Geopolitikk
Arktis: Lovgivningens avgrunn

Mens noen leter etter måter å bremse de pågående klimaendringene på, gjør andre sitt beste for å dra nytte av situasjonen. Smeltingen av havis åpner enestående muligheter for russiske forretningsprosjekter i Arktis. Rodion Vasilievich Sulyandziga har sine tvil om at de tar hensyn til urfolks rettigheter i arktiske strøk.
 

Av Rodion Vasilievich Sulyandziga

I 2020 utviklet og vedtok den russiske regjeringen en rekke lover som er direkte knyttet til urfolks rettigheter i Nord-Sibir og Russlands fjerne østen.

Hvorfor nå? Hva har innrømmelsen av rettigheter å gjøre med den økonomiske utviklingen i den russiske delen av Arktis, og hvilke trusler kan dette innebære for urbefolkningen?

De finansielle konsekvensene av pandemien som overskygger et tiår med økonomisk stagnasjon, ble det siste som skjedde i det dystre bildet 2020 tegnet for Russland. De sosiale forskjellene øker, og økonomien går nedover. Jeg har inntrykk av at den russiske regjeringen prøver å kaste seg inn i arktiske utviklingsprogrammer som en siste sjanse til å redde den økonomiske situasjonen.

Statsstøtte til selskaper i utvinningsindustrien

Mens mange land, som for eksempel Tyskland eller Storbritannia, ser på de globale klimaendringene som den største globale krisen av historisk betydning, virker det som om russiske myndigheter ser stigende temperaturer og smeltende is som en enestående mulighet til å fremme store forretningsprosjekter i Arktis, i håp om at de vil drive den nasjonale økonomien framover.

Noen av prosjektene, særlig de som tar sikte på å etablere nye sjøveier over Arktis, forventes å redusere skipenes seilingstid med 40 prosent. Jeg vil understreke at dette vil gjøre det mulig for Russland å ta full kontroll over handelen mellom Asia og Europa i denne delen av verden.
I oktober 2020 vedtok det russiske parlamentet et strategidokument under tittelen "Strategi for utvikling av Den russiske føderasjons arktiske sone og for nasjonal sikkerhet fram til 2035" som
definerer statusen til Arktis som et grunnlag for å utvikle økonomiske virksomheter innen utvinning av olje, gass og mineraler. Det å støtte en ressursorientert økonomi, som er mottoet i denne strategien, vil etter min mening uunngåelig føre til dannelsen av et normativt system som prioriterer utvinningsindustriene med deres uhemmede og umettelige profittjag. Betegnende nok nevner ikke dette strategidokumentet programmets miljømessige og sosiale kostnader. Selv om urbefolkningen er nevnt i ulike deler av dokumentet, har det ikke et eget kapittel om deres rettigheter og utvikling.

"Velsignet" med ressurser

Det er kanskje ingen andre land som drar så stor nytte av klimaendringene som Russland. Derfor er det etter min mening på ingen måte overraskende at landets økonomiske elite prioriteres. Ved å nekte urfolk sammenhengen mellom menneskerettigheter og miljøspørsmål ser landets regjering ut til å tro at klimaendringer og økonomiske muligheter er synonyme. Tidligere erfaring gjør det enkelt å forutsi at i forsøk på å stimulere økonomisk vekst, vil myndighetene bli enige om å ignorere lover og miljøbestemmelser som påvirker urfolks rettigheter, og begynne å utnytte landområdene og de naturlige ressursene til disse lokalsamfunnene. Nok en gang blir vi vitne til en hard konkurranse om rask økonomisk fortjeneste på bekostning av menneskene og den skjøre naturen i arktiske strøk.

Min erfaring er at vestlige og russiske observatører vanligvis betrakter Arktis som en kilde til Russlands makt og storhet. I virkeligheten er det landets blinde og lukkede sone. Omringet av stadig mer forurensning er Arktis truet av en miljøkatastrofe. I mai 2020 opplevde Russland en av de alvorligste miljøkatastrofene i sin historie da flere tusen tonn olje lekket fra et Nornickel-anlegg og forurenset jord og vann på Tajmyrhalvøya i Sibir. På grunn av omfanget av dens innvirkning er kanskje denne katastrofen nest størst, etter lekkasjen i en rørledning i Komi i 1994, som ifølge Greenpeace resulterte i åtte ganger mer oljeutslipp enn i ulykken med oljetankskipet Exxon Valdez i 1989. Den gang svarte myndighetspersoner ved å sementere regionens framtid i olje- og gassindustrien. Arktis er dømt til å kun forbli en leverandør av naturressurser i stedet for at menneskene er det mest verdifulle. Derfor trenger Arktis bedre beskyttelse i dag og framfor alt modige politikere og intelligente ledere som snakker på vegne av dem.

Hvilken framtid kan regionen ha hvis utvinning av "uuttømmelige" naturressurser anses av den økonomiske eliten som den eneste mulige måten å utvikle Arktis på? Hva vil det gjentatte mantraet om at Arktis er "velsignet" med ressurser, gjøre med urfolkene i Nord-Sibir?
2020 har vist at det trengs mer dyptgripende endringer. I dag likner urfolks rettigheter i Russland et synkende skip. Urfolks framtidige skjebne i Arktis og nordlige strøk ser begredelig ut: Identiteten deres har blitt devaluert av økonomiske interesser, rikdommen deres har blitt stjålet, landområdene deres har blitt ødelagt, rettighetene deres er ikke beskyttet, friheten deres er truet, og deres likestilling eksisterer kun på papiret.