Samisk hjemland En knapp ressurs

Det vidstrakte landskapet i nord blir stadig mer attraktivt for vindparker – til urfolkets store bekymring.
Det vidstrakte landskapet i nord blir stadig mer attraktivt for vindparker – til urfolkets store bekymring. | Foto (detalj): © Ville-Riiko Fofonoff

Den globale pandemien tvinger alle til nedstenging. Men den såkalte utviklingen stopper ikke. Disse dagboksnotatene av Pirita Näkkäläjärvi handler om å finne nye måter som gjør at samene blir hørt.

Av Pirita Näkkäläjärvi

Denne dagboken gir et lite innblikk i de mange problemene det samiske samfunnet står overfor for tiden. Den globale covid-19-pandemien tvinger oss til nedstenging, men truslene fra den såkalte utviklingen er ikke stengt ned. Nye landinngrep utgjør en trussel mot tradisjonelle levebrød og tvinger oss til å finne nye måter å gjøre våre stemmer hørt. På individnivå nyter vi den lange, solfylte våren med snø fram til slutten av mai, men reinen vår lider etter en lang og hard vinter. Dessuten gjør værforholdenes uforutsigbarhet det stadig vanskeligere for den samiske kulturen å tilpasse seg klimaendringene. Dagboken beskriver også den indre kampen til moderne, velutdannede samiske akademikere: hvordan kombinere en vellykket karriere i det vestlige systemet med en kamp for urfolket drevet av en forpliktelse til å gi noe tilbake til kulturen sin og sikre at en flere århundre gammel kultur overlever

Mars: Koronavåren begynner

15. mars 2020

Den globale covid-19-pandemien nådde Finland, og regjeringen kunngjorde tiltak for å forsøke å dempe spredningen av koronaviruset. Arbeidsgiveren min annonserte også nye retningslinjer, og plutselig jobber vi alle hjemmefra. Jobben min er i Helsinki, men jeg er fremdeles registrert i min hjemkommune Enare (finsk: Inari), så vi drar hjem under nedstengingen. Jeg er rådgiver i en nyopprettet avdeling som jobber med investering for bedrifter. Jobben min, som består i strategisk og økonomisk analyse, kan jeg gjøre hvor som helst i verden. Mens vi i den yngre generasjonen tilpasser oss hjemmekontortilværelsen, er de eldre vår største bekymring her i nord. De er bærere av vår kultur og våre språk, og vi har ikke råd til å miste noen av dem til korona. For mye nedarvet kunnskap om våre tradisjonelle levebrød ville gått tapt med dem.

Mai: “Tankesmie”

14. mai 2020

Det første møtet i en tankesmie om forholdet mellom EU og Sameland opprettet av Samerådet. På grunn av koronarestriksjonene må vi møtes på nett i stedet for å reise til Tromsø for å møtes ansikt til ansikt. Det er rart å prøve å ha en kreativ samtale om mulighetene for et bedre samarbeid mellom EU og Sameland, men dette er en ny virkelighet vi er nødt til å venne oss til nå.

En usedvanlig lang vår

25. mai 2020

Det har vært en usedvanlig lang vår. Når jeg tar mitt daglige bilde fra stuevinduet vårt i Enare som vender ut mot skogen, er det fremdeles rundt 20 cm med snø rundt huset, og vi skriver 25. mai! Dette minner meg om barndommen min da vi likte å sykle på slapsete veier den siste uka før sommerferien i slutten av mai. Men opp gjennom årene har vintrene blitt kortere og kortere, og snøen har smeltet i midten av mai, noen ganger til og med rundt arbeidernes dag den 1. mai. Men i vinter var det i noen områder mer snø enn på hundre år. Et av disse stedene var nabokommunen Sodankylä, der snødybden var 74 cm ifølge finsk rikskringkasting, vanligvis er den 40 cm.

