Øko-kolonialisme
En ny tidsalder for trusler mot urfolk

Hvis du søker på “grønn kolonialisme” eller “øko-kolonialisme”, vil du finne en rekke ganske nye eksempler der urfolk og andre sårbare grupper er engasjert i landkonflikter i sitt område. Det er trygt å si at landkonflikter ikke er noe nytt for urfolk – ja, landkonflikter er kanskje det eneste alle urfolk har til felles. I klimakrisens tid har det imidlertid oppstått en ny type landkonflikt som truer urfolks levebrød, kultur og overlevelse.

Av Petra Laiti

Landkonflikter og landdisputter oppstår fordi kolonistater har annektert land og bestemmelsesrett over arealbruk og landrettigheter på bekostning av det lokale urfolket. Historisk sett ble ikke urfolks landforvaltning anerkjent som sådan eller bevisst underkjent av kolonisatorer. Da urfolk rundt om i verden ble tvangsflyttet, assimilert og undertrykt, tok koloniserende stater kontroll over landområder der urfolk hadde bodd i tusenvis av år. Den dag i dag refererer urfolk til annekterte landområder som “stjålne land”, og det med rette.

Aktuelle landkonflikter og urfolk

For folk som ikke har kjennskap til urfolksspørsmål, kan det noen ganger være sjokkerende å høre at voldsomme landkonflikter mellom urfolk og kolonisatorer fremdeles eksisterer den dag i dag. Et tragisk og ikonisk eksempel fra nåtiden er konflikten om Dakota Access Pipeline i Nord-Dakota i USA. Det begynte i 2016, da den underjordiske oljerørledningen ble omdirigert til å gå under en elv i nærheten av Standing Rock-reservatet til Sioux-folket. Stammen uttrykte sin motstand mot rørledningen fordi de fryktet at den skulle forurense vannforsyningen deres. Opposisjonen vokste fra en protestleir i Nord-Dakota til en global protestbevegelse. Til slutt økte spenningene mellom rettshåndheverne og protestbevegelsen og utviklet seg til en konflikt mellom politiet og militæret på den ene siden og demonstrantene på den andre siden. Takket være sosiale medier ble frykten og volden stammene følte, kringkastet til millioner av mennesker, noe som skapte støtte og solidaritet blant urfolk over hele verden.
 
Hendelsene ved Standing Rock er et moderne eksempel på hva folk flest forbinder med urfolk: å beskytte landområder og vann mot forurensende industriprosjekter. Men siden klimakrisen har endret vårt syn på verden, har den også endret vår oppfatning av hva som er et verdifullt foretak. Vi vet allerede hvilke industrier som må erstattes de neste årene for at Jorden skal fortsette å være beboelig. Energi- og infrastrukturprosjekter med risiko for forurensing, som Dakota Access Pipeline, hører fortiden til. Det ville være rimelig å anta at ren og fornybar energi vil utgjøre en endring, ikke bare når det gjelder utslippskutt, men også når det gjelder produksjon av etisk energi. De siste årene har det imidlertid vært en bekymringsfull utvikling som viser at urfolk i seg selv er sårbare overfor enhver form for arealbruk, uansett årsak.

Samenes kamp mot vindkraft
 

Vindkraft ser ut til å være en perfekt løsning for utbygging av energikilder i Arktis. Vindturbinene jobber under polarnatten når solenergien ikke gjør det. De trenger ikke et inngjerdet område, og dyr kan bevege seg fritt rundt dem. I tillegg produserer de ren og fornybar energi som urfolk sårt trenger for å beskytte det synkende biologiske mangfoldet i sine landområder. Samene har imidlertid erfart at denne industrien også har en skyggeside.
 
De samiske landområdene er grisgrendte, golde strøk med svært sårbar natur. Reindrift, den samiske kulturens viktigste levebrød, krever store landområder fordi reinen gjetes fra sesongbeite til sesongbeite i det arktiske landskapet. Villmarken er enorm, det er få veier og langt mellom dem. Hvis man vil bygge et stort antall vindturbiner i samiske landområder, vil det ofte være nødvendig å bygge hele infrastrukturen rundt turbinene. Veier, strømledninger, midlertidige boliger til bygningsarbeidere osv. vil skade de skjøre landområdene allerede før vindparken tas i bruk. Men det som virkelig bekymrer samene, er forskning som viser at reinen er redd for vindturbiner og ofte holder seg unna vindparker, særlig i kalvingstiden. Det har derfor ikke noe å si at vindparker ikke er forbudte områder, siden reinen holder seg unna disse områdene uansett. Dermed presses dyrene inn i mindre territorier, noe som igjen fører til økt press på det biologiske mangfoldet i de stadig mindre landområdene Så er det spørsmålet om beslutningsmyndighet. Samene er rutinemessig ikke inkludert i beslutningsprosesser når det gjelder samiske landområder, og de må ofte jobbe hardt for å få statene til å implementere urfolks rett til selvbestemmelse. Selv om samene har formell status i de nordiske landene, har de svært lite de skulle ha sagt i saker som angår dem. Som oftest har samene vært nødt til å ty til ikke-voldelige direkte aksjoner og protester for å bli hørt.
 
Vindparker ser ut til å ha blitt en av de største landkonfliktene samene har stått overfor de siste årene. Norge i særdeleshet har iverksatt flere enorme vindparker i samiske landområder, noe som har fått samene til å protestere og til slutt gå rettens vei for å kjempe for sine rettigheter. Per dags dato er det to konflikter mellom vindparker og samene som skal utkjempes i retten.

De intense rettsstridighetene har satt en skamplett på disse bærekraftige utviklingsprosjektene fordi de stiller spørsmålet om hvem disse prosjektene er bygget for. Hvis en stor vindpark er ødeleggende for et urfolkssamfunn og frarøver dem levebrødet, kan den da virkelig kalles bærekraftig, ren eller etisk? Urfolk vil selvfølgelig benekte det.

Ren energi er ikke det samme som etisk energi

Samene er et levende eksempel på et urfolk som står overfor en nye bølge av øko-kolonialisme, der urfolks landområder utnyttes til fordel for bærekraftig energi. I hovedsak betyr dette at urfolk blir frarøvet sitt levebrød for å kunne opprettholde levebrødet og forbruksvanene til folk flest. Tiden vil vise om dette blir et globalt fenomen, men de nordiske landene har ikke vært et godt forbilde når det gjelder urfolksspørsmål i dette henseende. Hvis det er slik ledelse innen bærekraftig energi ser ut, må urfolk rundt om i verden kanskje forberede seg på verre i årene som kommer.