Portofritt Hjemsted, identitet og nytt mangfold

Er stedet du kommer fra det samme som ditt hjemsted og det samme som identitet? Eller kutter globaliseringen alle røtter? Forfatteren Nora Bossong og pianisten Igor Levit diskuterer i en digital brevveksling. Den er portofri – og åpen for alle. Delta gjerne i diskusjonen – her i kommentarfeltet eller på sosiale medier med #portofrei. Diskusjonen ledes av internettaktivisten Geraldine de Bastion.


Geraldine de Bastion Photo: Roger von Heereman / Konnektiv Geraldine de Bastion: Er hjemme stedet der Wifi kobler seg automatisk på? Hjemsted i den digitale verdenen. Hjemsted. Det høres ut som et korsstingsbilde som falmer langsomt. Men begrepet hjemsted er på mange måter mer relevant enn noen gang før: Mange mennesker, fordrevet fra sitt land på grunn av krig, finner et nytt hjemsted hos oss. Andre føler seg usikre på grunn av endringer, det være seg moderne arkitektur, digitale innovasjoner eller mennesker som ser annerledes ut, og klamrer seg til et nostalgisk konsept av hjemsted.
 
Jeg er en av dem som beveger seg fritt i den digitale og analoge verden. Mitt vindu til verden er sosiale medier og et video-chat-vindu som forbinder meg med mine nærmeste. De viktigste minnene, favorittsanger, bøker og bilder, har jeg alltid med meg i skyen. «Home is where the WIFI connects» er ikke en spøk, men virkelighet.
 
Mange rundt meg lever det privilegerte livet til digitale nomader: Vår personlige identifikasjonsramme strekker seg utover et større område enn det geografiske området vi bor i. Likevel kjenner jeg at jeg har en følelsesmessig tilknytning til byen jeg bor i, en tilknytning som er noe mer enn båndet jeg har til menneskene som bor i den. Berlin er mitt hjemsted. Internett også.
 
Hvilke ulike betydninger har ordet hjemsted i dag? Betyr det noe annet hvis man er en av disse privilegerte digitale nomadene? Eller hvis man sitter hjemme i sofaen og kikker ut på gaten fra vinduet i andre etasje? Hva betyr hjemsted for deg?  
   

Nora Bossong Foto: Peter-Andreas Hassiepen Nora Bossong: Et hjemsted er det stedet man lengter til hele livet og som man etter fem minutter vil bort fra igjen, det tenker jeg hver gang jeg kommer til min barndoms by og ser meg rundt: Der er de mørkegrønne rododendronene, her er vollanlegget, der borte er sfinksen med bar overkropp utenfor museet. Gamle minner vekkes til live, de virker dypere og viktigere enn alle minnene jeg har samlet senere i livet. Et hjemsted er en diffus følelse av å ville etablere en slags forpliktelse, en forpliktelse til oss selv. De som ikke klarer det, bruker iblant og med tilsynelatende letthet begrepet hjemsted til å stenge noe ute, som om avgrensningen kan erstatte det som må komme innenfra: evnen til å skape noe.
 
Jeg går videre til neste gate, skjønnheten til en beskyttet barndom overlappes av følelsene av mitt første tap. Så kommer øyeblikk av lengsel igjen. Samtidig får jeg følelsen av at jeg har vokst fra denne byen, denne tiden, fordi jeg ikke er den samme som før, fordi byen ikke er den samme som den gang, med sine mennesker, relasjoner, veier og bygninger.
 
Og det føler jeg selv om min hjemby ikke er blitt radikalt endret av alt dette de siste tretti årene: Den lå ikke i en stat som opphørte å eksistere. Den ble ikke ødelagt av krig. Den er ikke underlagt et regime som gjør det farlig, om ikke umulig å vende tilbake dit. Må ikke følelsen av tap være langt større hvis det hadde vært tilfellet?

Men et hjemsted, uansett hvor skjørt eller beskyttet vårt opprinnelsessted er, er nemlig aldri et sikkert holdepunkt, men et fiktivt punkt, et «som om», ikke et sted der man bare er i fem minutter, men et sted man prøver å skape hele livet. Det er ikke noe som definerer oss, men noe vi ønsker oss, eller som Ernst Bloch skriver, «det vi tror er fra barndommen og hvor ingen har vært ennå.»
 

Igor Levit Foto: Robbie Lawrence Igor Levit: Hjemsted, et vanskelig begrep. Vanskelig fordi det alltid har et begrensende aspekt. Slik følte jeg det før. Følelsen av å være avgrenset på et sted, på et relativt lite område. Etter hvert har jeg en annen definisjon på hjemsted. Hjemsted betyr mennesker. Mennesker jeg er glad i, mennesker jeg unngår, mennesker jeg lærer av, mennesker som spør meg om råd, mennesker som hjelper meg og mennesker jeg hjelper. Det har sannsynligvis alltid vært slik, for det som har inspirert meg mer enn noe annet i livet, er mennesker.

Jeg føler meg forstått av dem, jeg føler meg komfortabel og trygg med dem og dermed hjemme. Helt siden jeg var en liten gutt, ville jeg helst bare reise, men ikke for å se natur, landskap eller arkitektoniske mesterverk, nei, jeg ville bli kjent med folk. Og det ble mer og mer tydelig for meg at det er gjennom og ved hjelp av andre jeg finner meg selv. Ved hjelp av familien, venner. Det er det som er hjemme for meg – møter, samvær, mennesker.
 

 
 

What does home mean to you? How big is your home? And how constant is it? Join the conversation - Either here in the comment section or on Twitter and Facebook with #freepost. What do you think? Tweet #freepost