Intervju 5 pluss 1
"Gå ut av komfortsonen mot de fremmede"

"Hun tilpasser seg kunstnerens behov, både de lokale kunstnerne og de internasjonale stipendiatene", sier Anna-Louise Rolland. Hun grunnla artist-in-residence-programmet Leipzig International Art Programme  med Nordic Leipzig. Søknader for 2023 tas imot fram til 30. september.

Du studerte i London, Spania og USA og tok til slutt avsluttende eksamen i kunsthistorie i Leipzig. Hva fikk deg til å bli i denne byen?

Jeg vokste opp i det tidligere DDR, på en øy i Østersjøen som heter Rügen. Leipzig er mitt andre hjem. Faren min er derfra. Vi tilbrakte alltid feriene der, for vi fikk uansett ikke lov til å reise til Vesten. Denne tiden har i stor grad formet meg. Jeg studerte i Leipzig, og gjennom et internasjonalt stipend kunne jeg reise rundt i verden. Menneskene i Leipzig er imøtekommende, ærlige og åpne, de deler gjerne og er nysgjerrige. Det finnes ikke noe bedre sted å ta imot internasjonale gjester fordi byen er utrolig fri. Hvem arrangerer for eksempel World Goth Festival samtidig med Bach-festivalen uten at noen blir misfornøyde? Det er mulig i Leipzig.

Du ble født på øya Rügen og har viet livet ditt til kunsten. I 2007 grunnla du LIA – Leipzig International Art Programme.  Her tilbyr dere fem gjesteleiligheter, som er både bolig og atelier, til søkere fra hele verden. Hvordan opplever du kunstnernes situasjon i Tyskland, særlig nå etter korona?  Lever for mange av disse spesielt begavede, kreative menneskene som på en øy, i den forstand at de er altfor avgrenset fra samfunnet og samfunnets støtte?

Koronaperioden har gitt billedkunsten et utrolig løft. Dette kan man merke akkurat nå på de mange vernissasjene, biennalen og documenta. Man kan se at de rolige periodene har vært bra for både kunstbransjen og kunstnerne. I Tyskland var det mye støtte, selv om den noen ganger kom for sent, men det var hjelp å få. Det har kommet fantastiske prosjekter ut av dette. Fordi det ble litt for stille for billedkunstnere og musikere uten publikum, samlet vi felter som var helt fremmede for hverandre, og fikk en kunstner fra Thailand til å lage en klassisk konsert sammen med en danser. Vi strømmet konserten digitalt via et internasjonalt chatterom. Å jobbe med temaer som var helt fremmede for begge parter, og med kunstnere fra ulike fagområder var både givende og utfordrende. Å overvinne slike grenser av ren nødvendighet er en del av arbeidet vårt, og vi fryder oss når det fungerer.

Hvilken rolle spiller kunst for deg – særlig i disse turbulente tider?

Kunst er et sted for åpen kommunikasjon. Man merker kunstnernes engasjement og jobbing med temaer som angår oss alle, men fra ulike perspektiver. Det er stimulerende, denne permanente summingen og endring av perspektiv gjennom kunstnerens blikk. Kunst endrer vår rigiditet, våre synspunkter, fordi den nærmer seg oss utenfra med et annet blikk uten å ville noe. Plutselig undrer vi oss over oss selv, og over at visse ting vi trodde vi kjente, kan være helt annerledes.

Når det gjelder Leipzig International Art Programme, er du kjent for ditt enorme engasjement - og du engasjerer deg som "matchmaker" mellom stipendiater, sponsorer og publikum. Hva ser du på som din største suksess i dette arbeidet, og hva er som regel din største utfordring?

Det er i grunnen ikke så hokuspokus som det høres ut. Arbeidet mitt oppstår fra livet, fra fellesskapet og behovene til kunstnerne, både de lokale kunstnerne og de internasjonale stipendiatene. Jeg kjenner på lykke når jeg kan åpne nye perspektiver for teamet vårt, de internasjonale gjestene og de lokale kunstnerne. Det å gå ut av komfortsonen, akseptere det fremmede og finne mot til å stille spørsmål, kan sette i gang fantastiske ting, som den nevnte konserten. Til slutt blir alle litt overrasket over seg selv. Det er også noe som gleder meg. Når jeg kan ha ansvar for et prosjekt som har fokus på ett land i flere år, fordyper vi oss som team mer intensivt i ett kulturelt område, som for eksempel Nordic Leipzig eller Pacific Leipzig. Det er ikke alltid mulig å finansiere så store prosjekter over store avstander. Det er fortsatt en utfordring.

I et intervju med MDR (Mitteldeutscher Rundfunk) for kort tid siden sammenlignet du grunnleggelsen av LIA med å stifte en familie. Hva ønsker du å gi "barna dine" – kunstnerne – med på ferden når de forlater deg?

Vær åpen og del erfaringene med det fremmede når dere kommer hjem.

5 pluss 1: Hvilket yrke kunne du ha tenkt deg hvis du ikke hadde blitt kunsthistoriker?

Globetrotter. Det er ikke lett med en familie på fire barn, så derfor bestemte jeg meg for å invitere verden til Leipzig, verden har uansett alltid følt seg hjemme i denne handels-, kunst-, litteratur- og musikkbyen.