Girjegumpi
Et øyeåpnende kunstverk

“Jeg unngår å bruke begrepet ‘dekolonialisering’ og jeg syns det er vanskelig å identifisere meg selv som ‘urfolk’. Jeg har vokst med en identitet som same, mens  urfolksbegrepet er en juridisk og politisk konstruksjon. Mange av disse begrepene er bygd opp rundt konsepter som er skapt gjennom kolonialisering. De har kanskje en politisk effekt, men blir ofte brukt på kategoriske og forenklende måter”, sier den arkitektutdannede kunstneren Joar Nango fra Sápmi, i samtale med kunstner og forfatter Susanne Hætta.
 

Av Susanne Hætta

Det er likevel ikke til å komme unna at den Tromsø-baserte kunstneren ofte settes i sammenheng med disse begrepene. Nango har vist Girjegumpi – samisk arkitekturbibliotek både i Canada og rundt omkring i Sápmi de siste årene. Denne høsten står den på Nasjonalmuseet Arkitektur i Oslo, Norge, til 6. februar 2022. Dynamikken ligger i flyttingen; bøkene blir flere og gjenstander rundt byttes ut for hver visning. Begrepene vi diskuterer er sentrale i dagens diskurs i både kunst-, kultur, politisk- og museumssammenheng, for å nevne noen.

Snøen virvler rundt meg når jeg ankommer Kárášjohka/Karasjok en iskald dag i mars 2021.  Girjegumpi er på Sámi Dáiddaguovddáš / Sámi Center for Contemporary Art. Girjegumpi er nordsamisk, der girje betyr bøker og gumpi er en liten flyttbar hytte til bruk blant annet ved sesongvis høsting i naturen, eller for reindriftssamer som gjeter reinflokkene. På hvert visningssted, enten i Canada, Oslo eller Harstad, har Nango brukt stedets ressurser til å endre den, utvide eller innskrenke den, og invitert andre, ikke bare kunstnere, til å bidra til verket. Her vi sitter i Kárášjohka, er Girjegumpiens innhold flyttet fra selve gumpien til et rom inne på Sámi Dáiddaguovddáš. Det er fylt med ikke bare bøker i ulike kategorier, men også gjenstander han har fått eller laget på veien. En stor lampe der skjermen er laget av sammensydde mager fra kveitefisk, lyser matt oppe på ei hylle. Tekstil-remser og skinn kjemper om oppmerksomheten med kurver, trebiter og gjenstander man aldri får tak på hva er. Jeg vil uten tvil karakterisere Nango som en nomadisk samler, og det er sentralt for hans kunstneriske virke.

Jeg setter frem en tese eller en oppfatning om samer som urfolk, som jeg antar er ganske vanlig i majoritetssamfunnet, og som jeg mener har en viss sannhetsgehalt.
Joar Nango | © Susanne Hætta Vi samer har en unik nærhet til å bruke naturens ressurser ved hjelp av urfolkskunnskap, på en bærekraftig måte. Kunnskapen om og tankemåten rundt dette, er egentlig bare en generasjon unna.

Joar Nango: Det stemmer, men vi samer har ikke enerett på en slik nærheten til landskap og natur. Også andre steder i Norge lever folk i primærnæringer, med en liknende tankegang som i det samiske når det gjelder utnyttig av og nærhet til naturen. Vi må også huske at det finnes en samisk middelklasse i byer, som faktisk ikke har denne naturkunnskapen. Det er et mangfold, noe som også gjør at vi samer har oppnådd politisk slagkraft. Mange av dem som senere ble samepolitikere og spilte betydningsfulle roller i samfunnet forlot det tradisjonelle livet nært naturen, reiste ut og tok utdanning. Blant dem var flere av personene som drev samekampen f.eks. under altakampen fremover.

Vi vender tilbake til å samtale om begrepene og måten Nango forholder seg til dem i sin kunstneriske praksis.

Jeg forsøker å bygge opp en sjargong fra scratch med mitt arbeid med samisk arkitektur, og da syns jeg det er befriende å unngå å bruke trendbegreper som «bærekraft» eller «urfolkskunnskap»; de er så laddede. Jeg vil heller finne opp andre begreper, f.eks. «indigenuity». Det er mer spisset og mer interessant å snakke utfra, fordi det er en tankekonstruksjon jeg selv har skapt. Det gjør meg friere i måten å diskutere det på. Kuratorer leter etter noe de utenfra beskriver som holistisk kosmologi, men dette er jo nettopp det!

Det settes likhetstegn mellom nomadisme og forflytning. Jeg bruker begrepet ganske annerledes, rotfestet i en kulturell forståelse som kommer fra studier av samisk arkitektur. Nomadisme er evnen til avlesning av landskap og potensielle byggematerialer på stedet. Det er et godt eksempel på det du tar opp: om noe er bærekraftig eller ikke. Men «bærekraft» er et generisk, meningsløst ord. På samme måte er «dekolonialisering» som begrep bygd opp rundt konseptet kolonialisme. Å bruke begrepet er å legge seg på rygg for kolonialismen, og anerkjenne kolonialismen.

Å vaske av seg kolonialismen blir som å dra av seg huden. Hvordan skal vi da fylle begrepet «dekolonialisering»?

Vi må finne på nye begreper. Det er mer interessant å snakke om «re-matriation», feminisme som en del av tilbakeføringsprosesser, og hvordan bake inn andre ambisjoner i forhold til å re-forhandle maktforhold. Det er det det handler om. «To indigenise» som et alternativ til «dekolonisering». «Samifisere» er det ingen som bruker, ingen tør, hvorfor ikke?

«Samifisering» blir en negasjon til «fornorskning»?

Landskapet rundt oss er ikke klare for det. Vi må bruke de kvalitetene og interessante tingene i kulturen for å skape de nye rommene, som dette arktitekturbibliotetek er, å hente inn de kunnskapene som finnes i duodji[1], nomadisme og indigenuity i arkitekturhistorien vår, og den nyere tenkninga rundt urfolksfilosofi som finnes i kunsten vår. Men vi kan være selektive i måten vi plukker ut de historiene på. For meg er det et godt svar på det dekolonialisering forsøker å være, men jeg trenger ikke kalle det for «dekolonialiseringbiblioteket»; det er en Girjegumpi.



Samtalen vår flyter ut i en utveksling av hvilke bøker som finnes i girjegumpien kontra hvilke jeg selv eier, og jeg foreslår flere titler for Nango. Urfolks arkitektur er behandlet i mange bøker om man ser globalt på det, men i girjegumpien som et stadig voksende og dynamisk verk, uten tydelig grenser mellom tilgrensende kategorier, finnes også bøker om samisk og urfolks kunst, duodji, queer theory, poesi og mange andre samfunnsvitenskapelige disipliner. Nango og jeg ser gjennom flere bøker, han leser eksempler på tekster med antikvariske og arkaiske holdninger til samene, som man gjenkjenner fra kolonimakters beskrivelser av opprinnelige befolkninger. Mens vi sitter her i den svake belysningen fra kveitelampen blir vi en del av kunstverket. Jeg kjenner en ny innsikt, mer kunnskap, ja, en sterkere nysgjerrighet, og det skapes nettopp i disse møtene mellom mennesker, åpne, lesende, skapende og undrende mennesker som går inn i en girjegumpi.