antisemittisme og et hat mot de slaviske folkegruppene. Utsultingspolitikken mot den sovjetiske sivilbefolkningen kom aller verst til uttrykk under beleiringen av Leningrad fra september 1941 til januar 1944, da over én million mennesker mistet livet. Millioner av sovjetiske og polske tvangsarbeidere står fortsatt utenfor den tyske erindringskulturen, mens erindringen om de sovjetiske krigsfangene nå er i ferd med å få innpass i den tyske kollektive erindringen. Ofte er det ofrenes etterkommere som fyller disse tomrommene gjennom sitt litterære virke.
Den tysk-ukrainske forfatteren Katja Petrowskaja skapte et minnesmerke med romanen Esther, kanskje (norsk 2015) om sin bestemor, som ble henrettet i Babij Jar, Natascha Wodin skildret skjebnen til sovjetiske, kvinnelige tvangsarbeidere i romanen Sie kam aus Mariupol (2017) med utgangspunkt i sin egen familiebiografi. Disse forfatterne gir ofrene for den tyske tilintetgjørelseskrigen i øst en stemme som lenge var savnet i tysk erindringskultur. Riktignok benyttes konsentrasjonsleirminnesmerker som Dachau som scene for ritualer og markeringer i statlig regi, men mange lokale minnesmerker for forbrytelsene har stort sett gått i glemmeboken. Tar du for eksempel turen innom krigsgraven for sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere i gravlunden Nordfriedhof i Bonn på en viktig minnedag som 8. mai, vil du nok være ganske alene om det. Ikke engang på 75-årsdagen for krigens slutt i Europa var det én eneste offisiell representant fra byen eller delstaten å se her. Og det til tross for at denne krigsgraven er en del av det tidligere nasjonale minnesmerket i Vest-Tysklands hovedstad: «Für Opfer von Krieg und Gewalt» (til ofrene for krigen og volden). Bare de til dels uleselige inskripsjonene på gravplakettene, navnene på russiske, ukrainske, polske og søreuropeiske menn, kvinner og barn, henviser til Nazi-Tysklands forbrytelser. Men ingenting på dette stedet forteller ofrenes historie. Hvordan lar det seg likevel forklare at tyskerne fortsatt vet så lite om nazistenes forbrytelser i Øst-Europa, hele 75 år etter krigens slutt? Hvorfor er masseskytingen av jøder fortsatt mindre kjent enn utryddelsesleirene?
En av årsakene til dette tomrommet i tysk erindring er myten om den tyske offerrollen i Stalingrad. I flere tiår har den fått overskygge erindringen om andre verdenskrig i øst.[2] Selv om Wehrmacht etterlot seg blodige spor i Polen, i Sovjetunionen og i Jugoslavia, var det ikke mange av de 18 millioner krigsdeltakerne som så seg selv om gjerningsmenn. Og nettopp fordi fortellingen om krigen var relatert til disse soldatenes livsløp, ble ofrene i øst lenge oversett i vesttysk offentlig bevissthet.[3] Så sent som i 1990-årene utløste en vandreutstilling om Wehrmacht skandale i Tyskland fordi den også inkluderte krigsforbrytelsene i øst i sin redegjørelse for Wehrmachts forbrytelser. Selv om utstillingen av nærliggende årsaker konsentrerte seg mer om gjerningsmannsperspektivet enn om befolkningens daglige lidelser i de okkuperte områdene. Men vi trenger ikke å se lenger enn til Stalingrad. Bare i denne byen alene ble nesten en halv million mennesker enten bombet i hjel av Luftwaffe, drept under evakueringen eller skutt i den omringede byen.
