Refleksjoner rundt gjesteoppholdet
Hilsen fra karigasniemi

Gjesteopphold er en betydelig del av The Right to Be Cold*-prosjektet. Her forteller Sunna Nousuniemi, som var vertskap for gjestekunstneren Marie-Andrée Gill, hvordan denne opplevelsen brakte henne enda nærmere forfedrenes landområder.  

Av Sunna Nousuniemi

Da jeg begynte å skrive denne teksten, opprinnelige på nordsamisk, ble jeg sittende fast og tenke: Hvordan i all verden skal jeg beskrive "residency" (gjesteopphold) på samisk? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oversette dette begrepet som stammer fra den vestlige kunstverden. Så i stedet for å prøve å oversette det til samisk kontekst, begynner jeg å se for meg hva som ville være det lokale, praktiske og filosofiske samiske utgangspunktet for et gjesteopphold i Karigasniemi. Nå skal jeg dele min del av reisen med deg.  

Frø blir sådd 

Juli 2018. Jeg er sammen med en venninne som plukker blomster ved elva Nukkumajoki i Enare. Det er den varmeste sommeren på lenge. Vi diskuterer verdenssituasjonen og drømmer om hvordan vi kan få gode ting til å skje i lokalsamfunnet vårt. Om vi bare hadde hatt et sted der folk kan samles og være kreative. Vi er forundret over planene om å bygge enda et hotell i landsbyen vår, til tross for at vi allerede har flere hoteller og det er mangel på boliger til lokalbefolkningen. Venninnen min sier hun har sett dette før: Feriebyene som dukket opp på 1990-tallet, så kom lavkonjunkturen, og feriebyene ble tomme og til slutt forlatte. Hun sier at det vil skje igjen – neste gang er det luksushotellene som står tomme. Mens vi fortsetter å plukke blomster, nevner jeg at det er en gammel ferieby på mine forfedres landområder og at jeg ikke har like sterk tilknytning til stedet som før. Min venninne blir begeistret, ser på meg og venter på at jeg skal innse det samme som henne. Der og da oppsto en drøm som dessuten framhever kjernen i denne historien – de beste åpenbaringene finner sted når vi tilbringer tid sammen i naturen. 

Pleie relasjoner 

November 2019. Goethe-Institut har invitert meg til å diskutere The Right to Be Cold*-gjesteoppholdet med en gruppe sirkumpolare kulturarbeidere, aktivister, forskere og kunstnere i Helsingfors. Jeg takker ja til invitasjonen og ringer en lokal reineier for å bestille røkt reinsdyrribbe til det kommende møtet. 

Reinsdyrribbe til frokost. Fra venstre: Aka Niviâna, Sunna Nousuniemi, Asinnajaq og Dine Arnannguaq Fenger Lynge spiser reinsdyrribbe og forbereder seg til den andre dagen av The Right to Be Cold*-møtet i Helsingfors. | © privat November 2020. Dáiddadállu, det samiske kunstnerkollektivet med base i Kautokeino, organiserer "EadnámetMaid", et tverrfaglig arrangement i Alta, samt et digitalt seminar for å diskutere vold mot vår Mor – naturen.

"EadnámetMaid" var en oppfølger til arrangementet "SápmiToo 2019" som skapte dialog om kjønnsroller og #MeToo i Sameland. Jeg vil takke Dáiddadállu for at de har vært et godt eksempel på selvstyre: De har vist hvordan man kan ta lederskap som et kollektiv for å bane nye veier for det samiske samfunnet gjennom kunst og diskusjon.  

Men tilbake til poenget mitt. I den digitale versjonen av EadnámetMaid holdt den samiske aktivisten og duojár Jenni Laiti en viktig tale om Eallit olmmožin (å leve som menneske) og introduserte praktiske verktøy – en av tilnærmingene var det samiske begrepet dikšut oktavuođaid for å finne en mening midt i alt kaoset: 

"Samarbeid og funksjonelle sosiale nettverk er betingelsene for mestring og utholdenhet, i fortiden, nåtiden og framtiden. I den senere tid har jeg funnet mening i å ta vare på forbindelser, jeg har pleiet relasjonene mine. Det handler om å vise respekt, relasjoner er et ansvar og de er lokale."  

Etter å ha hørt Jennis tale, følte jeg at jeg hadde fått tilbake et sett med tapte nøkler og omstilt tankegangen min. Den fikk meg til å lure på når og hvor jeg lærte å drømme om trygghet og å øve på å ta vare på relasjoner. Tankene tar meg tilbake til barndommen da vennene mine og jeg pleide å fortape oss i en drømmeaktig flyt mens vi lekte og bygget alle slags borger, reder og huler i skogen, mellom steiner, i snøen, inni høyet og i vannet. Jeg kan fremdeles huske hvor spesielt det var hvis vi fant et rede noen andre hadde bygget – det føltes som om vi hadde kommet over noe hellig. En gang fikk jeg muligheten til å besøke et rede som storebroren min og vennene hans hadde bygget i skogen på hjemstedet vårt i barndommen. Det var spennende å forestille seg hva de hadde sett for seg med redet – hva var drømmene deres? Var det dette stedet som fikk dem til å drømme seg bort i en frydefull lek der resten av verden forsvant? 

