Verne om ressursene
Uten å etterlate spor

En samisk læresetning sier at man ikke skal høste mer enn det man trenger. Hvordan passer det sammen med et kapitalistisk samfunn der naturen i økende grad utnyttes? Susanne Hætta skriver om menneskeskapte klimaendringer som utgjør en trussel mot urfolk. 

Av Susanne Hætta

I skogkanten, noen få meter fra familiens hytte som ligger i området min far kommer fra, er det en gjengrodd torvhaug og rester av trestokker. Nå er det nesten helt dekket av blomster og gress, men tidligere har det vært en liten goahti, en samisk kjegleformet jordhytte (gamme), der faren min pleide å røyke fisk og reinsdyrkjøtt.
 
Som barn lekte jeg av og til inne i goahti. Senere, da den ikke lenger var i bruk, kunne jeg ikke forstå hvorfor de lot den forfalle til en haug med trestokker. Mange år senere forsto jeg hensikten med det.
 
Samene er et urfolk i Norge, Sverige, Finland og Russland. Jeg er en same som bor i den nordligste delen på norsk side av Sápmi, som vi kaller landet vårt. Selv om vi er et veldig moderne folk, har vi fortsatt en felles kultur og mye tradisjonell bruk av ulike naturressurser. Selv en same som meg, som ikke lever av naturen, både høster og fisker, og jeg kjenner tyngden av arven fra mine forfedre – ikke som en byrde, men som et ansvar jeg bærer med stolthet.

De enorme ulikhetene i mentalitet og virkelighetsforståelse er nærmest uoverstigelige mellom en kolonial kapitalisme og en bærekraftig, måteholdig utnyttelse av naturressurser, der sistnevnte innebærer en større forpliktelse til tradisjon, til familie og til området. For å få det til, fordrer respekt og takknemlighet over det naturen kan høstes. Dette er sirkulært, sesongbasert og bærekraftig. Kvinnen som høster reinlav for å ha til ekstra fôr til reinflokken, vet at hun ikke bør høste på samme sted neste år. Vegetasjonen må få vokse seg opp igjen, slik at den påny kan høstes, år etter år, men med en frekvens som naturen tåler. Et fiskevann fiskes ikke tomt av de lokale, men kultiveres slik at man kan fiske det man trenger, år etter år. Dette kan urfolk, om ikke absolutt alle lever etter det, men denne kunnskapen ligger sjelden mer enn en generasjon tilbake, og kan gjenfinnes og revitaliseres.

MILJØET SELGES FOR EN HÅNDFULL DOLLAR

Det burde være så enkelt, men likevel er det så umulig for mennesker å etterleve, menneskene som ikke har tilhørighet til stedet, og mentaliteten som ligger i kulturen.
For kapitalismens utøvere og produksjonsmidler består av mennesker, enn så merkelig det iblant synes, når store maskiner baner seg vei i landskap som ikke er deres egne, for å ta ut ressurser milevis unna deres egne nabolag.
 
Men er vi urfolk en del av problemer også? Kanskje samer ikke bør spise oppretts-scampi fra Vietnam, japanere ikke bør spise kongekrabbe fra Norge og amerikanere ikke bør spise oppdrettslaks fra Skottland. I den klimakrisen vi utvilsomt er langt inne i, er et paradoks at vi må vende blikket vårt nærmere det lokale, både for å erfare forpliktelsene i bærekraftig uttak, og for å snu utslippene fra transport av mat over halve kloden.
 
Den samiske grunntanken i naturen, at du ikke skal etterlate deg noe som ikke nedbrytes naturlig og ikke høste mer enn du har bruk for, har vi felles med mange andre urfolk. Vi har en sterk tilknytning og forpliktelse til familie og til vårt nære samfunn, noe som gjenspeiles blant annet i samfunnsorganisering og mytologi.
 
Dessverre lyttes vi sjelden til av storsamfunnet, lovgivere og nasjonale politikere. En alliert mot stadige inngrep i samiske bruksområder, har derfor blitt naturvernorganisasjoner. Konsekvensene av økologisk mer bærekraftig naturhøsting vil uunngåelig føre til færre arbeidsplasser globalt, men også mindre transport, dermed lavere utslipp og ikke minst, mindre profitt til eierne. Eierne, som ofte ikke befinner seg i samme land eller samme kontinent, som den naturen de benytter seg av, enten det er vindkraftverk eller gruver. Politikerne vegrer seg for å gjøre de upopulære grepene både for å tillate ur- og lokalbefolkning å få siste ord i saker som berører deres leve- og ressursområder, og samtidig for å stoppe naturutnytting av aktører utenfra, som er innrettet for å gi mest mulig profitt for eierne, gjerne med en akselererende vekstrate. Naturen selges unna for en neve dollars, eller løfte om noen få lokale arbeidsplasser.

HJELPE HUKOMMELSEN

Ordet «utvikling» synes å ha fått en religiøs betydning for kapitalistiske krefter, ja, nærmest blitt en hellig ku som ikke skal berøres eller slaktes. Det enorme problemet er at «utvikling» ikke betyr det samme for alle, eller gjelder for alle. Det betyr at kapitalkrefter friksjonsfritt skal kunne utnytte naturområder og overkjøre urbefolkning, fordi det er tabu å røre «utviklingen», en akselererende gravemaskin med en bunnløs appetitt, men uten øyne. Ingen politiker vil vel gjøre seg skyldig i å stoppe utviklingen?
 
For er det opp til selskapene som driver etter rene kapitalistiske, og noen ganger koloniale prinsipper, å ta ansvar for urfolks leveområder, natur og ressurser, så styres verden mot undergangen. Det er da også i ferd med å skje. Politikerne i de enkelte land har ikke makten de trenger for å motvirke storkapitalen, og derfor er internasjonalt samarbeid nødvendig, og en renessanse for urfolks verdsetting og bærekraftig naturbruk.
 
Når jeg skriver dette, er det høysommer i det nordlige Sápmi. Myggen svirrer, fisken hopper og vi venter spent på å se hvordan høstingen av gullet vårt, multebæra, blir i år. Dette bringer meg tilbake til goahtien som ble reist ved det som nå er vår fritidshytte, i området hvor fars familie kommer fra, og fortsatt lever i. Goahtien er mer overgrodd enn jeg husker fra mitt forrige besøk. Snart går det i ett med skogbrynet, og bare vi vet at den en gang sto her. Det er en god tanke.
 
Derfor fotograferer jeg. For å vite, hjelpe hukommelsen, for at mine barn og barnebarn skal vite, huske og forhåpentligvis, bevege seg i denne verden med respekt for at naturen skal brukes, men ikke brukes opp. At du ikke skal ta mer enn du trenger. At du ikke skal etterlate deg spor som naturen ikke kan ta tilbake.