Naturrestaurering Urfolks kunnskap i miljøvern

Klima forandringer – Snowchange og Landscape Rewilding Programme har inngått samarbeid for å sikre Kivisuo, en hotspot for biologisk mangfold i Finland.
Snowchange og Landscape Rewilding Programme har inngått samarbeid for å sikre Kivisuo, en hotspot for biologisk mangfold i Finland. | Foto (detalj): Mika Honkalinna © Snowchange

Jordas økologi og klima ødelegges. Som mange forskere har påpekt, er det resultatet av global plyndring og misbruk av ressurser gjennom flere århundrer som har ført menneskeheten inn i den nåværende krisen. Selv om Big Society-æraen skaper muligheter for en felles tilnærming til ressursforvaltning og miljøvern, er ikke gjennomføringen enkel. Vi må også ta opp spørsmål om rettferdighet og såkalt grønn kolonialisme for å finne en ny løsning som virker.

Av Tero Mustonen

Naturvernikonene – for eksempel pandaer, isbjørner og regnskoger – blir av mange sett på som en løsning på miljøødeleggelsene. Men ikke alle vet at disse bevaringsmetodene og -temaene har en utpreget kolonial historie.
 
Yellowstone, den eldste "nasjonalparken" i USA, ble etablert på 1800-tallet for å beskytte "opprinnelig og uberørt natur" mens den industrielle revolusjon pågikk for fullt i det amerikanske Vesten. Urfolk som Assiniboine, Blackfeet, Crow og Sioux og andre nasjoner eide og brukte Yellowstone-området i århundrer før parken ble opprettet, men de ble fjernet med makt da parken ble anlagt.
 
På tilsvarende måte ble urfolket masaiene, som tradisjonelt bodde i Serengeti, det verdenskjente naturreservatet i Tanzania, kastet ut av den britiske koloniadministrasjonen da det skulle opprettes en park der. I september 2020 ble Celimpilo Mdluli, en lokal fisker i Zulu, skutt og drept i verdensarvområdet iSimangaliso i KwaZulu-Natal, Sør-Afrika, fordi han angivelig drev med tyvfiske. Dette til tross for at Nibela-samfunnet han tilhørte, egentlig er den tradisjonelle eieren av området og har rett til å jakte og fiske der.
 
For å kunne håndtere den globale krisen må vi løse slike komplekse problemstillinger av hittil ukjente proporsjoner på nye måter som tar opp spørsmål om rettferdighet fra fortiden og i dag (som i tilfellet med Mdluli) sett i sammenheng med naturvern.
 
Organisasjonen Snowchange Cooperative, som holder til i Finland, er et nettverk av tradisjonelle lokalsamfunn og urfolkssamfunn i den boreale region og Arktis. I 2018 lanserte vi Landscape Rewilding Programme sammen med Den europeiske investeringsbanken og Rewilding Europe (Nederland). Programmet er en ambisiøs og vidtrekkende løsning på disse problemstillingene.

Tilnærmingen vår er basert på at vi må ta opp tre viktige punkter hvis vi ønsker å se endringen som trengs i verden: Først og fremst må naturvern og restaurering gjøres på en annen måte. Derfor kombinerer Snowchange urfolks kunnskap og tradisjonell kunnskap med vitenskap i våre tiltak for å restaurere naturen, for eksempel ved å samle informasjon om økologiske grunnlag, overvåke data og fremfor alt ved å omfavne visdommen i lokalsamfunnene. Vi implementerer lokalsamfunnenes rettigheter gjennom samarbeidende forskning og ved å starte nyskapende programmer og gi medbestemmelse på våre tiltak.

For det andre kan ikke "rewilding", eller naturrestaurering, erstatte behovet for å beskytte uberørte kjerneområder hvis de fremdeles eksisterer. Vi må finne løsninger for hvordan de sentrale og vernede områdene med biologisk mangfold og karbonsluk kan sikres ved å bygge på urfolkssamfunns kunnskap og tradisjonelle styring.

Sist, men ikke minst, må det presiseres at det ikke skapes mer land. Derfor må det etableres verneområder for biologisk mangfold og CO2-løsninger gjennom det vi kaller "rewilding", eller naturrestaurering. Dette er tiltak på landskapsnivå som gjenoppretter ødelagte habitater ved hjelp av tradisjonell kunnskap og vitenskap. Noen av de første resultatene til prosjektene våre er forbløffende, men til syvende og sist er det lokalsamfunnene som må styre denne prosessen. I våtmarksområdet i Linnunsuo (som betyr fuglemyr på finsk) er det for eksempel kommet tilbake 195 fuglearter, og området gjenskapes til et karbonsluk som forhindrer mer enn 900 000 kg nye CO2-utslipp årlig.

