Visuell representasjon av urfolk
På vei mot opprettelsen av en selvstyrt visuell kultur

Hva er kultur og hvordan er dens gjenoppblomstring knyttet til kunst og digitalisering? Svetlana Romanova skriver om den avgjørende betydningen av det arktiske folks kulturelle deltakelse i det offentlige ordskiftet og rollen urfolks visuelle suverenitet har for bevaring av urfolksidentiteter.
 

Av Svetlana Romanova

Det er en vanskelig oppgave å knuse sementerte ideologier om hva kultur er, fordi det ikke bare vil kreve en introduksjon av de ulike kunstneriske uttrykksformene som har oppstått de siste årene, men også en etterutdanning av både blikket og sinnet for å bli klar til å ta inn disse formene. Kompleksiteten i kunstneriske uttrykksformer kan forenkles ved hjelp av kjente formater som videoproduksjon. Bevegelige bilder brukes som kommunikasjonsmiddel i vårt daglige liv og vekker liten eller ingen mistanke som visuell representasjonsform. Endring av innhold og kontekst kan dessuten få betydning – for privatøkonomien og samfunnets velferd

Målet er å tenke nytt og lære urbefolkningen om hvordan kultur praktiseres i den globale verden og hvordan kunst er blitt brukt som et verktøy for å få støtte internasjonalt.

Hvem klassifiseres som urfolk?

Sibir okkuperer omtrent syttisju prosent av russisk territorium og er delt inn i tre typer føderale distrikter: republikker, autonome regioner og religiøse stater. I Sibir bor det mer enn åtti urfolksstammer. Republikken Sakha (Jakutia) ligger i denne regionen og har åtte anerkjente etniske grupper, hvorav fem er klassifisert som urfolk i henhold til en offisiell beregning utarbeidet av den russiske regjeringen. Denne offisielle klassifiseringen er problematisk fordi den hovedsakelig er basert på befolkningstall og antatt risiko for at en urfolksgruppe skal dø ut. Dette definisjonssystemet, kombinert med den aktuelle sosioøkonomiske situasjonen, skaper forvirrende forskjeller mellom urfolk i regionen. Den dominerende stammen i Republikken Sakha, Yakut-folket, har for eksempel enestående kulturell, politisk og økonomisk makt, men på grunn av deres relativt store befolkning på 350 000 mennesker er de ikke klassifisert som urfolk. Selv om de har blitt nektet status som urfolk, har Yakut-folket opprettet et bildearkiv som gjenspeiler mangfoldet i republikkens arktiske lokalsamfunn, og de har nå selv kontroll over distribusjonen av disse bildene.      

Følelsen av en overhengende fare for utryddelse, som er forbundet med å bli klassifisert som urfolk, gir følelsen av at det er nødvendig å arbeide for disse kulturenes velferd og framtid. Dette kan lett utvides til å beskrive urfolks skjebne, men også måten vi forholder oss til ordet Arktis på og hva vi forbinder med det. For eksempel har bildet av manglene i Arktis blitt en slags stereotyp i den vestlige verden.

Innbyggerne i de arktiske områdene mister raskt sine tradisjonelle levesett

Dette landskapsbildet er den totale utryddelsen av innbyggerne, noe som skaper lønnsomme områder for den framtidige utvidelsen av territoriene. Produksjon og distribusjon av redigerte bilder er ikke en abstrakt kraft, men en maktmekanisme som har blitt aktiv. Denne foruroligende forestillingen krenker ikke bare urbefolkningens tilstedeværelse fra et historisk perspektiv, men ekskluderer dem også fra å delta i framtidige dialoger om landet de bor i. Man kan lure på om dette nøye utformede narrativet er drevet av et ønske om å tilfredsstille selskapenes behov, og hvordan virkningene av disse strukturene er ødeleggende for den umiddelbare virkeligheten i de arktiske områdene. Det er av større betydning hvordan denne kunstig konstruerte ideen om landet og dets folk forvirrer identitetene til den arktiske befolkningen i dag.

Verktøyet er et «image», handlingen er å skape det og projisere det på masser, virkemidlene er måten det brukes på. Dette scenariet har etablert bilder som valuta der kommodifisering beregnes ut fra visse sosioøkonomiske normer og brukes som våpen til å forme sosiale identiteter til fordel for handel og til å erobre ekspansive territorier.

