Berlinale Blogger 2017
En dagbok som fiksjonsfilm

Fra Balkongen
Foto: ©Berlinale

Ved hjelp av Google Maps zoomer Ole Giævers andre langfilm Fra balkongen fra jordkloden og inn til Grünerløkka, inn på balkongen hans, med heroisk musikk i bakgrunnen. Hans liv er representativt for alle menneskers, sier han senere under Q&A-sesjonen.
 

Narsissismen i prosjektet er han så fullstendig klar over at det morer meg. Etter mitt syn fungerer det: Filmen hans representerer et lite utsnitt av mitt liv på foruroligende presis måte, jeg har bodd i en bydel med kunstnere sammen med en flintskallet norsk forfatter som arbeidet i grenselandet mellom realitet og fiksjon.
 
Når de er ironiske, er mine norske venninner så hyggelige at de hever en liten finger i været, som et lite tegn, slik at jeg som humørløs tysker skjønner det.
Her trenger jeg ikke en liten finger som hint. Verden er stor, den skallete Ole er liten og drikker te på balkongen på vinteren mens han taster på sin MacBook. Med sine 38 år er han en liten fjert sammenlignet med universets millioner av år. Ole er på søk etter sin identitet og meningen med livet. Mens jeg ser ham sitte der skriker det inni meg: «Å nei, regissøren spiller hovedrollen!» Så blir jeg kjent med familien hans. Og begynner sakte å bli misunnelig. En dagbok som fiksjonsfilm. God idé! Jo dypere jeg dykker ned i Oles privatliv, desto mer universelle blir hans utsagn, desto viktigere forekommer filmen meg. Tross alt er dette en mann som snakker om sine følelser uten at det blir knapt.