Mye snø betyr ulike ting for mennesker og dyr. Når det gjelder å oppleve vårens gleder, var dette pur glede! Sosiale medier har vært fulle av bilder av folk som går på ski, pilker og kjører snøscooter. Vårnettene har også vært uvanlige. Lyse vårnetter som går over til nattløse netter om sommeren er et kjent fenomen for oss som bor nordpå. Den store snømengden så sent på våren har gjort nettene enda mer kraftfulle. Snødekket reflekterer lyset og dobler eller til og med firedobler lysmengden. Flere netter sitter jeg oppe og ser på sollyset danse på snøen og fargelegge den med nyanser av blått, rødt og gull.

Den lange vinteren har imidlertid vært tøff for reinen og reingjeterne. På grunn av de tøffe vinterforholdene var det svært vanskelig for reinen å finne mat i de naturlige beiteområdene. I fjor høst var det kaldt og det var lite sopp, som er en viktig næringskilde for reinen. Snøen kom tidligere enn vanlig. Sammenlignet med normale år var det mer snø, den var hard og besto av flere lag, noe som gjorde det vanskelig for å reinen å grave seg gjennom for å finne mat på bakken. En del av bakken under snøen var dessuten enten frossen eller muggen. Det var fremdeles mye snø da simlene begynte å kalve, og det gjorde det vanskelig for de nyfødte kalvene å overleve.
Den uvanlige vinteren med rekordmye snø betydde at mange rein sultet i hjel selv om de fleste reingjetere forsøkte å gi dem ekstra næring. De måtte kjøre med snøscootere til reinen hver dag for å gi dem ekstra mat, som for eksempel industrielt produsert fôr. De svakeste reinsdyrene måtte bringes hjem for å bli overvåket og matet. Alt dette ble veldig dyrt for reingjeterne, siden reinen vanligvis finner mesteparten maten sin selv om våren.
Den første reaksjonen på denne vinteren og våren har vært å beskrive dem som ekstreme. Men vi har sannsynligvis bare sett begynnelsen på det som skal komme med tanke på klimaendringenes påvirkning på det arktiske miljøet og de tradisjonelle samiske levebrødene. Ifølge nyere forskning fra SAAMI-prosjektet finansiert av den finske regjering, begynte det samiske folket å tilpasse seg klimaendringene allerede på 1960-tallet, noe som har resultert i dyptgripende endringer i den samiske reindriftens arbeidsmodeller. Dette vitner om kulturens robusthet og dens evne til å tilpasse seg store endringer. Ifølge forskning vil mangfoldet av arbeidsmodeller øke i framtiden. En stor utfordring er imidlertid at naturforholdene og været er blitt mer uforutsigbare, og ustabilitet og avvik er den nye normalen

Vi får nyheten om en gruvedriftskonsesjon

Midten av mai 2020

Samiske reingjetere har det ikke lett denne våren. Akkurat idet vi kan trekke et lettelsens sukk over at snøen smelter og reinkalver kan fødes trygt, får vi nyhetene om en gruvedriftskonsesjonmining i “Finlands arm”, ødemarksområdet Käsivarsi.[1] Reingjetere i området fikk nyss om dette via jungeltelegrafen og ble overrasket over å høre at det nederlandskeide gruveselskapet Akkerman Finland Oy har fått konsesjon til å drive gruvedrift i et område på størrelse med Helsinki i reindriftskooperativet i Käsivarsi.

Ifølge tidligere undersøkelser finnes det kobber, nikkel, gull, krom, vanadium, titan, kobolt, platina, palladium, osmium, rhodium, iridium og ruthenium i konsesjonsområdet. Mange av disse metallene er svært etterspurt av produsenter av elektriske bilbatterier. Dette medfører et dilemma. På den ene side krever elektrifisering av trafikken et skifte fra biler som forbrenner fossilt brensel, til elbiler, noe som betyr gruvedrift eller på annet vis å sikre forsyning av metaller som nikkel, kobber, vanadium og kobolt. På den annen side har verden bare så vidt begynt å se betydningen av urfolks tradisjonelle kunnskap om bekjempelse av klimaendringer. Men hvordan kan tradisjonell kunnskap overleve hvis landområder som er nødvendige for det tradisjonelle levebrødet, gis bort til gruvedrift?