Det manglende oppgjøret med massedrapene nazistene utførte i øst lar seg imidlertid ikke bare forklare med gjerningsmennenes taushet. Her har også den systemiske antikommunismen i den vestlige delen av Tyskland spilt sin rolle. Propagandaen til Hitler og generalene hans fremstilte krigen som Europas redning fra bolsjevismen. Antisemittismen, antikommunismen og hatet mot de slaviske folkegruppene var noe de tyske krigsdeltakerne hadde til felles – fra øverste hold til langt inn i den tyske folkesjelen. Ifølge den britiske historikeren Nicholas Stargardt ble dette hatet ble stadig mer radikalisert etter hvert som «Der Blitzkrieg» trakk ut i tid.[4]
Antikommunismen overlevde det tyske nederlaget og var en del av grunnkonsensusen i det vest-tyske samfunnet. Ikke minst gjorde samarbeidet med de allierte, som utgjorde en av grunnpilarene i det vesttyske samfunnets nedarvede forståelse av at man jo hadde kjempet for en «rettferdighet», at denne holdningen fikk fotfeste. Ifølge Neiman var det med urette at vesttyskerne hevdet at deres oppgjør med NS-forbrytelsene gikk østtyskernes oppgjør en høy gang. I øst ble nemlig langt flere nazister rettsforfulgt, mens i vest sto antikommunismen i veien for oppklaringen av NS-forbrytelsene. Kampen mot kommunismen gjorde rettsoppgjøret mot NS-gjerningsmenn og denazifiseringen av det vesttyske samfunnet tregt og halvhjertet. Ifølge Neiman var det en udiskutabel sannhet i Vest-Tyskland at «kommunismen som sådan ikke [var] en mindre undertrykkende ideologi for individets frihet enn fascismen».
Denne sidestillingen av de to ideologiene møtte riktignok på sterk motstand også i Vest-Tyskland. I hvert fall ble det bråk igjen da den tyske historikeren og filosofen Ernst Nolte utga sine teser i Europäischer Bürgerkrieg (1987) i 1980-årene. En følelsesladet debatt om singularitetsspørsmålet rundt Holocaust brøt ut mellom historikere og skribenter. Nolte nøyde seg ikke bare med å postulere fellestrekkene mellom kommunismen og fascismen. Med utgangspunkt i formelen «kausal neksus» skildret han Nazi-Tyskland som en logisk konsekvens av Bolsjevismen og slettet dessuten shoa fra tysk historie ved å beskrive den som en «asiatisk gjerning». I våre dager ville det ikke lenger utløse noen større debatt om noen skulle hevde at Ernst Nolte kan ha hatt rett likevel.[5]

Østeuropeiske perspektiver og totalitarisme-teoriens renessanse

Tyskernes erindring om andre verdenskrig bærer altså fortsatt preg av ulik vektlegging av forbrytelsene i øst. I de øst- og mellomeuropeiske statene som ble rammet av Hitler–Stalin-pakten, har derimot oppfatningen av at kommunismens forbrytelser kan sidestilles med nasjonalsosialismens, fått gjennomslag etter østblokkens sammenbrudd. I 2004 vakte den latviske forfatteren og utenriksministeren Sandra Kalniete stor oppmerksomhet og støtte på sterk motstand da hun talte på bokmessen i Leipzig, i det tidligere Øst-Tyskland. «Folk flest orker ikke å se den bitre sannheten i øyet. Terroren fortsatte i halve Europa. Bak Jernteppet fortsatt sovjetregimet folkemordet på Øst-Europas folk – til og med på sitt eget folk,» sa hun. «[...] [Kilder] bekrefter at begge de totalitære systemene – nasjonalsosialismen og kommunismen – var like kriminelle. Bare fordi en av dem tilfeldigvis befant seg på seierherrenes side, må vi ikke rangere disse filosofiene. Sovjetunionens kamp mot fascismen kan ikke for all framtid unnskylde dette regimets undertrykkelse av utallige uskyldige mennesker i klasseideologiens navn. Det er min faste overbevisning at det er vår generasjons plikt å bøte for denne feilen.»[6]
Årsaken til at disse to idelogiene sidestilles, spesielt når det gjelder Øst- og Mellom-Europa, kan forklares med den postsovjetiske nasjonsbyggingen etter 1989, da det ble stadig vanligere å omtale sovjetregimet som et diktatur. I våre dager blir teorien om at kommunismen og fascismen var like kriminelle regimer, stadig mer populær – både i Tyskland og ellers i Europa. Den har neppe potensiale til å utløse noen erindringspolitisk skandale i Tyskland lenger, iallfall er det helt sikkert at den ikke lenger betraktes som noe tabu.[7] Tvert imot dukker teorien stadig vekk opp i tyske medier, både i saker som gjelder forskning og europeisk politikk. I boka Verbrannte Erde. Stalins Herrschaft der Gewalt (2012) argumenterte professor i østeuropeisk historie Jörg Baberowski for at ideologi ikke spilte noen rolle for de voldelige utskeielsene i Øst-Europa, bortsett fra for nazi-ideologene. Ifølge ham utløste Nazi-Tysklands angrep en voldsspiral som det voldstolerante sovjetregimet kom seirende ut av[MF1] [JD2] [MF3] . I den vitenskapelige debatten har disse tolkningene møtt på dedisert motstand, noe som ikke har stått i veien for denne prisbelønte bokas suksess i den brede tyske offentligheten.[8]