Hvem sine drømmer drømmer vi nå? 

Gjenvinne kjærlighet 

Som Jenni sa i sin tale, et viktig aspekt ved samiske kunnskapssystemer, samt ved avkolonisering, er å ha fokus på å bygge, gjenoppbygge og reparere relasjoner. Liknende temaer diskuteres i episoden All My Loving Relations til podkasten All My Relations: Hvordan det for urfolk har vært essensielt å vektlegge bygging av alle våre menneskelige, naturlige og usynlige relasjoner siden uminnelige tider. Men ifølge en av podkastvertene, Desi Small Rodriguez, ble disse læreformene og livsstilene borte på grunn av koloniseringen som "ødela våre kjærlighetsforhold, det ødela vårt kulturelle minne." Desi Small Rodriguez er nordlig cheyenne-indianer og chicana**, sosiolog og leder for Data Warriors Lab, et samfunnsvitenskapelig laboratorium for urfolk. 

Sitatet over hjalp meg å sette ord på hva et gjesteopphold kan være i en samisk kontekst, eller i det minste i min personlige kontekst. Det er et rom for å minnes og gjenvinne kjærlighet, praktisere selvstyre og etablere fellesskap. Det er samarbeid på tvers av generasjonene og gjensidig innsats knyttet til landområdene: Onkelen min ivaretar stedet bare ved å bo i området, fiske i elva og gjøre mye annet viktig arbeid i lokalsamfunnet. Faren min skriver fortellinger om slektningene våre og tidligere begivenheter i Karigasniemi. Han ledet dessuten den omfattende rengjøringsoperasjonen av gjesteboligområdet mens min onkels familie og jeg hjalp til med rengjøringen. Min lille kusine Laura har brukt ufattelig mange timer på å gjenopplive joikene til våre slektninger. De, i tillegg til så mange flere, har bygget dette lokalsamfunnet.  

Marie-Andrée ved elva Anarjohka i Karigasniemi. Den første dagen tok vi en rolig spasertur i området for å bli kjent med hverandres historier. | © privat I november 2021, da Marie-Andrée tilbrakte to uker i TRTBC-gjesteboligen sammen med meg, følte jeg meg ikke som vertskap, men mer som en kommunikator for stedet som bærer med seg så mye kunnskap og tradisjoner som er mye eldre enn meg. Mens Marie-Andrée og jeg var sammen, viste vi hverandre filmer fra lokalsamfunnene våre og hørte på min lille kusine joike slektstreet mitt. Vi lyttet til sangene og familiefortellingene mens vi holdt på med perlebroderi eller besøkte steder i området – det føltes som om vi gjorde minnene om mine forfedre mer til stede. Jeg lagde måltider som min áhkorohkki, min avdøde bestemor, pleide å lage – og til gjengjeld lagde Marie-Andrée den quebeciske delikatessen poutine til oss. Under gjesteoppholdet føltes det som om relasjoner man mistet for lenge siden, ble vekket til live igjen. Det oppsto et rom der alle levende, menneskelige, naturlige og usynlige skapninger samlet seg for å feire. 

Avsluttende ord 

Siden barndommen har vennene mine og jeg drømt om, sett for oss og bygget våre egne verdener og virkeligheter ut fra fantasien. Selv om det bare var et midlertidig konstruert lekerom, som snøhulen som smeltet bort med våren, ga disse øyeblikkene rom for alternative virkeligheter. Jeg kan fortsatt kjenne varmen i snøhulen der jeg lå på en reinsdyrfell og kikket opp mot stjernene i den iskalde natten med en god venn ved siden av meg. Disse relativt korte øyeblikkene vil alltid være av betydning. 
 
Tshinashkumitin – giitos eatnat – takk, Marie-Andrée for at jeg sammen med deg fikk styrket båndene til mine forfedres landområder.  
 

Denne teksten er inspirert av arbeidet og diskusjonene til følgende personer og kollektiv: 
 
Piia Kangas 
Dáiddadállu kunstnerkollektiv – EadnámetMaid 2020 
Jenni Laiti – Eallit olmmožin, 2020 
Podkasten All My Relations – All My Loving Relations av Desi Small Rodriguez, Matika Wilbur og Adrienne Keene 
Marie-Andrée Gill 
Niillasaččat