Samenes animistiske åndelighet Klimaendringer som åndelig krise

Klimaendringer framtvinger et grunnleggende spørsmål om framtiden til samenes levebrød, deres åndelighet og det arktiske miljøets velvære.
Klimaendringer framtvinger et grunnleggende spørsmål om framtiden til samenes levebrød, deres åndelighet og det arktiske miljøets velvære. | Foto (detalj): Helga West

Når man snakker med samene, får man inntrykk av at et godt liv for mange samer er knyttet til miljøets velvære. Denne teksten handler om samenes åndelighet og dens perspektiver på miljøet, døden og klimaendringene.

Av Helga West

Mange urfolk har i dag helt spesielle kunnskapssystemer. For å lære å tolke disse nyanserte kunnskapssystemene må man vokse inn i disse kulturene. Disse informasjonssystemene inkluderer nedarvet lokal kunnskap om omgivelsene og hvordan man klarer seg i dem. Man kan si at samisk åndelighet bidrar til deres hell i fiske og jakt og dermed til en bredere forståelse av det gode liv. Et godt liv er altså knyttet til levebrødet, og levebrødet er knyttet til miljøet.

Samene er anerkjent som urfolk i Finland, Norge og Sverige. I tillegg bor det samer i Russland. Samene er urfolk fordi de har tradisjonelle levebrød og samfunnsformer fra tiden før de nåværende statene ble dannet.

Hvordan slår man seg ned i et område som allerede er bebodd?

Ut fra hvordan samene selv beskriver samisk åndelighet, kan man trekke konklusjonen at den er gjennomgående animistisk. Animisme refererer til et livssyn der ulike vesener og former i ens omgivelser, som dyr, jordånder og skinnfeller, antas å ha en uavhengig subjektivitet. Denne animistiske vektleggingen gjenspeiles også i stor grad i samenes nåværende beskrivelser av hvordan man skal oppføre seg i, håndtere og forhandle om miljøet.

Når enhver omgivelse består av ulike typer vesener, betyr dette at samene på en eller annen måte må strebe etter å leve slik at de også tar hensyn til andre aktører enn mennesker. I samenes livssyn er ikke miljøet et tomt naturressursmål man kan gå til og forsyne seg av. I stedet ber samene om tillatelse for sin egen økologiske overlevelse når de slår seg ned i naturen. For eksempel kan samene be om tillatelse til å hugge et bestemt tre, fange fisk fra en innsjø eller overnatte i naturen for å sikre at de ikke forstyrrer jordåndene når de oppholder seg i det aktuelle området. Men spørsmålet er: Hvordan slår man seg ned i et miljø som allerede er bebodd?

Nært forhold til dyr er i konflikt med drap og død

Uten å romantisere den samiske åndeligheten skildrer flere historiske og samtidige kilder – som  Tore Johnson, Nils Oskal og Juha Pentikäinen – samenes forhold til naturen som et som stiller spørsmålstegn ved verdensbildet som ser mennesket som skapelsens herre.

Tradisjonelt sett har samiske kulturer et nært forhold til dyrene. Dette nære forholdet er spesielt tydelig i reindriftskulturen. Før reindriften ble motorisert, var reinhunden en nær partner for reineieren. Forholdet mellom en reineier og en halvtam rein ender med en voldelig død, drapet på et reinsdyr.
Svanen har mange symbolske og åndelige betydninger i de samiske kulturene. Svanen har mange symbolske og åndelige betydninger i de samiske kulturene. | Foto (detalj): Helga West Drapshandlingen ser ut til å være et slags traumatisk paradoks i det animistiske verdensbildet, for det er en motsigelse at ens eget velvære krever at et annet vesens liv avsluttes. Ifølge samisk åndelighet er derfor det å drepe et dyr en radikal endring i maktforholdet mellom to vesener.

Ifølge de mest pessimistiske prognosene vil reinen forsvinne fra Arktis

For samene er klimakrisen et spørsmål om den sikre undergang, en unntakstilstand for deres liv. Klimaendringer, det vil si global oppvarming som et resultat av menneskelige aktiviteter og de derav ukontrollerte endringene i miljøet, har allerede satt samenes levebrød på spill og dermed også deres eksistens. Dette viser for eksempel studier om stress, mental helse og bekymring hos reineiere når det gjelder bevaring av deres egen kultur.

Ifølge de mest pessimistiske forskningsprognosene vil reinen forsvinne fra Arktis på grunn av global oppvarming. I århundrer var reinen et av få pattedyr som tilpasset seg det kalde arktiske klimaet. Reinsdyrene vil ikke tåle den globale oppvarmingen på lang sikt fordi klimaendringene utsetter dem for nye trusler, som for eksempel sykdommer.

Laksebestandene er også truet. I april 2021 kunngjorde Finlands regjering at laksefiske vil bli helt forbudt i Tanavassdraget i 2021. Årsaken er den plutselige nedgangen i laksebestandene, som ble oppdaget ved overvåking. Mindre vann og raske endringer i vanntemperaturen har direkte påvirkning på laksebestandene.

Vil arktiske arters død også føre til det samiske livets død?

Spørsmålet mitt er: Hva blir igjen av det samiske livet hvis rein og laks forsvinner fra samiske kulturer? Hvordan vil det påvirke samenes materielle liv, for eksempel mat og klestradisjoner? Hva med det immaterielle livet, som språk, kunnskapssystemer og åndelighet? Den mulige forsvinningen av arktiske arter er en trussel for alt samisk liv. Klimakrisen er derfor en ultimativ krise for den menneskelige og andre livsformers eksistens. Tegn på dette er allerede synlige mange steder i samenes land.

Klimakrisen, i sin dypeste natur, avdekker en ultimativ svikt i menneskehetens intellektuelle og åndelige arv.

Klimaendringene er dermed en dypt åndelig krise. Jeg vil foreslå at samenes animistiske åndelighet utfordrer det mekanistiske verdensbildet av mennesker, dyr og miljøet og deres symbiotiske forhold og velvære.

Et spørsmål gjenstår: Hvilken betydning tillegger vi de lokale kunnskapssystemene?