Retten til å være langsom
Bestemødre, big data og Ringenes herre

Det finnes en løsning, og den kommer utenfra, fra vinteren og kulden: Vi må roe ned. Hvem er klar til å roe ned? Hvem er klar til å kjempe mot kraften til dette allestedsnærværende øyet som hele tiden ser på oss?

Av Marie-Andrée Gill

Bestemødres kraft

Jeg befinner meg for tiden i Sameland, på det finske tettstedet Karigasniemi, i forbindelse med et skriveopphold med fokus på kunst, urfolkskunnskap og de arktiske områdene. Sammen med meg er samiske Sunna Nosouniemi.

Vi bor på hennes familiegård og deler den daglige rutinen. Fra første stund har Sunna tatt hånd om meg som om jeg er en liten jente: Hun viser meg hvordan man broderer med perler, gir meg mat til jeg er mett, får meg til å spise kokte reinsdyrtunger og er tålmodig med engelsken som jeg har problemer med å snakke på småbarnsnivå.
Sunna blir raskt min Ahkku, min Kukum, min bestemor. Det er en stående spøk oss imellom fordi hun er mye yngre enn meg, men det er tydelig at denne energien knytter oss sammen. Vi snakker mye om dette og er inspirert av hvordan bestemødrene i våre kulturer reflekterer over verden: med langsomhet, omsorg, relasjonell læring og uten prestasjonsfokus. Alt vi beskriver er i strid med verden i dag. Vi snakker også om alle de gangene strukturert læring erstattet våre virkelige bestemødre, dagene vi følte oss fanget i en virvelstrøm av meldinger som ventet på svar, og angsten knyttet til dette nærværet-fraværet i vårt forhold til Internett. Vi er bekymret for at referansene våre vil endres til det kunstige. Når jeg for eksempel ser et ubeskrivelig vakkert nordlys, tenker jeg på spesialeffekter i filmer. Når jeg ser elva Anárjohka og dens morgenfarger og det hellige fjellet smelte sammen med skyene, tar jeg bilder for å vise dem til vennene mine og skryte av hvor heldig jeg er som befinner meg akkurat her, i stedet for å ta det inn. Når jeg ser på nysnøen på nært hold, minner den meg om store piksler. Kort sagt innser jeg at det virtuelle har en tendens til å være referansepunkt.

Jeg, som skriver poesi og om naturen og er opptatt av sosiale og miljømessige spørsmål, er litt fortapt, som alle andre, i denne nye virkeligheten av bilder og følelser. Sunna og jeg snakker om hennes samiske forfedre og mine forfedre fra Pekuakamiulnuatsh-folket, og om kunnskapen som ble gitt videre til oss. Vi ønsker å lytte til læresetningene deres og bli inspirert av deres livsstil og gjøre den til vår egen. Jeg er veldig klar over at alt vi opplever akkurat nå er en gjenspeiling av det som skjer andre steder og også i andre.

Det finnes en løsning, og den kommer utenfra, fra vinteren og kulden: Vi må roe ned. Hvem er klar til å roe ned? Hvem er klar til å kjempe mot kraften til dette allestedsnærværende øyet som hele tiden ser på oss?

One ring to rule them all

Sola går ned. Det er like vakkert som da den gikk opp for bare fire timer siden. Sunna tar en konfekt fra en Raffaello-eske. Jeg tar også en. De smaker kokos. Når vi snakker om sosiale nettverk og vårt forhold til mobiltelefoner, sammenlikner vi det med Ringenes herre og Tolkiens visjonære talent:

Sunna: Som Frodo med ringen må jeg av og til stikke hånden ned i lomma og ta på telefonen min, og det får meg til å føle meg bedre når jeg vet at den er der!

Marie-Andrée: Og når du ser på telefonen din, er det som å sette på ringen – du forsvinner fra den virkelige verden der ingen kan se deg, og du kommer til et parallelt univers som får deg til å føle deg mektig, noe som er sterkt vanedannende, men også svært angstfremkallende!

Sunna: Ja, og Nazgûlene – de svarte rytterne – representerer angsten som alltid forfølger oss når vi kommer inn i denne verden.

Marie-Andrée: Enig! Og Saurons øye representerer de store selskapene som kan se alt vi gjør og rette sin markedsføring mot oss og utøve algoritmisk kontroll. Mobiltelefonmastene som er overalt, får stadig større rekkevidde! Det er en analogi for kapitalismen.


Jeg putter en bit kokoskonfekt i munnen og tenker for meg selv at vi sikkert ikke er de første som har denne samtalen og kommer til denne konklusjonen. Det er urovekkende å se det på denne måten. Et par minutter senere sjekker vi likevel appene våre for nye meldinger. Jeg stikker hånden ned i konfektesken: Vi har spist dem opp.