Det samme gjelder Timothy Snyders internasjonale bestselger Bloodlands, som riktignok forklarte andre verdenskrig på en annen måte, men som også vektlegger den gjensidige avhengigheten mellom Hitler og Stalin. Hos Snyder skildres krigen som en del av to totalitære regimers voldshistorie som griper inn i hverandre, og som begynte med hungersnøden sovjetene forårsaket i 1930-årene, og som endte med Stalins antisemittiske kampanjer og Stalins død i 1953.[9] Faktisk er begge disse tolkningene av andre verdenskrig problematiske. Baberowski klarer ikke å levere noe endelig bevis på at antibolsjevismen, antisemittismen og slaverhatet ikke spilte noen rolle for henrettelsene i Sovjetunionen, mens Snyder lukker øynene for forbrytelser som ble begått i landene som ble okkupert som følge av Hitler–Stalin-pakten. Deriblant finner vi bølgen av pogromer i Vest-Ukraina sommeren 1941, da det stort sett var ukrainerne selv som mishandlet og henrettet sine jødiske naboer og anklaget dem for å samarbeide med den Den røde armé.[10] Deriblant finner vi også pogromene i Øst-Polen, for eksempel i den lille byen Jedwabne, som ifølge den polsk-amerikanske historikeren Jan Gross er blitt et symbol for denne voldelige forfølgelsen.[11] Et annet tilfelle er de ukrainske nasjonalistenes nedslakting av den polske sivilbefolkningen i Volhynia, som ligger i dagens Nordvest-Ukraina. De ukrainske nasjonalistene gjorde krav på dette territoriet med mål om å grunnlegge en ukrainsk, etnisk homogen nasjonalstat. Blant disse nasjonalistene finner vi tolv tusen litauiske politimenn som samarbeidet med nazistene i de få månedene fra september til desember i 1941 og medvirket til henrettelsen av størsteparten av de litauiske jødene – over 130 000 menn, kvinner og barn. Vi finner også de latviske og estiske SS-enhetene, som blant annet overvåket konsentrasjonsleiren Salaspils der tusenvis av barn ble henrettet, og medvirket til å ta liv og skjule spor. Vi finner de sør-russiske kosakkforbundene, ledet av Pjotr Kransow og Andrei Schkuro, som kjempet ved nazi-tyskernes side, og hadde en brutal framferd overfor sør-russiske jøder og «partisaner».
Med sin fremføring føyer Snyder seg inn i en diskusjonskultur med ofre og helter der disse gjerningene – om de i det hele tatt blir tematisert – som regel forekommer i en konfliktsituasjon der man angivelig ikke hadde noe valg. Men faktisk hadde ikke-jødiske polakker og sovjetborgere et valg. De kunne ha motsatt seg mobiliseringen i politibataljoner eller rekrutteringen til SS-avdelinger, de måtte verken forfølge eller utøve vold mot sine jødiske naboer, de måtte ikke berike seg på alt hva jødene eide og hadde – og de måtte ikke forråde dem. Naturligvis er det ikke bare gjerningene som ikke blir nevnt hos Snyder, men også deres forhistorie. Riktignok hadde antakelig ikke disse voldshandlingene funnet sted i denne formen om det ikke hadde vært for andre verdenskrig og det raske skiftet mellom to okkupasjonsregimer, men antisemittismen spilte en rolle her også. Antisemittismen ble kultivert lenge før 1941 i nesten samtlige land i Europa, også i Øst- og Mellom-Europa. I 1930-årenes Polen var antisemittismen for lengst blitt en del av den jødiske minoritetens hverdag.[12]
Likevel støttes Baberowski og Snyders fortolkninger av andre verdenskrig av blant andre Aleida Assmann og Claus Leggewie.[13] Den tyske statsviteren Leggewie la i 2011 fram teorien om at «russifiseringen og Lebensraum-prosjektene» riktignok var «svært ulike», men at de «grep inn i hverandre med en dødelig perfeksjon, og at jødehatet forente de to diktatorene og systemene». Det er ingen tvil om at det fantes en uoffisiell antisemittisme i Sovjetunionen, men i motsetning til i Tyskland, var det selv under den stalinistiske antisemittiske kampanjen fra 1948 til 1952 aldri hensikten å tilintetgjøre den europeiske jødedommen som sådan. Nettopp i tilknytning til andre verdenskrig er denne forskjellen avgjørende, men den blir likevel utjevnet av grunntanken om en dobbel totalitarisme.
