Klimaendringer i Nord-Quebec
"Alt er mindre forutsigbart nå"

Avataq kulturinstitutt i Montreal har som oppgave å bevare og fremme kunsten og kulturen til inuittene fra Nunavik og er den kanadiske samarbeidspartneren til residenskjeden i prosjektet "The Right To Be Cold". I dette intervjuet forteller kunstnerne Olivia Lya Thomassie og Nicolas Pirti-Duplessis, begge medarbeidere ved instituttet, om sitt liv mellom to kulturer, om klimaendringenes utfordringer for livet i Nord-Quebec, og om sitt arbeid hos Avataq.

Av Caroline Gagnon

Olivia Lya Thomassie og Nicolas Pirti-Duplessis, kan dere fortelle litt om dere selv, om lokalsamfunnene dere kommer fra i Nunavik, og om arbeidet deres?
 
Nicolas Pirti-Duplessis Jeg er opprinnelig fra Akulivik. Faren min er fra Quebec, og moren min er inuitt, derav etternavnet mitt Pirti-Duplessis.                                      
© Avataq Begge er lærere, og det ble jeg også. Men jeg er også oversetter – jeg er trespråklig – og musiker. Bandet mitt heter Arctistic. Arctistic fordi landsbyen min ligger rett under polarsirkelen, og fordi albumet er et kunstprosjekt. Jeg har jobbet som informasjonskonsulent hos Avataq kulturinstitutt siden 2018. Før det jobbet jeg med kartografi. Jeg dro til elleve lokalsamfunn i Nunavik og intervjuet jegere og de eldste for å kontrollere om toponymene (stedsnavn) som ble samlet inn på 1980-tallet, er riktige, og for å gjøre korrigeringer om nødvendig. Dermed kunne jeg oppdage mange jaktområder og Nunaviks territorium som omfatter fjorten lokalsamfunn, i tillegg til lokalsamfunnet Chisasibi som ligger i Cree-territoriet. Disse lokalsamfunnene er en del av Makivik Corporation som representerer inuittene i deres forbindelser med regjeringene i Quebec og Canada. Det er 14 000 inuitter i Quebec og 67 000 i Canada.
 
Olivia Lya Thomassie Jeg kommer fra Kangirsuk, ved Ungavabukten. Det ligger omtrent på samme breddegrad som Akulivik, hvor Nicolas er fra, men Nicolas' landsby ligger ved Hudsonbukta. Jeg er også flerkulturell. Faren min er fra Trois-Rivières i Quebec, og moren min er inuitt fra Kangirsuk. Jeg er kunstner, jeg har laget korte kunstvideoer med Wapikoni mobile (ideell organisasjon) og er interessert i perler. I tillegg driver jeg litt med teater. Stykket jeg spiller i nå, Aalaapi, vil bli presentert på TransAmériques-festivalen (en årlig danse- og teaterfestival i Montreal). Kan dere fortelle litt om Avataq og arbeidet deres der?
 
Nicolas Pirti-Duplessis Avataq kulturinstitutt har gjort det til sin oppgave å bevare og fremme språket og kulturen til inuittene i Nunavik (Nord-Quebec). Instituttet har forskjellige avdelinger: arkeologi, lokale kulturkomiteer, forskning, biblioteker og arkiver, museologi, inuktitut-språk, kommunikasjon og publikasjoner og et kunstsekretariat. Hovedkontoret ligger i Inukjuak, en landsby ved Hudsonbukta. Det har tre heltidsmedarbeidere. Vi har også et kontor i Montreal, hvor arkivene er, og hvor vi oppbevarer artefakter som er betrodd oss. Vi har for eksempel mange intervjuer med de eldste fra 1950- og 1960-tallet. Målet vårt er å bidra til oppbyggingen av et nettverk av museer eller  © Avataq arkiver som vier seg til inuittkulturen. Vi er hovedsakelig aktive på lokalt nivå, men vi deltar også i internasjonale prosjekter.  
 