Vi vet at det er umulig for reindrift og gruvedrift å sameksistere på et og samme område, og det er ikke riktig at stater er villige til å sette et helt urfolk i fare på grunn av industrialisering. Jo, vårt moderne samfunn trenger mineraler, men det kan ikke være riktig at et urfolks tradisjonelle levebrød skal bukke under til fordel for et annet levebrød.
 
[1] Käsivarsi betyr arm på finsk, stedsnavnet henviser til områdets beliggenhet i “den finske armen”. 

Kulturelle tilskudd

28. mai 2020

Midt i den tøffe våren har vi endelig gode nyheter å fortelle. Det finske parlamentet ga Sametinget såkalte julegavepenger på slutten av året, og vi kunne dele ut 45 000 euro av dette til samiske kunstnere, foreninger og kulturarbeidere. Jeg er leder for kulturkomiteen i Sametinget, og i dag kunngjorde vi mottakerne av tilskuddene. Vi forsøkte å distribuere dem så bredt som mulig til alle de tre samiske språkene og til alle samiske kommuner og byer. Det er alltid flere søknader enn tilskuddet kan etterkomme, men jeg håper at disse tilskuddene i det minste kan være en liten hjelp til samisk kunst og kulturliv.

Juni: TV-dokumentar slippes

6. juni 2020

En veldig stressende periode er over. Den svenskspråklige avdelingen til finsk rikskringkasting slipper endelig tv-dokumentaren “Jeg er same”. Jeg er en av personene som omtales i dokumentaren, og min rolle er å forklare den politiske situasjonen til samene i Finland. Det har vært nervepirrende å vente på å få se det endelige resultatet. Jeg har vært bekymret for at ordene mine blir framstilt feil, eller at jeg blir feilsitert på en eller annen måte, til tross for alt arbeidet med å sørge for at alt jeg sier er faktabasert og holder vann selv når det blir tatt ut av kontekst. Den endelige dokumentaren er bra. Jeg ser den mange ganger og beundrer regissørens dramaturgi og subtile pro-samiske budskap.
I fjor vinter fikk Finland rekordmengder med snø – men det er ikke utelukkende positivt. I fjor vinter fikk Finland rekordmengder med snø – men det er ikke utelukkende positivt. | Foto (detalj): © Ville-Riiko Fofonoff

Koronasveis!

11. juni 2020

Ok, nå har jeg offisielt koronasveis. Panneluggen min er altfor lang og det er lenge siden jeg stusset det lange håret mitt. En venn av meg kommer til unnsetning. Hun er kunsthåndverker og lager et koronahårbånd til meg med samisk dekorasjon i fargene og med de samiske mønstrene jeg liker best.

en knapp ressurs

13. juni 2020

Jeg jobber med en spalte om gruvedriften i "Finlands arm". Vi samer synes ofte det er vanskelig å forklare verdensbildet vårt og vår måte å tenke på til den vestlige verden. Ikke fordi vi ikke har utdannelse, saklige argumenter og evne til å forklare våre synspunkter, men fordi befolkningen generelt ikke vet noe om oss. Det finske skolesystemet er svært anerkjent og gir alle et likt utgangspunkt, men det har nesten ikke noe undervisning om samene.

Så nok en gang forsøker jeg å finne måter å utvide referanserammen folk bruker når de analyserer verden rundt seg. Hvordan kan jeg forklare hvorfor det samiske hjemlandet ikke ønsker alle industrielle aktiviteter velkommen, og hvorfor tradisjonelle samiske levebrød må prioriteres?

