Klimaendringer i Jakutia “Naturen stoler ikke på oss lenger”

Reinsdyr på en gård i Aldansky-distriktet, Jakutia.
Det blir vanskeligere å finne mat: reinsdyr på en gård i Aldansky-distriktet, Jakutia. | Foto (detalj): picture alliance © Artyom Geodakyan/TASS/dpa

Innsjøene fryser til senere, det fanges mindre fisk og isveier smelter: I Jakutia har klimaendringer for lengst sluttet å være et teoretisk konsept. Vår forfatter Wjatscheslaw Schadrin skriver om det nedadgående forholdet mellom mennesker og naturen. 

Av Wjatscheslaw Iwanowitsch Schadrin

Mange snakker om klimaendringer, og de fleste ser da utelukkende på temperaturøkningen. De største temperaturendringene ble funnet i området ved Kolyma-munningen – det har statistisk sett hatt en temperaturøkning på til sammen 5,8 grader de siste 20 årene. Det er imidlertid ikke bare klimaet som er viktig for urfolkene som bor der. 
 
Det som har størst påvirkning på det tradisjonelle levesettet til folkene i nord, er været. Været bestemmer hvor reinsdyrene beiter, hvor nomadeleiren settes opp, når og hvor dyrene, fuglene og fiskene forflytter seg, og hvordan de oppfører seg. Opp gjennom århundrene har folk i nord samlet tradisjonell kunnskap som har gjort det mulig for dem å overleve under ekstreme forhold. De raske klimaendringene de siste årene, som forsterkes ytterligere av andre aktuelle endringer, byr urfolk på alvorlige problemer. De er ennå ikke i stand til å gi en riktig vurdering av omfanget av det som har skjedd, og de klarer ikke å tilpasse seg de nye forholdene raskt nok. 
 
I nord anvender folk fremdeles tradisjonelle metoder til å observere og varsle aktuelle, sesongmessige og langsiktige værforhold. I århundrer har de observert stjerner, månen, sola og himmelen og brukt sin kunnskap om snø og vind. Dyrenes atferd og plantenes tilstand, men også vår egen mentale tilstand er et helt eget språk det gjelder å forstå. Åndelig praksis, inkludert drømmer, visjoner og spådommer av sjamaner har en spesiell rolle. Men tradisjonell kunnskap om været er i endring, og i den senere tid har ikke værvarslene vært korrekte. De eldste sier at det nesten er blitt umulig å gi langsiktige værvarsler. En av dem forklarte: “Naturen stoler ikke på oss lenger”. Reindriftens kontinuitet og vellykket jakt og fiske er imidlertid avhengig av værmeldingene. I dag er dette blitt en enorm utfordring. 

Endringer i innsjøer og elver er mest påfallende

Det er særlig de økende uregelmessighetene i klimaet og naturen (økende nedbør, flom, tørke og brann, orkaner og plutselige stormer) og brå væromslag (temperaturøkning og nedbør om vinteren, snøfall og snøstormer om sommeren) som gjør lokalsamfunnene svært bekymret. Alt dette påvirker de tradisjonelle næringene: reindrift, jakt og fiske. Mellom 2010 og 2019 var det for eksempel sju svært snørike år i Kolyma-bassenget, noe som gjorde det veldig vanskelig å finne beitemarker. Disse økende truslene for urfolkene er den største utfordringen for regionens stabilitet. Vår forståelse er at naturen er rasjonell og at det finnes en forklaring på alt. Våre eldste sier: "Sannsynligvis hevner naturen seg på oss (på menneskene). Vi behandler den for dårlig." 
 
Nesten alle legger merke til at miljøet har endret seg. En reindriftsmann forteller: "Vi følger med på været og ser endringene: Innsjøer går over sine bredder, små elver blir større, på beitemarkene finner jeg planter som er ukjente for meg, og småvier formerer seg på tundraen. Vi bruker dem som brensel. Da jeg var barn, måtte vi lete lenge etter dem, i dag finnes det mange. I elvene finner man nye fiskearter. Før forflyttet vi oss langsomt nordover mot havet med reinen. Nå må vi skynde oss på grunn av myggen som plager reinen. I tillegg ser vi stadig nye strømmer og svært lite havis. På grunn av de hyppige væromslagene er det veldig vanskelig å skaffe nok mat til reinen og å finne innsjøer og kilder til drikkevann." Reinbeiteområdene på tundraen i Nedre Kolyma er allerede redusert med 30 % fordi den næringsrike grå reinlaven fortrenges i stort monn av andre buskearter.  
 