Etter hvert som utviklingen går framover, og den nye politikken til den "moderne" økonomien blir introdusert, mister innbyggerne i de arktiske områdene raskt sine tradisjonelle levesett og områder der de kan praktisere dem. Mangelen på beiteområder bidrar til disse forholdene. Landområdene blir okkupert av institusjoner for ressursøkonomi. En annen faktor er avtakende interesse for de tradisjonelle praksisene: reinsdyrhold, fiske, jakt osv. Dette dikteres ikke bare av mangelen på framtidsutsikter i tradisjonelle næringer (lav inntekt, hardt arbeid osv.), men blir dessuten framskyndet av den skapte myten. Myten er her representasjonen av noens virkelighet gjennom kapitalismens prisme. Tilgjengeligheten av nyere teknologiske framskritt (mobiltelefoner, kameraer, datamaskiner osv.) har skapt et miljø der senderne av denne myten har blitt en forlengelse av kroppen vår. Det visuelle språket har ikke bare blitt en ny form for kommunikasjon i disse stammene, men har også utviklet seg til en kraft som kan okkupere og monopolisere konsepter, kontekster og narrativer ved å skape nye normer for visuell representasjon og diktere den foretrukne arketypen. Splittetheten i en representativ ide om et bilde fører til at denne bildevirkeligheten demper kompleksiteten til arktiske samfunns virkelighet i den globale bevisstheten. Det blir tydelig at det mangler mekanismer og plattformer som støtter en autonom og selvstyrt produksjon av innhold fra urbefolkningens perspektiv. Dette vil ikke bare gagne kulturen og sikre dens bevaring i sin nåværende form, men også fungere som et skjold ved å rekontekstualisere hva Arktis er og hvem som bor der. Det er til og med en mulighet for at dette kan vekke betydningen av kulturell bevaring til live igjen og finne nye alternative måter for hvordan tradisjoner etisk kan tilpasse seg det moderne regimet.

Isuma.TV som et eksempel på kollektiv frigjøring

Et godt eksempel på hvordan kulturell gjenoppliving kan se ut i den digitale tidsalder, er Isuma.TV. Den internettbaserte videoportalen har base i Nunavut i Canada og er et prosjekt av filmregissør Zacharias Kunuks som undersøker den komplekse kulturen til innbyggerne i Nunavut. I hovedsak er dette en katalog som kontinuerlig oppdateres med videoer laget av lokalbefolkningen. I bildeproduksjonen er det en endring i tilnærmingen – den snakker ikke om lokalsamfunnet, men fra lokalsamfunnet, om lokalsamfunnet og til lokalsamfunnet. Hovedmålet er ikke bare å bevare og dokumentere språket og de kulturelle tradisjonene, men også å skape et trygt rom (virkelig eller virtuelt) der man kan utveksle informasjon og ha samtaler om relevante temaer som kan være spesifikke for regionen og ha komplekse kulturelle verdier. Sosial praksiser av denne typen bygger broer og forbinder generasjoner av mennesker, og ved å øke interessen for seg selv og velferden til sitt eget lokalsamfunn skjer det en endring i det sosiale klimaet. Isuma.TV beviser at kollektiv frigjøring er mulig og at tilgang til å kontrollere den visuelle representasjonen av ens egen etnografiske identitet ikke bare oppnås gjennom å skape et image, men gjennom en aktiv politisk posisjon som kan føre til etnogenese og skape bærekraftige kunnskapssystemer.

For å oppnå slike utmerkede resultater bør man pløye seg gjennom veien full av steiner. Steinene i Republikken Sakha er mangelen på modernisering på alle områder. For at kulturen skal kunne utfolde seg, må det være støttemekanismer i infrastrukturen. Vi står ikke bare overfor den konseptuelle isolasjonen som brukes som synonym for ordet "Arktis", vi opplever også virkelig isolasjon som et resultat av høye kostnader for all tilgjengelig transport som forbinder oss med den store verden. I tillegg finnes det ingen bærekraftige kommunikasjonsformer og -kanaler. Internett er praktisk talt fraværende. Mangelen på informasjonsutveksling fører til stagnasjon som lett kan oppdages når man ser på den nåværende tilstanden til kulturelle organisasjoner og måten de styres på. Avhengig av rolleoppfyllelsen, som ble definert ut fra den arkaiske forestillingen om begrepet "urfolk", eksisterer lokal kunst og håndverk i en innkapslet tidsboble. Dette handler ikke om å motvirke kunst- og håndverkstradisjonene som fortsatt praktiseres, men snarere om å omformulere hvordan disse produktene kan brukes, deles og oppfattes i forbindelse med å eie de kulturelle produksjonsmidlene.