Klimaendringer og korona Alt haster!

Statuen av kolonisatoren Hans Egede.
I Nuuk på Grønland vokser motstanden mot statuen av kolonisatoren Hans Egede. | Foto (detalj): picture alliance © Ritzau Scanpix | Christian Klindt Soelbeck

Året 2020 brakte med seg den ene katastrofen etter den andre. Optimisme var en sjeldenhet. Samhold og vilje til å handle, særlig blant unge mennesker, gjør at vår forfatter Aka Niviâna likevel ser lyst på framtiden. Hun har skrevet et essay om utfordringene vi står overfor og den absolutte viljen til å gå løs på dem.

Av Aka Niviâna Mørch Pedersen

Alt haster – en påstand som kan virke vag og abstrakt, men som egentlig er ganske enkel hvis man analyserer den. Vi lever i 2020, et år med den ene katastrofen etter den andre: en voldsom pandemi og en selvdestruktiv klode. Den politiske splittelsen virker dypere enn noen gang, og det mest åpenbare eksempelet kan være det vi ser i USA. Dette er imidlertid ikke noe nytt, ei heller klimakatastrofen. Jeg tror det som – forhåpentlig – fikk mange til å våkne opp i år, var covid-19-pandemien som forandret livene våre, kanskje for alltid. Jeg vil ikke beskrive situasjonen som en god ting, men jeg tror den fikk oss til å forstå at det haster. Det vil si at vi ikke kan vente med å gjøre noe med problemene vi står overfor i denne verden. Det være seg alt fra global rasediskriminering til ulikhet når det gjelder klasser og privilegier, kolonistrukturer og helsevesen. Jeg har sikkert glemt å nevne andre viktige punkter, men poenget er det samme: Vi. Må. Handle. Nå! 

Jeg prøver likevel å være positiv. Det er kanskje ikke det mest populære ordet i år, men det passer i denne sammenhengen. Heldigvis føler jeg at det også er mye håp å finne når man ser seg rundt i verden. Jeg vil spesielt nevne kraften til den yngre generasjonen som viser oss andre at det er mulig å endre måten ting gjøres på nå. Et eksempel er fra klimaaktivistenes "samfunn" der jeg har hatt æren av å få møte mange modige unge mennesker som tar opp nettopp dette presserende temaet uten å nøle. De ser svært mektige mennesker rett i øynene uten å blunke og forlanger at de skal lytte. Jeg ser kvinner som støtter hverandre på en måte jeg ikke har sett før. Da jeg var tenåring, konkurrerte man mot hverandre og forsøkte å opprettholde sin egen status i en verden gjennomsyret av patriarkat. Det gjorde man ved å holde andre kvinner nede i stedet for å løfte hverandre. Jeg ser på Black Lives Matter-bevegelsen, på urfolk som beskytter landet sitt og krever det tilbake. Det inspirerer meg så mye, og jeg føler meg velsignet fordi jeg lever i en tid der folk forener seg på alle disse nivåene. Jeg har sett nyanserte debatter på alle nivåer, jeg har vært på mange konferanser, lokallagsmøter, valg, debatter og liknende, og jeg er glad for å se at dynamikken har endret seg de siste årene. Jeg prøver å minne meg selv på disse tingene når jeg mister troen på verden og menneskeheten, noe jeg dessverre gjør veldig ofte. Det er ikke det minste rart! Det er så mange negative ting som skjer, og flere ganger har jeg ønsket å gi opp og slutte å bry meg fordi det gjør så vondt. Det vi har lett for å glemme i slike øyeblikk, er alle de menneskene som tenker på samme måte. Jeg tror virkelig vi må sette mer pris på det mens vi uredd forsøker å endre alt det negative. Det kan til en viss grad høres motstridende ut, men jeg tror virkelig at hvis vi øver oss i å navigere i dette farvannet (noe jeg tror vi allerede gjør), kan vi bevisst begynne å gi rom til alle problemer og følelser som følger. 

Kollektivit ansvar

Jeg vil ta opp én ting til: følelsen av ansvar. Jeg tror det er veldig viktig å skille mellom individuelt og kollektivt ansvar for at vi skal holde på motivasjonen til å forandre verden. Et eksempel er klimaproblemet: Hvis vi fortsetter å tenke på dette som et individuelt ansvar, virker det som en umulig oppgave, men hvis vi ser og tenker på det som et kollektivt ansvar, får man følelsen av at det er mulig å gjøre de nødvendige endringene. Hvis vi ikke kan endre det direkte som en gruppe, er det mulig å legge nødvendig press på beslutningstakere. Jeg vet at det er mye lettere sagt enn gjort å organisere og forene, men jeg tror det er både sannhet og kraft i å endre tankesettet fra "jeg" til "vi". Hvis vi bevisst prøver å innlemme dette i hverdagen vår, kan vi ubevisst begynne å utføre det helt og fullt. 

Sjiktene og utfordringene virker nesten endeløse, men for meg understreker det bare hvor mye det haster. Vi må begynne nå, slik at framtidige generasjoner har en sjanse mot all skaden som er gjort mot kloden, mot hverandre og til syvende og sist mot oss selv.  

Alle disse erkjennelsene kom i lys av debatter som nylig har pågått på Grønland. Jeg har vært veldig engasjert i en debatt om fjerningen av en statue av den danske kolonisatoren Hans Egede. Den viste meg alle de gode og dårlige sidene av samfunnet vårt og utvidet perspektivet mitt på dialog, men det fikk meg også til å innse at vi noen ganger definerer ord ulikt, selv om vi snakker samme språk. Vi mener ikke alltid de samme tingene, selv om nøyaktig de samme ordene brukes. Jeg kunne ha holdt et langt foredrag om konnotasjoner og livserfaring, men forhåpentlig skjønner du poenget mitt. Det handler også om å gi hverandre den beste muligheten til å kommunisere, særlig i små samfunn som på Grønland. Misforståelser er dyre, særlig sosialt.   

Med så mange problemer å løse i en verden full av kaos, må vi fortsette å vokse. Vi må gå dypt i oss selv og forstå hva det betyr å føle et kollektivt ansvar. Start med å bli klar over dette og finn en måte å møte mennesker der de er i prosessen med å forstå livet.