Jeg har en spalte på det engelskspråklige nettstedet News Now Finland. Jeg prøver å skrive spalter som kan ha verdi i lang tid. Denne gangen bestemmer jeg meg for å bruke et begrep som er kjent fra økonomi og gir spalten overskriften “Sámi homeland ‒ A scarce resource” (Samisk hjemland ‒ en knapp ressurs). Mitt hovedargument er at det samiske hjemlandet er en knapp ressurs for vårt levebrød, og at når nye former for arealbruk prøver å etablere seg på samisk territorium, er det etter loven ikke engang mulig for oss å flytte reinen til et annet område ‒ hverken til et reindriftskooperativ i nærheten eller et naboland. Statens grenser ble stengt for samisk noamdelivsstil på slutten av 1800-tallet, og reinen vår får ikke lov til å krysse grensen til Norge, Sverige eller Russland. Du kan lese spalten her

Underskriftskampanjen er lansert

Sankthans

Det er en lang historie, men på grunn av den gjeldende gruveloven i Finland er det fare for at forvaltningsdomstolen ikke vil vurdere klagene framsatt av samiske reingjetere og Sametinget mot gruvedriftskonsesjonen i "Finlands arm". I henhold til gjeldende lovgivning har samiske reingjetere og Sametinget ikke rett til å klage på dette stadiet i et gruveprosjekt. Vi synes det er vanskelig å forstå hvorfor urfolkrettighetshavere og deres offisielle representanter ikke har noe de skulle ha sagt på dette stadiet i prosessen ‒ det finske sikkerhets- og kjemikalieverket er ikke engang forpliktet til å bekjentgjøre en konsesjon for oss.

For at stemmen vår skal bli hørt, ble det lansert en nettbasert underskriftskampanje mot alle gruvedriftsrelaterte aktiviteter i "Finlands arm" like før Sankthans. Jeg underskrev som nummer to etter Minna Näkkäläjärvi, en reingjeter fra Ergon siida[2] som vil bli rammet hvis en gruve blir etablert i konsesjonsområdet.

Vi er en gruppe som støtter Minna i saken. På grunn av korona kan vi ikke møtes ansikt til ansikt, så vi bruker sosiale medier og videokonferanser når vi samarbeider. Jeg er stolt av gruppen som jobber rundt i Sameland og Finland, bruker av fritiden sin og stiller sin ekspertise til rådighet for saken, om alt fra reindrift til kommunikasjon.

Underskriftskampanjen fikk mer enn 5000 underskrifter i løpet av den første uken etter lanseringen. Dette overrasket oss fordi 5000 er en stor andel av det samiske samfunnet på 10 000 på finsk side. Kanskje tiden er riktig for en kampanje som denne. Den spesielle koronatiden har fått folk over hele Finland til å finne tilbake til naturen igjen, tilbringe mer tid utendørs og se verdien av å ha områder som er uberørt av industriell utvikling.

[2] Siida er en gruppe av en eller flere familier som ofte er i slekt, og som driver reindrift med en samlet reinflokk.

Online plenumsmøte

26. juni 2020

Den spesielle koronatiden førte også til uvanlige tiltak i Sametinget i Finland. I stedet for å ha vårt plenumsmøte i det samiske kultursenteret Sajos i Enare under de gull- og sølvfargede bladene til det enorme kunstverket Eatnu, Eadni, Eana (elv, mor, jord), samlet vi oss foran pc-ene våre for å holde et online plenumsmøte. Det var hovedsakelig tekniske spørsmål på agendaen, som for eksempel å godkjenne regnskapet for 2019. De kommende plenumsmøtene til høsten vil ha den pågående revisjonen av gruveloven og utviklingen av samisk klimapolitikk på agendaen. Sametinget har et svært begrenset budsjett, så vi 21 parlamentsmedlemmer samles i plenum bare fire eller fem ganger i året. Som vanlig ble det for lite tid til viktige diskusjoner, og det føles som om vi bare fikk skrapt litt i overflaten på mange av punktene på agendaen.

