Hvordan vi lykkes med å styre undervisningen ved hjelp av språket: Tips til effektiv språkbruk og tre kriterier for effektive instruksjoner i undervisningen.
Det verbale språket er i tillegg til (det ikke-verbale) kroppsspråket et av de viktigste verktøyene lærere har til rådighet for å styre undervisningen, omformulere ord, forklare språklige strukturer og ikke minst forklare elevene hvordan, med hvem, hvor lenge osv. en undervisningsaktivitet skal gjennomføres.
Musikk er mer enn lyd – hva vi må passe på når vi snakker
Språk fungerer på to nivåer som utfyller hverandre, slik at informasjon kan formidles på en effektiv måte: Det paraverbale (fysiske) nivået, dvs. talevolum, stemmeleie, taletempo og talemåte, og innholdsnivået, dvs. hvilke ord vi bruker i hvilken rekkefølge og med hvilken taleintensjon. Det er et samspill mellom disse nivåene som (ofte ubevisst) koordineres av taleren. Hvis man for eksempel legger merke til intonasjonen eller hvor betoningen er i et ord eller en setning, kan man raskt slå fast at det fysiske nivået (volum, tonehøyde, rytme) bidrar til at de uttalte ordene blir forstått slik taleren hadde til hensikt.
Hvordan bruker jeg talevolum og taletempo riktig?
Når det gjelder språkets fysiske egenskaper, kan man gå ut fra at det å snakke for lavt eller for høyt snarere fører til et negativt inntrykk. Man blir ikke hørt eller oppfattes som uhøflig eller til og med aggressiv. Hvis man snakker for fort, blir man ofte ikke riktig forstått og kan virke usikker. På den annen side kan det å snakke for sakte virke unaturlig og gi elevene inntrykk av at læreren undervurderer dem eller deres evne til å forstå fremmedspråket. Lærere anbefales å variere både taletempoet og talevolumet i løpet av en undervisningstime, særlig når det gjelder å understreke noe eller få mer oppmerksomhet fra elevene (jf. Heidemann 2009).
Sprache empfängerorientiert einsetzen | ©Adobe Stock
Tips til ordvalg: Ta hensyn til kommunikasjonsmålet!
Når det gjelder innhold, er det viktig å tilpasse ordvalget til ytringens funksjon og kontekst. Når lærere gir muntlige instruksjoner til oppgaver, må de huske på at disse har en konkret funksjon i undervisningssammenheng og derfor kan (eller må) formuleres annerledes enn ytringer som er en del av en hverdagssamtale. Hensikten med en oppgaveformulering er ikke å starte en samtale eller holde den i gang, men å fortelle elevene så presist og tydelig som mulig hvilken aktivitet de skal delta i, og hvordan de skal utføre den. Det gjelder å gi konkrete instruksjoner.
Ved hjelp av bestemte kriterier kan man formulere seg kort og effektivt når man gir instruksjoner i undervisningen.
Tre kriterier for effektive instruksjoner
Vi lykkes best med å nå elevene når vi følger kriteriene nedenfor. En effektiv instruksjon er:
Kortfattet: Jo kortere, jo bedre. Derfor er innledninger som "Nå ønsker jeg at dere …" eller "Nå vil jeg be dere om å …" unødvendige og til og med kontraproduktive. Noen vil kanskje hevde at disse ytringene bare er en del av språket og kan brukes til undervisningsformål som eksempler på hvordan man kan be om noe på en høflig måte. Man bør imidlertid ikke glemme at jo lengre og mer kompleks en ytring er, desto vanskeligere blir det for lytterne å forstå den fordi all informasjon må bearbeides. Strukturen til en leddsetning der verbet/verbene kommer på slutten, kan gjøre bearbeidelsen av en slik ytring langsommere.
2.Målgruppeorientert: Hvis man underviser i fremmedspråk og instruksjonene formuleres på dette språket, spiller ordvalget en svært avgjørende rolle og bør generelt tilpasses elevenes passive ordforråd. Hvis man ikke kan unngå å bruke et nytt og ukjent ord, bør det enten forklares på forhånd eller ledsages av ikke-verbale hjelpemidler (bilder, symboler, bevegelser og mimikk). Det er viktig å være oppmerksom på både betydningen og språkstilen for å unngå bruk av ord som har liknende ekvivalenter på elevenes førstespråk (eller andre fremmedspråk), men som sjelden eller aldri ville blitt brukt på morsmålet i denne sammenhengen. Dette er for eksempel ofte tilfelle med synonymer av latinsk opphav for vanlige tyske ord.
3.Tydelig strukturert: Oppgaveformuleringer skal inneholde informasjon som gir svar på følgende spørsmål: Hva, hvordan og hvor lenge (eller til når) – helst i denne rekkefølgen! Først må elevene forstå hva de skal gjøre: lese/skrive en tekst, understreke ord, sette sammen ord og bilder osv. Deretter forklarer læreren om de for eksempel skal jobbe alene eller i grupper, og først da blir materiell (arbeidsark, utklipp osv.) delt ut (jf. Ziebell/Schmiidjell 2012).
Det er også viktig å legge inn pauser og vente på tilbakemeldinger fra elevene for å forsikre seg om at de har forstått alt.
Referanser
Heidermann, Rudolf (2009). Körpersprache im Unterricht, 9th edition. Kempten: Quelle & Meyer Verlag.
Ziebell, B. & Schmidjell, A. (2012). Unterrichtsbeobachtung und kollegiale Beratung NEU. Fernstudieneinheit 32 Kassel/Munich: Langenscheidt.
