Hurtigtilgang:
Gå direkte til innholdet (Alt 1)Gå direkte til sekundærnavigasjonGå direkte til hovednavigasjon

FREIRAUM
Det er fremmedheten som knytter oss sammen

Theater mit Jan Bosse, FREIRAUM Oslo, 10.5.
Foto: ©Chiara Sermoneta

Frirom er mellomrom – ofte små nisjer, før de blir større og større og utvikler seg til ekte frie rom. På mitt fagområde, teatret, må også et felles, fritt og kreativt rom bli funnet opp, utviklet og utkjempet på nytt når det skal arbeides med et stykke eller prosjekt.

 
 
 

 

I forbindelse med det europeiske Goethe-prosjektet FREIRAUM "Milano meets Oslo" ble jeg på uvanlig kort tid, mindre enn én dag, invitert til å sette opp et stykke om FREIRAUM, Allied Aliens, sammen med Liv Hege Skagestad på "Den mangfaldige scenen" med skuespillerne Camara Joof (ghanesisk/norsk) og Sarah Camille Ramin Osmundsen fra Oslo og Modou Gueye (senegalesisk) fra Milano.
 
Mitt "frirom" i Oslo begynte med et møte på Goethe-Institut i det dunkle Oslo – midt på Grønland ved Goethe-buffeen med reinsdyrskinke og elgkarbonader.
 
Det finnes så godt som ingen "oppskrift" på hvordan man lager teater, men ingrediensene, de nøye utvalgte "tilsetningsstoffene" bidrar i avgjørende grad til at det hele lykkes (som f.eks. ved matlaging eller i alle håndverk). "Men gnisten som blir (…) til rus – til ren ganefryd (for å bruke enda en kulinarisk metafor) – denne prometeiske gnisten er ikke guddommelig, men menneskeskapt.

Snarere spørrende vitne enn regissør

Er jeg den rette til dette prosjektet? – "White, middle-age male bourgeois theatre director from Germany ..." Jo, kanskje jeg er det, for publikum er mer likt meg enn jeg liker å innrømme. Mine spørsmål er ikke spørsmålene deltakerne på scenen ville stilt hverandre hvis de hadde vært for seg selv. Det er fremmedheten som knytter oss sammen.
 
I dette Goethe-Institut-prosjektet ser jeg snarere på meg selv som et spørrende vitne enn en regissør. Men så viser det seg likevel at utvalget til en teatralsk presentasjon av vårt møte, at det å oppsummere, ordne og sortere denne mengden av historier, krever en struktur som løfter samtalen ut over det rent private. Høydepunktene viser seg å være tre tilføyde selvskrevne sanger, en norsk sang, et engelsk dikt og en senegalesisk rapsodi.

FREIRAUM Oslo Foto: ©Chiara Sermoneta Forsøket på å ikke bare skrape i overflaten, men ved hver enkelt historie også fortelle alle de andre, ikke-fortalte opplevelsene, erfaringene og tankene som en idé, biografiene, fordømmelsene, smerten, et helt liv. Åpne rommet i hodet til de europeiske, hvite tilskuerne. Spørsmål som reiser nye spørsmål, svar og historier som vekker engasjement og nysgjerrighet til å stille flere spørsmål. Og likevel en hemmelighet som forblir. Bare det som vil eller må fortelles, blir fortalt.
 
Modou forteller hvordan han møter hverdagsrasisme i Italia når han tiltales på en uhøflig måte med "du" i butikken og på kafeen, noe som skjer ofte: "Cosa vuoi?"
 
Svaret hans er: "Jeg sier ‘De’ til Dem, da kan De også være så vennlig å si ‘De’ til meg." Av og til begynner han bare å le når han blir møtt med dette uforskammede, foraktelige spørsmålet, og det tar som regel luven fra den andre, sier Modou.

Fortelle om tilhørighet

Navn som symbol på identitet. Den kurdiske workshop-lederen forteller om betydningen av navn, av gjenkjennelige kurdiske navn som hver dag forteller om tilhørigheten til dette fordrevne folket som lever spredt uten en egen nasjonalstat.
 
Rosina fra Milano, vår tysk-italienske oversetter fra Goethe-Institut, forteller at faren absolutt ville kalle henne Monika. Moren ble forferdet: "Det er altfor tysk!" – "Ok, da blir hun oppkalt etter bestemor: Rosa!  – "Å nei! Rosa?! I så fall Rosina, vær så snill!"
 
Den dyktige norsk-tyrkiske dokumentarskaperen som alltid bruker sitt tyrkiske navn når hun for eksempel intervjuer islamister og i disse vanskelige situasjonene helst ikke nevner at hun er gift med en norsk mann.
 
Dessverre endte denne spennende og inspirerende kvelden i vold da en av våre skuespillere plutselig ble angrepet fysisk og verbalt med rasistiske fornærmelser i restauranten der dagen skulle avsluttes med et felles måltid. Vi kunne ikke tro at nettopp denne kvelden, dette lille prosjektet som hadde åpnet så mange rom, som hadde knyttet oss alle sammen i så mye eufori, skulle ende på denne måten, i så dårlig teater.
 
Samtidig viser det igjen hvor nødvendig prosjektet FREIRAUM er for å øke bevisstheten om rasistisk og annen diskriminering og vold. Prosjektet fortsetter i Milano i slutten av november.