Marie-Andrée Gill lager tradisjonelle mønstre. | © Sunna Nousouniemi

Data varmer

Disse formene for avhengighet blir dessuten et reelt klimaproblem. I likhet med Sauron som – for å utvide sin makt – må utvinne naturressurser og utvikle enorme smelteverk for å foredle dem (ok, jeg skal slutte å sammenlikne nå!), har alle dataene og skyene vi bruker i den virkelige verden en betydelig innvirkning på klimaet, og den bare øker med tiden. Jo flere meldinger vi sender, jo flere nedlastinger vi foretar, jo mer vi blar gjennom nyhetsfeedene våre, desto mer bruker vi tilkoblede enheter … De store kjøleanleggene som er installert over hele jorden, bruker en enorm mengde energi. Fordi en telefon bare er en liten gjenstand i håndflaten vår, får vi inntrykk av at alt skjer umerkelig, og vi forblir uvitende om hva alt dette innebærer. Flere store kjente selskaper planlegger å bygge kjøleanlegg i Arktis fordi temperaturen der allerede er svært lav. Men mengden varme som slippes ut, vil sikkert ha innvirkning på den globale oppvarmingen. Ingenting går tapt, ingenting blir skapt, alt blir transformert – vi kan vår grunnleggende fysikk. Gleden vi har av maskinene våre er sterkere enn vår bevissthet om deres ødeleggende effekt. Det krever mye innsats å endre kurs. I mellomtiden blir gleden av allestedsnærværende, evigvarende data til enorm varme- og energiproduksjon. 

Vi lever i et paradoks: Jeg er bevisst, men jeg tilpasser meg likevel dette enorme nettet. Det kan til og med virke som om jeg ikke har noe valg hvis jeg vil fortsette å delta i verdens utvikling og beholde gleden min – så vel som tusenvis av data, meninger, informasjon og kattevideoer. Jo mer engasjert jeg er i min aktivisme, jo mer føles det som om jeg går bakover fordi hver eneste bevegelse har så stor innvirkning. Jeg tror løsningen ligger i den arketypiske bestemoren og i å roe ned hele livsstilen vår betydelig. Jeg sletter sosiale medier-apper fra telefonen min for å gjøre dem mindre tilgjengelige. Det kan være en god start.

Jeg vender tilbake til perlebroderingen, og Sunna snur seg mot meg. "Tror du vi klarer å kaste alle telefonene våre i en vulkan en dag?" spør hun. "Hvis vi fortsetter som før, vil vulkanen komme av seg selv og sluke oss", sier jeg.

 

Kuei Pipun,

Hei Vinter, 
 

da jeg skjønte at du kommer tilbake, ville jeg skrive til deg. 

Du kommer alltid tilbake. 

Det beroliger meg. 


Med deg måler jeg tiden, etterlater jeg spor, lærer jeg langsomhet; jeg vet at den er svaret på vår verden.


I Nord, hvor vi begge bor, maler jeg deg med velkjente ord, på alle språk og på mitt eget er du en trofast venn for meg.

Drønn fra frosne innsjøer

Skinnfeller som innbyr til drømming

Barneliv og gyngestol 

Grangrønt, melisdryss og mitanuiun 

Dempede lyder og duften av snøskuter 

Pulversnø og dyrevarme

Frostrøyk og skøyter 

Papamishkupanu; 

Snøskyffelpust og saltkrystaller

Knakende vegger og akematter

Røde roser i kinnene og ekorn i spranget

Gjennomskinnelige broderier, isspeil, mishkumi

Popcorn i hjertet, hvit maskara, men først og fremst to ord som et refreng: 


 

Du vil gi alle inntrykk av at du er uutholdelig.

Men det er bare fasade, jeg kjenner deg. 

Du har dine triks, dine gjemmesteder, jeg vet hvor jeg kan elske deg: i den første frosten som gjør eplene søte, i puddersnøen som higer etter latter, i snøfnuggene som faller skrått ned under gatelyktene, i den kramme snømannssnøen.


Ditt eneste løfte er: Du blir ikke værende, og det beroliger meg. 

Jeg skulle ønske vi mennesker også kunne gi hverandre dette løftet, 
det eneste sanne løftet: Vi blir ikke værende.  Vi går og kommer tilbake i en annen form. Jeg holder meg fast i deg og er glad for besøket ditt og gavene dine, for hvordan du leker med barna mine. 


Hvis jeg trodde på noe, ville det hatt dine øyne. 

Og jeg er uansett

alltid varm, min vakre Pipun, min vakre Vinter,

når noen andre enn deg

kryper inn under dynen min.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Mitanuiun (innu-aimun): snø som ligger på grenene til nåletrær
Mishkumi (innu-aimun): et stykke is
Papamishkupanu (innu-aimun): han går på skøyter
Lumière (fransk): lys, dagslys
Tannière (fransk): bygg, hule