Urfolks kunnskap som verdifull ressurs

Over hele Finland har vi omfavnet rollen til tradisjonell kunnskap som finnes i landsbyene, særlig når det gjelder å forstå hva som har endret seg og hvordan.

Vi kombinerer dette med restaureringsøkologi og tiltak på stedet for å få en ny forståelse av alle aspekter ved fortidens ødeleggelser og tidligere økologiske grunnlag før vi til slutt streber mot best mulig restaureringsresultat.
 
Vi kan ikke late som om "rewilding"-områder er uberørte habitater siden istiden. Det ser imidlertid ut til å være mange kvantifiserbare tiltak som kan redusere den negative påvirkningen klimaendringer har på biologisk mangfold.
 
Rent konkret har vi sett at noen av prosjektområdene våre forhindrer utslipp av 900 000 kg karbondioksid i atmosfæren årlig, etter at vi har gjennomført naturrestaurering. Før restaureringen av torvmyrene i Linnunsuo i Øst-Finland var det hjemmet til to til tre fuglearter. I dag bor det nesten 200 fuglearter der. Overvåknings- og styringstiltakene anvender også tradisjonell kunnskap for å bestemme antallet og kvaliteten til fuglene og andre livsformer som vender tilbake til disse områdene.
 
Ved Vainosjoki, en skoltesamisk elv, har den samiske koordinatoren Pauliina Feodoroff ledet flere arbeidsgrupper for å restaurere den arktiske elven og skape et nytt hjem til ørret og harr. Arbeidet startet i 2013 da samene informerte vitenskapsstaben i Snowchange om at hele elveløpet hadde blitt endret av regjeringen i 1969–1972. Årsakene som ble oppgitt som forklaring på endringene er ulike – blant annet en "ny båtrute" og et sysselsettingsprosjekt i landsbyer med høy arbeidsledighet.

Mennesker og natur – deler av samme system

Den opprinnelige hydrologien og gyteområdene til laksefisk, inkludert ørret og harr, gikk i alle fall tapt i prosessen for 50 år siden. Mellom 2013 og 2017 rekonstruerte forskere og de eldste samene den opprinnelige plasseringen av steiner, gyteområder og elveløpet. Deretter, mellom 2017 og 2020, ble hele elven på fem kilometer restaurert av de lokale samiske arbeidsgruppene til Snowchange. Det meste av arbeidet ble gjort for hånd og med spader.
 
De første resultatene etter restaureringen av Vainosjoki tyder på at ørret og harr har akseptert gyteområdene og gjenoppdager området sitt fra 1968. Dette er på mange måter et viktig eksempel og tiltak mot tilbakegang på grunn av klimaendringer. For det første har kaldtvannsfisk mer tid og plass i de restaurerte habitatene. For det andre beviste Vainosjoki-prosjektet at naturrestaurering er mulig, og at det finnes et nytt liv for de "tapte" habitatene hvis urfolks kunnskap og vitenskap samarbeider om nye løsninger for å beskytte økosystemer. For det tredje bidro restaureringsarbeidet til å styrke samenes identitet, selvtillit og sysselsetting. Det var viktig for landsbyboerne å se at ødeleggelser kan repareres, at det er en ny begynnelse, og at naturen selv aksepterer restaureringstiltak hvis de ledes av landets urfolk – samene. Det mellomstatlige panelet for klimaendringer, et FN-organ som vurderer nivået på klimaendringene og dets påvirkning globalt, støtter også inkludering av urfolks kunnskap og lokal kompetanse i håndteringen av klimaendringenes påvirkning.
 
Det er viktig at stemmene til de som er hardest rammet, urfolks- og lokalsamfunn, blir hørt i FNs klimaprosesser, og å fremme forståelse for at mennesker og natur ikke trenger å være fiender – de er faktisk deler av det samme systemet – vi som globalt samfunn har bare stort sett glemt dette budskapet.
 
Framtiden ser ikke altfor dyster ut – "Landscape Rewilding"-programmet har på litt over to år klart å kjøpe opp og begynt å restaurere finske og samiske torvmyrer, skoger, elver og innsjøer og gjenopprettet mer enn 26 000 hektar på en kostnadseffektiv måte. Vi er nå i posisjon til å gjennomføre endringen vi ønsker, på en måte vi kan opprettholde.