Dette betyr ikke at nasjonalsosialistiske og stalinistiske maktsystemer og forbrytelser ikke lar seg sammenligne på et prinsipielt grunnlag. Sammenligningen oppfyller en heuristisk funksjon i historievitenskapen for ikke bare å utarbeide likheter, men også forskjeller.[14] Det blir imidlertid erindringspolitisk problematisk når det ut fra sidestillingen av Sovjetunionen og Nazi-Tyskland utarbeides en teori om at begge regimene i like stor grad var ansvarlige for utbruddet av andre verdenskrig. «Europaparlamentets resolusjon av 19. september 2019 om betydningen av en felleseuropeisk historiebearbeiding for Europas fremtid» fulgte denne fortolkningen[15] og fordeler ansvaret for andre verdenskrig likt mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Dermed forsvarer den teorien om at landene som ble delt opp som følge av Hitler–Stalin-pakten, ble påført like store lidelser under sovjetregimet som under nasjonalsosialistene.
Dermed sidestilles den voldelige sovjetiseringen med nazistenes systematiske massehenrettelser. Og samtidig forsvares teorien om at lidelsene under sovjetregimet varte lengre, siden de først tok slutt da Tyskland ble gjenforent og kommunismen brøt sammen i 1989. Den tyske angrepskrigen mot Sovjetunionen i 1941, som krevde 27 millioner ofre på sovjetisk side, forblir unevnt. Kun i svært generelle vendinger oppfordrer resolusjonen til å minnes ofrene for det totalitære regimet i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Russland, som etterfølgerstat etter Sovjetunionen, omtales riktignok som «det største offeret for den kommunistiske totalitarismen», men fremstilles ikke tydelig som et offer for nasjonalsosialistisk politikk.
Hva betyr det for sovjetiske krigsofre når Sovjetunionen bare anses for å være en variant av totalitarismen? Hvordan skal vi med en slik forståelse og i tråd med det Aleida Assmann kaller en «dialogiske erindring», for eksempel minnes de jødisk-sovjetiske partisanene, som ikke bare reddet livet ved å flykte til Sovjetunionen, men som også gjorde det mulig for Den røde armé å gå fra å være ofre til å bli helter?[16] Holocaust-museet i Odessa har for eksempel viet et helt rom til disse menneskene og lovpriser Den røde armés inntog som en frigjøring. Det er ikke bare i deler av Ukraina vi finner sike erindringer om krigen som en rettferdig kamp mot fascismen, men også i Hviterussland og Russland. Hvordan kan vi skape en felles europeisk erindring som rommer en slik fortolkning av andre verdenskrig? Tysklands utenriksminister Heiko Maas og den tyske historikeren Andreas Wirsching tok et skritt i riktig retning da de i fjor holdt fast ved Tysklands ansvar for krigsutbruddet uten å bestride de spesifikke lidelsene til statene i Øst- og Mellom-Europa i samme åndedrag.