Samarbeid med et anti-gruvedrift-nettverk i sørøstlige Finland

Juni

Den pågående revisjonen av gruvelovgivningen har økt antall konsesjoner i Finland. Gjeldende lovgivning gjør det veldig enkelt å få konsesjon uten samtykke fra lokalsamfunnene eller det samiske urfolket. Derfor er ikke det samiske hjemlandet det eneste området som har vært nødt til å hilse en konsesjon og trussel om framtidige gruver velkommen.

Helsingin Sanomat, den største avisen i Finland, rapporterer om konsesjoner i området rundt Finlands største innsjø Saimen (finsk: Saimaa). Vi får høre om Miisa Mink og et anti-gruvedrift-nettverk hun opprettet i slutten av mai ‒ akkurat som Minna Näkkäläjärvi gjorde i Sameland! Miisa Minks Facebook-gruppe har mer enn 15 000 medlemmer, og de deler våre bekymringer: Hvorfor har den finske staten gjort det så enkelt for internasjonale lete- og gruveselskaper å komme til Finland og etablere gruveselskaper som nesten ikke betaler skatt til Finland, etterlater regningen for opprydding av gruveavfall til finske skattebetalere, og potensielt forårsaker uopprettelig skade på naturen?

Vår lille gruppe slår seg sammen med nettverket til Miisa Mink. Vi vil gjerne ha støtte til vår sak og mulighet til å dele informasjon og lære av hverandre. Vi alle vet at en konsesjon kun er begynnelsen på prosessen med å etablere en gruve, men på den annen side sier folk både i vårt område og rundt Saimen at trusselen om framtidig gruvedrift alene gjør framtiden usikker for unge reingjetere, grunneiere og turistnæringen. Tør du investere i framtiden i dette området hvis en gruve kan ødelegge alt?

Juli: Kulde som standard

Juni/juli

Det har vært en varm sommer så langt. I juni har temperaturene i omtrent halvparten av landet steget til nye høyder siden temperaturmåling begynte i Finland. Jeg kan ikke si at jeg nyter varmen når jeg er her i Enare. Å tilbringe hele "koronavåren" her i stedet for i Helsinki har fått meg til å reflektere mye over barndommen. På en eller annen måte kom jeg til en kjensgjerning om at jeg alltid har sett på kulde som standard. Kulde, vinter og snø er det ideelle. Det gode livs årstid, lykke. Vinteren pleide å være noe som alltid vil komme, på omtrent samme måte som før. Jo mer vi ser virkningene av klimaendringene, jo mer bekymret er vi for å miste vintrene våre. Vår samiske kultur er tilpasset vinteren på så mange måter. Reinen vår er tilpasset vinteren (så lenge den ikke er for ekstrem), og den lider når det blir for varmt om sommeren. De siste årene har vært veldig skremmende fordi alt er så uforutsigbart. Selve vinteren er kortere, vinterværet skifter fra det ene ekstreme til det andre, og snø og is smelter tidligere. Det føles som om de grunnleggende forutsetningene for vår livsstil er helt borte for godt.

Nytt tillitsverv

6. juli 2020
 
Hovedstyret til Sametinget i Finland nominerer meg til en komité som skal begynne å utarbeide en revisjon av gjeldende lov om Sametinget. Det er en stor ære! Det viktigste målet for meg personlig er revisjonen av den såkalte definisjonen på en same. Finland er forpliktet av FNs menneskerettighetskomité til å gjennomgå definisjonen på en same på en måte som respekterer det samiske folks selvbestemmelse. Komiteens arbeid vil starte til høsten.