Olivia Lya Thomassie Jeg jobber i avdelingen Aumaaggiivik, Nunavik kunstsekretariat, som er en del av Avataq. Vår oppgave er å støtte kunstnere fra Nunavik. Vi har et stipendprogram, men vi hjelper også kunstnere med å skrive stipendsøknader på føderalt, delstats- og kommunalt nivå. Vi støtter arrangementer av inuittiske kunstnere, og hver måned presenterer vi en kunstner fra Nunavik på nettstedet vårt. Jeg intervjuer månedens kunstner og skriver en tekst på engelsk som oversettes til fransk og inuktitut. Vi organiserer også arrangementer, som for eksempel de siste liveshowene på Facebook.

IIsen knekker stadig oftere

Temaet til prosjektet "The Right To Be Cold" er klimaendringer og deres påvirkning på de sirkumpolare områdene. Dere kommer begge fra disse områdene og har mulighet til å dra dit regelmessig. Hva ser dere der? Hvordan merker man klimaendringene i lokalsamfunnene deres?
 
Olivia Lya Thomassie Jeg har snakket med mange i lokalsamfunnet mitt om dette, også med de eldre. Alt er mindre forutsigbart nå hva klima angår. En ting jeg synes er påfallende, er ulykkene med jegere og fiskere. Isen knekker stadig oftere når de ferdes med snøscooter.
 
En annen ting som har endret seg, er at materialer ikke blir gjenbrukt slik det var vanlig før. Tidligere ble for eksempel sel- eller karibuskinn brukt til å lage kajakker eller sleder. Det drepte dyret ble dermed brukt til å dekke flere behov.
 
I dag ferdes vi hovedsakelig med snøscooter. Men snøscooterne må først fraktes til områdene våre, og det må skaffes reservedeler for å kunne reparere dem. Det er veldig dyrt og ikke miljøvennlig.
 
Jeg møtte urfolk fra Sør-Amerika som fortalte om gruveprosjektene i sitt område. Selv om gruvene ligger flere hundre kilometer fra de store sentrene, påvirker de et helt land, for alle områdene er forbundet med hverandre gjennom naturen, elver og trær blir rammet av gruvedriften. Det er et globalt problem.
 
Jeg vil legge til at flere og flere biologer kommer nordover for å studere klimaendringenes påvirkning ved å ta prøver av dyr eller fisk. Jeg ser fram til å se resultatene av disse studiene.

Mye mer snø enn før

Nicolas Pirti-Duplessis Jeg husker at det var kaldt allerede i september på 1990-tallet. Jeg husker også at vi måtte ha kostymene utenpå vinterfrakkene på halloween fordi det var så kaldt. Nå kommer kulden senere. Før kunne vi kjøre snøscooter på isen i oktober, men nå er det ofte ikke mulig før i desember. Det vil si at det er minst to måneders forsinkelse. I tillegg har det kommet mye mer snø de siste årene enn før. Når denne snøen smelter, oversvømmes landsbyen. Det er også et problem.
 
Jeg er ingen vitenskapsmann, men jeg tror løsningen må være fornybare energikilder. I Kuujjuaq er det for eksempel et geotermisk kraftverk. På Island finnes det også geotermiske anlegg. Jeg tror det ville være en god løsning for å kunne produsere strøm med de energikildene vi har.
 
Drar dere ofte tilbake til Nunavik?
 
Olivia Lya Thomassie Jeg prøver å dra dit så ofte jeg kan, men for tiden er det ikke mulig på grunn av pandemien. Det er mange mennesker i husene, og jeg ville ikke hatt plass til karantene. Vanligvis drar jeg dit to eller tre ganger i året.
 
Nicolas Pirti-Duplessis Flybillettene er veldig dyre, i gjennomsnitt 4000 dollar, men vi får 75 % rabatt gjennom Makivic Corporation. Det største problemet, som Olivia forklarte, er å finne et sted der man kan tilbringe karantenen. I Kuujjuaq er det et karantenehus, slik at man ikke tvinger familien til å gå i karantene, men det er vanligvis ikke tilgjengelig andre steder. Det gjør at det for tiden er mye vanskeligere å dra på besøk.

Intervjuet ble utført av Caroline Gagnon, programkurator ved Goethe-Institut Montreal