Faktisk ble svært mange mennesker i Øst- og Mellom-Europa ofre for begge regimene. For eksempel arrangerte Wehrmacht og Den røde armé en felles seiersparade i Polen i september 1939 etter at de hadde overfalt landet fra hver sin retning, vest og øst, og okkupert de polske områdene i tråd med de hemmelige tilleggsprotokollene i Molotov–Ribbentrop-pakten. Massakren i Katyńskogen, der sovjetiske sikkerhetsstyrker underlagt NKVD henrettet tusenvis av polske offiserer, er fram til våre dager et av de største nasjonale traumene i Polen. Og under Warszawa-oppstanden sommeren 1944 reiste det polske folket seg forgjeves mot den tyske okkupasjonsmakten, uten at Den røde armé, som var stasjonert på den andre siden av elven Wisła, kom dem til unnsetning. Nazi-Tysklands politikk var bare et grusomt høydepunkt i den antipolske politikken som var blitt ført i Tyskland i lengre tid. Derfor er det mange som med gode argumenter krever at det reises et minnesmerke i Tysklands hovedstad som en anerkjennelse av de polske lidelsene.[17]
Men en slik erindringsnasjonalisering innebærer også en viss risiko. Anerkjennelsen av det polske folks lidelser i Tyskland er berettiget. Men faren er stor for at den nasjonalkonservative regjeringen i Polen vil komme til å bruke en slik anerkjennelse til sine egne politiske formål. Om målet imidlertid er å formidle kunnskapen om denne komplekse okkupasjonserfaringen, ville nok et dokumentasjons- og dialogsenter for unge mennesker fra Øst-Europa og Tyskland, være like hensiktsmessig. Spesielt står likevel de sovjetiske ofrenes identitet, men også ofre av andre nasjonaliteter, i fare for å bli nasjonalisert til politiske formål med tilbakevirkende kraft.[18] Det er nettopp det som skjer når den ukrainske og russiske regjeringen konkurrerer om krigens sovjetiske ofre i våre dager. En slik statistisk beregning av ofre og lidelser er ikke bare etisk problematisk, men også historisk feil. Den ignorerer nemlig historiske hendelser i tid og rom. Statene i Øst- og Mellom-Europa og De sovjetiske republikkene var multinasjonale stater fram til den tyske okkupasjonen. Denne multinasjonaliteten ble ødelagt da sovjetiske og mellom- og østeuropeiske jøder ble tilintetgjort og den raseideologisk motiverte terroren mot de slaviske folkegruppene ble iverksatt. Ukraina, Hviterussland, Russland og Litauen var ingen etnisk homogene områder, og de ble heller ikke invadert fordi man hadde et ønske om å utrydde disse nasjonalitetene.
De mange romlige endringene, alle deportasjonene og bortføringene i løpet av andre verdenskrig, gjør det betenkelig å kategorisere ofrene etter nasjonalitet. Ser vi igjen litt nærmere på den latviske konsentrasjonsleiren Salaspils for eksempel, der tusenvis av spedbarn og småbarn ble henrettet, finner vi fremfor alt russiske og jødiske navn i dokumentasjonen. Vil vi minnes disse ofrene som latviske? Når vi vet at den offisielle, latviske historiepolitikken hevder at sovjettiden var «det største ondet»? Et eksempel som gjør inntrykk, er Vasilij Grossmann, forfatteren av den antitotalitære romanen Liv og skjebne (norsk 2008). Han ble født som jøde i Ukraina, var sovjetisk soldat ved fronten og ble kjent som sovjetisk forfatter. Moren hans ble henrettet av tyskere og ukrainere i Berdychiv-gettoen. Vet vi hvilken nasjonal identitet han følte tilhørighet til? Hadde det i det hele tatt noen betydning for ham? Ville han identifisere seg med et ukrainsk eller russisk minnesmerke? Følte han seg i det hele tatt som et offer? Eller var det viktigere for ham å se seg selv som del av en frigjøringsarmé? Ut fra romanen hans forstår vi at det siste var tilfellet. Denne multinasjonaliteten står i fare for å bli tillagt for liten betydning i erindringspolitikken. En renspikket nasjonal erindring forbigår krigshistoriens kompleksitet og multidimensjon – og påtvinger de døde en identitet de ikke kan motsette seg.
