Klimatologi i Nordlige Canada
Viktige framtidsindikatorer om en stadig varmere klode

Vinteren 2010 opplevde de 1200 innbyggerne i den stort sett inuittbebodde landsbyen Nain helt nordøst i Canada en naturkatastrofe som ikke ble lagt merke til i resten av verden. Fra januar til mars, når det vanligvis er dyp frost i området, lå gjennomsnittstemperaturen langt over normalen, ofte over frysepunktet. Havisen var tynn, skjør og med åpne sprekker. Jakt var risikabelt, det ble knapt med mat, og minst én person druknet da en snøscooter gikk gjennom den tynne isen.

Av Matthew Halliday

Det har aldri vært risikofritt å ferdes på isen. I århundrer har inuitter stolt på velprøvde metoder for å redusere risikoen, som å se på isens farge, tekstur eller motstanden isen gir når man slår harpunen i den. Men i 2010 var det annerledes. "Det var en fryktelig følelse av tap og frykt for hva dette ville bety for framtiden", sier Robert Way, klimatolog med inuittiske røtter ved Queen’s University i Canada.

Innrette forskning mot lokale prioriteringer  

2010 var også det året da femårsdagen til Nunatsiavut ble feiret, et enormt selvstyrende inuitterritorium med administrativt sete i Nain.

Den unge regjeringen hadde få ressurser til å håndtere en eksistensiell klimatrussel, men den hadde mange forskere som kom utenfra og trasket rundt i dens vidstrakte bakgård. Tidligere har arbeidet til disse forskerne vist seg å være lite relevant for lokalbefolkningen. "Forskere kommer hit, gjør jobben sin, forteller ikke noen hva de gjør, og så forsvinner de igjen", forteller Carla Pamak som bor i Nain og er inuittforskningsrådgiver for Nunatsiavut-regjeringen.

I juni i år var regjeringen vertskap for Tukisinnik Community Research Forum og samlet lokalbefolkningen og et utvalg akademikere i håp om å innrette forskning mot lokale prioriteringer. Etter den katastrofale vinteren sto havis høyt på listen. "Forumet førte til forståelse av at forskning er noe lokalsamfunnet kan kontrollere til sin egen fordel", sier Trevor Bell, en av deltakerne og professor i geografi ved Memorial University i St. John’s, Newfoundland og Labrador.
 

Risikokart for ferdsel på is 

Bell er kanskje mest kjent for sitt SmartICE-prosjekt som ble utviklet i samarbeid med Nunatsiavut-regjeringen. SmartICE kombinerer tradisjonell kunnskap om is med sanntidsdata fra sensorer som er innebygd i og trukket over havisen. Det ble pilottestet i Nain i 2012 og har som mål å utarbeide et risikokart for ferdsel på is som er tilgjengelig via en stasjonær pc eller smarttelefon, slik at det kan utfylle tradisjonell kunnskap.

Dette prosjektet er ikke det eneste. I løpet av de siste ti årene har Canadas fire inuittregioner, fra Alaskas grense til Atlanterhavet, tatt større kontroll over forskningen i lokalsamfunnene sine.

Konsekvensene kan endre vitenskapen i en del av verden som gir viktige framtidsindikatorer om en stadig varmere klode, men der vitenskapens arv fortsetter å være overskygget av århundrer med utnyttelse.

Mange urfolkssamfunn over hele verden har et anstrengt forhold til akademia, og inuitter er intet unntak. På 1800-tallet ble inuittene presentert som antropologiske kuriositeter i vandreutstillinger. Det hevdes at kanadiske forskere skal ha brukt dem som testpersoner til hudtransplantasjoner og måling av smerterespons på 1970-tallet.

"Sorry, men dere ligger faktisk etter."

En bølge av politisk aktivisme blant inuitter har imidlertid utløst omfattende strukturelle endringer i Canadas politiske landskap de siste årene, og det vitenskapelige landskapet kan bli det neste. I 2018 lanserte Inuit Tapiriit Kanatami (ITK), organisasjonen som representerer inuittenes interesser i Canada på føderalt nivå, den nasjonale inuittforskningsstrategien (National Inuit Strategy on Research (NISR)) for å fremme inuittenes selvbestemmelse innen forskning i deres hjemland.

"Det akademiske miljøet anser ofte seg selv som opplyst eller veldig progressivt", sier ITK-president Natan Obed, som kommer fra Nain. "Og vi som inuitter går inn i dette rommet, som er fullt av mennesker som ikke er inuitter, og sier ‘Sorry, men dere ligger faktisk etter."

En av ITKs viktigste klagepunkter gjelder finansiering av forskning. Siden inuitter sjelden er representert i offentlige eller akademiske organisasjoner som deler ut midler, er det fortrinnsvis biologi og fysikk som har fått finansiering, snarere enn samfunnsvitenskap, der ofte mer umiddelbare inuitt-interesser ligger.

Et av hovedmålene til Nunatsiavut Research Center er å ta opp disse sakene. Forskingssenteret er et av kun tre inuitteide forskningsanlegg i Canada. Det ligger i en vanlig toetasjes kontorbygning ved siden av Nains eneste hotell og restaurant og består av to små laboratorier, en kjøkkenkrok, fellesareal, kontorer og overnattingsmuligheter. Forskningssenterets suksess har gått hånd i hånd med den politiske autonomien til Nunatsiavut.

Ifølge Carla Pamak er mange av målene til den nasjonale inuittforskningsstrategien allerede oppnådd i Nunatsiavut. "Og mye av det som skjedde her har ansporet den nasjonale strategien", sier hun.

Hva en verden omsluttet av is betyr for inuitter

SmartICE kan takke forskningssenteret for mye av suksessen, og det er ikke alene om det. Bruno Tremblay, førsteamanuensis ved McGill University, studerer havismekanikk. Han reiser regelmessig til Nain for å studere effekten tidevann og vind har på landfast is som er forankret til kysten eller havbunnen.

Ved hjelp av bøyer utvikler han mer nøyaktige prediktive modeller av havisdekket i forskningen sin. Han deler dataene fritt med medlemmer av lokalsamfunnet og rådfører seg med lokalsamfunnet om hvor bøyene skal plasseres, slik at begges interesser imøtekommes. "Det vil alltid være interessante vitenskapelige spørsmål uansett hvor vi plasserer bøyene, så vi forsøker å holde oss til deres prioriteringer", sier Tremblay. Tremblay jobber jevnlig med Joey Angnatok, som er fisker, altmuligmann og grasrotforsker på deltid. Angnatok hjelper ikke-lokale med å forstå i det minste litt av hva en verden omsluttet av is betyr for inuittene. Han forteller om historien og familier som har tilknytning til bestemte øyer, bukter og steder. 

Som frivillig søke- og redningsarbeider er Angnatok også godt kjent med farene som er forbundet med ferdsel på is. Han ga vesentlige bidrag til SmartICE-prosjektets pilotfase og hjalp forskere sørfra med å sondere terrenget og utplassere og kontrollere bøyer.

"Jeg har alltid vært en slags vitenskapsnerd", sier Angnatok. "Jeg snakker med lokalsamfunnets eldste, og de sier ‘Å, der har jeg aldri sett et hull i isen før, jeg lurer på hva som skjer?’ Så snakker jeg med forskere, og de kan si noe om vannets saltholdighet og andre observasjoner, og jeg begynner å se hvordan det fungerer sammen."