Endringene i elver og innsjøer er spesielt påfallende. Tidspunktet isen begynner å drive og elvene fryser til, har endret seg betydelig. I vår region er det mer flom, og vannføringen i elevene har økt, slik at de vasker ut mer av bredden. Dette skyldes ikke bare strømmen, men snarere den smeltende permafrosten. Og dette utgjør en stor fare fordi nesten alle landsbyene våre ligger ved en elvebredd. 
 
De siste årene har lokalbefolkningen dessuten advart mot et annet problem: Buskap som har dødd av miltbrann og blitt begravet, samt gamle kirkegårder med gravplasser for mennesker som har dødd av pest og kopper, kan bli vasket ut. Tidligere var dette en hypotetisk trussel, nå er den blitt reell. Forskere antar at mikroorganismer fra 20 000 til 30 000 år tilbake kan våkne opp fra nedfryst tilstand – det finnes allerede eksempler på dette i laboratoriet. Dette er en potensiell fare for hele menneskeheten fordi disse mikroorganismene kan spre seg over hele verden med trekkfugler, og det kan oppstå mutasjoner. 
 
Ifølge de eldste i Nedre Kolyma-regionen synker jorda sammen fordi den er blitt mye fuktigere. Noen innsjøer forsvinner fordi den smeltende permafrosten blir så gjennomtrengelig at de rett og slett renner ut i elvene. Dermed mister mange fiskeplassene sine.  

“Livets veier” truet

Fiskere klager stadig oftere over at fisken har forsvunnet. De kaster ut garnene sine på de samme stedene og til samme tid som før, men får ingen fisk. Forskere forklarer at fiskene unngår de grunnere områdene fordi vannet er blitt mye varmere, og de flytter seg mot dypet. Fiskevandringene har også endret seg. Mens jeg skrev denne artikkelen, fikk jeg en telefon fra hjemstedet mitt Nelemnoje, som ligger ved en sideelv til Kolyma. Folk var overrasket over at elven ikke hadde fryst til ennå. Jo senere elven fryser til, desto færre fisk blir fanget. Vanligvis bruker vi denne perioden til isfiske og tilbereder stroganina – en av våre tradisjonelle retter. Når det nærmer seg midten av november, er det ikke mer fisk, så da må folk gå ut på den tynne isen, med livet som innsats. Dette er også en av utfordringene som knyttes til klimaendringene. 
 
Den smeltende permafrosten ødelegger dessuten infrastruktur: Flyplasser lammes, hus begynner å forfalle fordi telen forsvinner raskt i pælefundamentene, slitasjen på strømnett, langdistanseoverførings- og kommunikasjonslinjer øker drastisk. Miljøkatastrofen som skjedde 29. mai 2020, da 20 000 tonn diesel rant ut over Taimyrhalvøya, viste hvor alvorlig denne trusselen kan være for hele Arktis. 
 
Lokalbefolkningen er bekymret fordi sesongveiene i nord ødelegges, bare om vinteren er det stabile isveier. For tiden “vakler” disse på grunn av den smeltende permafrosten. Isveiene åpnes en eller to måneder senere og stenges en måned tidligere. Siden isen på innsjøene og elvene holder seg tynn lenger om høsten og snøen begynner å smelte i slutten av mars om våren, kan isveiene bare brukes i to til tre måneder i stedet for de vanlige fem til seks månedene. Dette har stor påvirkning på lokalbefolkningens liv. Alt de trenger, kull til varmekraftverk, dieselolje til kraftverk, drivstoff til kjøretøy og fremfor alt mat, leveres på “livets veier”. 

Folk er nå bekymret for at industrien vil fortsette å presse seg fram på deres territorier. De mener det blir lettere å utvinne mineralforekomstene på grunn av den smeltende permafrosten. Det vil gjøre jorda ubrukelig til urfolkets tradisjonelle landbruk. Dette skjer både direkte og indirekte. Moderne infrastrukturprosjekter, som veier og strømledninger, og støy påvirker dessuten den lokale faunaen. I tillegg øker miljøforurensningen. 
 
Fra urfolkenes perspektiv er disse aspektene de viktigste utfordringene knyttet til klimaendringene. En av de eldste i nord sa en gang: “Vi har bodd her i årtusener, mye har endret seg, men våre forfedre klarte seg alltid. Men uten landet vårt vil vi ikke klare å overleve.”
 
Fra vårt folks synspunkt er derfor klimaendringene ikke en teoretisk betraktning om en fjern framtid, men en reell trussel mot vår eksistens i dag.