Kulde som standard: Pirita Näkkäläjärvi foretrekker vinter og snø. Kulde som standard: Pirita Näkkäläjärvi foretrekker vinter og snø. | Foto (detalj): © Ville-Riiko Fofonoff

Vindenergi

Midten av juli 2020

Det er min siste politiske oppgave før jeg tar sommerferie. Presidenten i Sametinget i Finland, Tuomas Aslak Juuso, og jeg er sendt av Sametinget for å besøke et sommertreff for en bevegelse mot vindmøller på norsk side, veldig nær den finske grensen. Vi er i området til det samiske reindriftskooperativet Lágesduottar som er truet av en stor vindpark kalt Davvi vindpark med 100‒267 vindmøller tilhørende de norske og finske selskapene Vindkraft Nord AS, Ny Energi AS og ST1. Den planlagte plasseringen av vindparken er ikke et hvilket som helst sted: Den er planlagt på det hellige samiske fjellet Rásttigáisá som har minst to gamle samiske offersteder. Vi lærer mye på møtet, for eksempel om den truede polarreven som bygger hi i området, og får høre at hele reindriftskooperativet er under et enormt press på grunn av de planlagte vindparkene. Blant folk flest oppfattes vindkraft som en positiv ting, men her er ikke vindparker velkomne. For de samiske reingjeterne er de enda en form for landinngrep som vil føre til tap av beiteområder, og både området som kreves til vindmøllene og tilstøtende infrastruktur og veier danner barrierer for reinens trekkruter. Det er ganske imponerende at det aktuelle samiske reindriftskooperativet ble tilbudt 123 millioner norske kroner, dvs. rundt 12 millioner euro for å gi sitt samtykke til vindparken, men de takket nei til pengene. Anti-vindpark-bevegelsen har publisert en hel rapport om vindkraftens negative innvirkning på reindrift.
 
Jeg jobber i et energiselskap, som også er aktivt innen vindkraft. Føler jeg ambivalens fordi jeg har en karriere i energisektoren samtidig som jeg på urfolks vegne er svært kritisk til vindkraft? Nei. Både arbeidet mitt og mitt politiske ståsted bygger på de samme verdiene: bærekraft, inkludering og like rettigheter. Når vi tar vindenergi som en case-studie, er det selvfølgelig klart at energiproduksjonen må avkarboniseres og at vindenergi er en av de viktigste framtidige energikildene i verden. Det betyr imidlertid ikke at man trenger å bygge vindparker overalt. I Finland er det for eksempel mange kommuner som ønsker å bygge vindparker ‒ og så er det områder der de ikke er velkomne, fordi de vil ødelegge en hel urfolkkultur. Med min kunnskap om begge verdener har jeg en flott mulighet til å være en styrke for det gode på flere måter. Samfunnet mitt trenger mer informasjon om vindenergi, og energibransjen trenger mer informasjon om urfolks rettigheter.

Ferie i Norge

Andre halvdel av juli

I likhet med halve Finland bestemmer vi oss for å tilbringe sommerferien i Norge. På grunn av koronarestriksjonene er det for eksempel ikke mulig å reise til det kontinentale Europa i sommerferien. Derfor er vi heldige som bor så nær slike fantastiske steder å besøke! I nærheten av Vardø, Norges østligste by, ser vi til og med en hval fra land. Så fantastisk

August: Grønn kolonialisme

1 August 2020
 
Al Jazeera publiserte en artikkel om grønn kolonialisme i Sameland ved å bruke vindprosjektet Øyfjellet i Jillen-Njaarke i Sør-Sameland som en case-studie.

Kampanjen avsluttes med mer enn 37 000 underskrifter!