Antifascismens arv og den nye nasjonaliseringen i Øst-Europa
I sin bok setter Susan Neiman også søkelyset på arven etter antifascismen. Etter hennes mening har antifascismen i det havarerte Øst-Tyskland fått et dårlig omdømme i våre dager, siden den utelukkende betraktes som en statlig funksjon.[19] I et intervju trekker hun fram sin egen biografiske erfaring for å begrunne ubehaget hun føler ved denne ærekrenkelsen: «Siden jeg bor i Berlin og jobber i Brandenburg har jeg blitt mer og mer opprørt over alle usannhetene som fortelles om Øst-Tyskland i vest. Spesielt opprørt blir jeg over det settes spørsmålstegn ved DDR-regimets antifascisme.» I intervjuet knyttet hun den vesttyske, nasjonalkonservative kritikken av antifascismen til Vest-Tysklands tvetydige oppgjør: «Anklagen om en ‘påbudt antifascisme’ har utspring i vesttyskernes dårlige samvittighet og bryter en konsensus som ble oppnådd i historikerstriden i andre halvdel av 1980-årene.»[20]
Det er først og fremst venstreorienterte forfattere som skriver om antifascismens positive rolle i de samtidskritiske opposisjonelle bevegelsene. For eksempel viste den italienske kommunisthistorikeren Enzo Traverso i boka Linke Melancholie hvordan mottoet «Aldri mer krig» ikke var noen floskel i Vest-Europa i 1970-årene, men snarere en fast integrert del av oppgjøret med samtiden.[21] Erindringen om tilintetgjørelsens steder i Frankrike spiller for eksempel en stor rolle i den antikoloniale motstanden – utallige intellektuelle betraktet sin kamp som en videreføring av den antifascistiske tradisjonen i årene 1933 til 1945. «Erindringen om Nazi-Tysklands forbrytelser handlet ikke egentlig om å minnes fortidens ofre, men heller om å bekjempe urettferdighet i samtiden.» Det er ikke uten grunn at antifascismen ble marginalisert da Sovjetunionen og kommunismen brøt sammen. Traverso skriver: «Erindringen om kampene har gitt plass til de vitnesbyrdene og minnesmarkeringene som feirer menneskerettighetene.» Denne innsikten får en enda større betydning når vi ser nærmere på dagens retorikk, som er tilnærmet fri for antifascisme, antikolonialisme, feminisme og sosialisme.
Dette ble tydelig på den offisielle minnesmarkeringen i anledning 70-årsdagen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren i Dachau. Tilsynelatende inngikk ikke minnestedet Hebertshausen, der fire tusen sovjetiske krigsfanger ble skutt[22], i den høytidelige markeringen av det offisielle frigjøringsjubileet 3. mai 2015. Ingen offisielle politiske representanter var til stede, bare rundt førti personer, de fleste av fremskreden alder – deriblant medlemmer av Det tyske kommunistiske parti (DKP), den tyske kommunistiske organisasjonen VVN-BdA og Det europeiske venstrepartiet. Siden 1985 har venstreorienterte fra München og omegn samlet seg her for å minnes de sovjetiske ofrene. Hva betyr det for samtiden når det først og fremst blir et venstreorientert prosjekt å minnes de sovjetiske ofrene, og ikke et prosjekt for samfunnet som sådan?
I de tidligere sovjetrepublikkene kan vi observere noen foruroligende tendenser som opptrer i kjølvannet av den ideologiske distanseringen fra sosialismen. Under slagordet «avkommunisering» blir gater og torg i Baltikum og Ukraina oppkalt etter profascistiske, ekstremt nasjonalistiske og antisemittiske figurer, som helteerklæres i samme åndedrag. Samtidig blir de som kjempet mot nazi-tyskerne, enten ignorert eller stigmatisert som «okkupasjonshjelpere». I Russland er det for øvrig helt omvendt. En offisiell hyllest av nazikollaboratører som for eksempel kosakkgeneral Krasnow, ville være helt utenkelig der. I Romania, som sto på Nazi-Tysklands side under krigen, er heltedyrkelse av krigsforbrytere til og med forbudt per lov.
Hva skjer med veteranene fra sovjetarmeen i en slik nasjonaliserende erindringspolitikk? De baltiske statene måtte offererklæres for i det hele tatt å få gehør i tysk offentlig bevissthet. Men fortolkningen av motstanderne av Nazi-Tyskland som ofre for krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen, tvang disse menneskene inn i en passiv rolle som ikke samsvarte med selvbildet deres. Først på 2000-tallet våget disse veteranene å tre ut av denne offerrollen og erklærte seg betegnende nok som «antifascister». Selv på dette premisset måtte de imidlertid finne seg i at det var motstanderne deres som fikk statens oppmerksomhet og hyllest, mens de selv ikke lenger hadde noen stemme. For eksempel i Vilnius, der den jødiske motstanden under ledelse av Abba Kovner og Vulf Vilenski, hadde sitt utspring (den internasjonale partisansangen Zog nit keyn mol, az du geyst den letstn veg ble komponert i Vilnius-gettoen), vil du lete forgjeves etter utstillinger eller minnesmerker for de jødiske partisanene.[23] De kjempet nemlig på den sovjetiske siden, og en sameksistens i det offentlige rom med de antisovjetiske partisanene som hylles som helter, ville være utenkelig. I dag reduseres antifascismen til et prosjekt i sovjetpropagandaens tjeneste. Det berøver ikke bare nasjonalsosialismens motstandere for deres identitet, men fratar dem også en verdig erindring om deres innsats.