Miljøplanlegging
Urfolks alternative for bærekraft den post-pandemiske verden

Investorer og handelsavtaler spiller en viktig rolle og påvirker hva mennesker produserer, dyrker, utvinner og får markedstilgang for av produkter, men og hva som beskyttes. Der slike beslutninger tas, må urfolks filosofi og praksis, tradisjonell økologiske kunnskap og verdier inkluderes i mye større grad.

Av Pirjo Kristiina Virtanen

Urfolk bor på alle kontinenter, og biologisk mangfold beskyttes på urfolks landområder. Dette kan i stor grad forklares med at disse urfolksgruppene relasjonelle filosofi der de sosio—økologiske systemet er sammensetninger av relasjoner og interaksjon som strekker seg ut over det sosiale.  I urfolks tenkning er mennesker, planter, dyr og andre livsformer avhengige av hverandre. For samene har bestemte fjell, vann og vidder – akkurat som personer – sine egne joiker (musikktradisjon). For Apurinã-folket i Amazonas er det en direkte sammenheng mellom palmetrærne, som behandles som deres forfedre, og regnet. De behandles med samme respekt som andre mennesker.

Den globale økonomiske investeringstempoet ser disse landområdene som mulige ressurser, med en akselererende utvinningstempo som viser seg å ikke være bærekraftig.  Det fører til økt (monoøkologiske) arealbruken og tapet av biologisk mangfold har katastrofale konsekvenser. Det komplekse nettet av virksomheter, investeringer og frihandelsavtaler har alle sitt utspring i ideen om eksponentiell vekst. Den nye forhandlede frihandelsavtalen mellom EU og Mercosur kan øke eksporten til Europa av storfekjøtt, soyabønner, sukker, ris, mais og tre til tremasse, som allerede produseres på en måte som ikke er bærekraftig. Denne veksten er knyttet til subsidier til infrastrukturindustrier, gjødsel og landbrukskjemikalier. Det er litt overraskende at den arktiske jernbane i Europa, bare for å nevne et eksempel, er nært knyttet til planer for ressursutvinning i Arktis.

Miljø- og klimaendringer har allerede forstyrret relasjonene i økosystemer, med konsekvenser også for mennesker. Flommer, ekstreme temperaturer og sesongforskyvninger er påvist fra den arktiske tundraen til Amazonas regnskoger. Ingen steder eksisterer i vakuum: Arktisk issmelting påvirker andre deler av verden, og det som skjer med fuktigheten i Amazonas, merkes i Europa.

Miljøkriminalitet krenker urfolks rettigheter

I den post-pandemiske verden er det på tide å reflektere over om beslutningstakere skal fortsette å følge de etablerte økonomiske modellene eller om det er behov for å skape noe nytt. Å legge inn tidsforståelse, og fremtidige behov kan gagne mer bærekraftige økonomimodeller. Sirkulære og naturbaserte økonomier så vel som nedvekst, noe som betyr en systematisk reduksjon av forbruket, ser ut til å være langsiktige alternativer for jorden. Men kan de være effektive når det gjelder å stoppe plyndring av landområder, forurensning og diverse miljøpåvirkninger som mange mener er forbrytelser mot menneskeheten? 

Miljøkriminalitet krenker særlig urfolks rettigheter. Miljøødeleggelser er dessuten en kulturell, språklig og økonomisk trussel for urfolkssamfunn. Dette blir også en del av urfolks holistiske kulturarv – både materielt og immaterielt. Dermed er endringer i landområder, vann og skoger katastrofale for urfolks hjem og forstyrrer forholdet mellom livgivende krefter.

Nettopp det at urfolk forsvarer landområdene sine, har ført til mer vold i deres liv. På grunn av invasjoner og mangel på statlig kontroll i urfolks landområder har dødsfallene blant de som forsvarer landområdene sine i Amazonas, økt de siste årene. Så sant det er mulig, fortsetter lokalsamfunn i Amazonas å overvåke og beskytte sine territorier, men de har begrensede ressurser.

Urfolk må involveres

Nasjonalstater har stort sett ignorert sitt politiske ansvar og har ikke konsultert urfolk. Det har til og med vært forsøk på å endre lovgivning, og selv i bevaringsområder er det for eksempel blitt gitt gruvekonsesjoner og gruvedriftstillatelser. Det er nedfelt i lov at urfolk skal konsulteres når en økonomisk aktivitet eller administrative eller juridiske tiltak kan påvirke urfolk, deres ressurser og livsstil. Denne rettigheten finnes i mange grunnlover samt i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (1989), FNs erklæring om urfolks rettigheter (2007) og Konvensjon om biologisk mangfold (1993), som nevner et sett med prinsipper som vurderer påvirkningen nye prosjekter har på urfolks landområder og deres sosiokulturelle dimensjoner.

En arbeidsbenk med redskaper urfolk bruker til kunsthåndverk. | © Pirjo Kristiina Virtanen Konsultasjon innebærer ikke bare å informere, men å etablere en langsiktig dialog som gjør at politikkutformingen ivaretar de hensyn urfolk ser som viktige. Det er ikke bare en offentlig høring. Det bør settes av tid til å vurdere positive og negative konsekvenser og til å stille spørsmål, for eksempel når byråkratiet eller bestemte tekniske uttrykk skaper oversettelsesutfordringer. I 2018 lanserte Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples (EMRIP) en studie om informert samtykke som en menneskerettighetsnorm. Den viser til det faktum at nasjonalstater må sikre at urfolk i realiteten har ressurser og kapasitet til å delta i konsultasjonsprosesser.
 
Urfolk er viktige aktører som må involveres i forhandlinger om investeringer, i frihandelsavtaler og i virksomheter internasjonalt, nasjonalt og regionalt. De er dessuten økonomiske aktører og trenger markeder. Faren er at investeringer ikke utvikler markeder for urfolk og deres bærekraftige produkter.

Mer inkluderende kunnskapsbygging

Urfolk har vist at de har effektive metoder for å vokte liv på sine landområder, og de er verdt å lytte til. Deres landbaserte sosialfilosofier ser ikke på jorden som et uendelig rom som kan utnyttes med kortsiktig fortjeneste som mål. De er ikke basert på binære kategorier som for eksempel "menneske" og "natur", og de opptrer ikke i ulike sosiale rom fordi både mennesket og naturen er en del av "kulturen". Slike tanker kan skape ny praksis, nye modeller og ny lovgivning. 

Det er dessuten mye vitenskapelig kunnskap tilgjengelig som har blitt produsert sammen med urfolkssamfunn, og som andre kan dra nytte av. De siste årene har det vært flere programmer for urfolksstudier og forskere med urfolksbakgrunn som har tilført akademia ny kunnskap. Denne kunnskapen har et stort potensial til å bidra til mer inkluderende kunnskapsbygging og forståelse av ulike sosiale virkeligheter og verdier. Urfolksstemmer kan gi det dominerende samfunnet nye perspektiver på en bærekraftig fortid, nåtid og framtid.

Med tanke på den post-pandemiske framtid er det ikke nok å anerkjenne miljø- og urfolkslover, de må også gjennomføres og utvikles. Det krever nøye planlegging å garantere lokalbefolkningens deltakelse i beslutningsprosesser og oppfølgingsmekanismer. Selv om dialoger har funnet sted, er den endelige politiske beslutningen ofte en annen sak, og den kan i virkeligheten stå i motsetning til urfolkets stemmer. For at jorden skal overleve, bør urfolks kunnskap og verdier gis mer plass i vår post-pandemiske verden.