29. august 2020

Det er underskriftskampanjens siste dag, og vi kan ikke tro våre egne øyne! Når vi stenger den nettbaserte kampanjen ved midnatt, er den endelige tellingen 37 200 underskrifter! Folk fra hele landet og noen fra utlandet har signert. Da vi nådde 5000, husker jeg at jeg skrev at vi ble overrasket.
Vi har kjent på konstant ærefrykt gjennom hele sommeren, ettersom antall underskrifter bare fortsatte å øke. Vi har selvfølgelig blitt hjulpet av kjendiser som ga sin støtte og sitt ansikt til vår sak og hjalp oss med å få medieoppmerksomhet hos finsk rikskringkasting. Men flertallet av de som har skrevet under, er vanlige finner. Jeg blir virkelig rørt og ydmyk når jeg tenker på all støtten.

September: Vi når omtrent en million finner gjennom media

2. september 2020
 
Det er dagen da underskriftene skal overrekkes klimaministeren, Krista Mikkonen. Utskriften av de 37 200 underskriftene ble til en ti cm tykk papirbunke! Ganske imponerende. Delegasjonen vår har vært i Helsinki i noen dager. Jeg er fortsatt i Enare og koordinerer mediene og sosiale medier derfra. (Jeg dro tilbake til Helsinki for en uke i august på grunn av noen jobbrelaterte møter før selskapet vårt gjeninnførte hjemmekontor og jeg dro tilbake til Enare.) I dagene før denne dagen når vi omtrent en million finner gjennom regionsavisen Lapin Kansa (forsiden!), finsk rikskringkastings radio- og tv-kanaler, den største kommersielle tv-kanalen MTV, og selvfølgelig gjennom bilder og videoer på sosiale medier. Jeg er veldig fornøyd med all oppmerksomheten, men intervjuene Minna gir på direkten i beste sendetid, gjør meg enda stoltere. Hun er så proff, velartikulert og treffer spikeren på hodet, samtidig som hun er seg selv!

La oss nyte denne euforiske følelsen nå, for arbeidet slutter ikke med overleveringen av underskriftene. Neste skritt er å påvirke den pågående revisjonen av gruveloven som skal avsluttes i høst.

Frelsere

4. september 2020

 
Barents Observer skriver at den nordnorske sommeren ble reddet av finske turister.

Tale i Utenriksdepartementet

10. september 2020

Jeg holder en tale via Teams videokonferanse i høringen angående regjeringens rapport om menneskerettighetspolitikk. Temaene mine er behovet for revisjon av loven om Sametinget, spesielt i lys av 2019-resolusjonene til FNs menneskerettighetskomité. Høringen sammenfaller med den halvårlige samedraktens dag, så jeg er kledd i min nyeste kofte.

En annen tankesmie

11. september 2020

Det første møtet i en tankesmie for det samiske kulturfeltet opprettet av Samerådet. Oppgavene våre består i å håndtere de umiddelbare utfordringene som covid-19-pandemien har skapt, og forme forslag til tiltak for det felles-samiske kulturlivet i et tiårs perspektiv. Denne tankesmien er enda større en EU-Sameland-tankesmien, og det flotte er at vi også har medlemmer fra den russiske siden av Sameland. Det er veldig viktig å høre om deres virkelighet, siden grensen og språkbarrierene skiller oss, og vi har ikke nok muligheter for samhandling. Vi får høre at også deres kulturliv er blitt rammet hardt av covid-19-pandemien.

Forbereder en tale i Arbeids- og Næringsdepartementet 

14. september 2020

Dette er den siste dagen i dagboken min. Jeg er sent oppe for å forberede talen til i morgen. Vår underskriftskampanje-gruppe fikk en telefon i dag morges om at fire av oss har fått anledning til å tale under en høring om endringen av gruveloven. Vi har bare tre minutter hver, så vi deler temaene oss imellom. Jeg vil snakke om det samiske urfolkets rettigheter og retten til å fritt og på forhånd kunne gi sitt informerte samtykke, noe som bør være inkludert i den reviderte loven. 900 personer er påmeldt til arrangementet, så vi forventet ikke å vinne tale-“lotteriet”, og forberedelsene ble gjort i siste liten. Men sånn er livet til en samisk politiker.