Matthias Jügler i Oslo

"Nei, sånn er vi ikke"

Matthias Jügler
Matthias Jügler
Da jeg hadde punktert sykkelen min i Norge, kom Sara og tok meg til side. Fra veska si fant hun fram verktøy, et slags sett for nødstilfeller. Hun skrudde, funderte, skrudde videre, og da ikke det heller hjalp, nikket hun med hodet i retning av skolen. »Dette må vi gjøre hos oss i kjellerverkstedet. Bli med!« Det var i september 2009, da Sara, en 50 år gammel lærer med et godmodig smil, så min nød midt i Oslo: Jeg sto foran en sykkelbutikk, fortvilet og tom for mine norsk-latinske gloser, for der hadde de ingen reservedeler til diamantsykkelen min.

Diamant und Ullevaal. Copyright Matthias JüglerNede i kjellerverkstedet tok Sara sykkelen min i øyesyn og ville vite hva jeg så syntes om nordmennene, hvordan de nå engang var. »Nei, nei«, avbrøt hun meg og holdt slangen i venstre hånd, luftpumpa i høyre, »sånn er vi slett ikke.« Hun oppdaget hullet, og fant så fram lappesaker fra en rød kasse. »Men det er det vel mange som tenker at vi bare drar på fisketur og ikke vil snakke med noen, hm?«

Sara møtte jeg den andre dagen av mitt seks måneders lange opphold i Oslo. Ja, tenkte jeg da jeg etter en time syklet mot studentboligene igjen – og innbilte meg: Sykkelen min hadde aldri fungert bedre enn i dag – ja, det kunne ha gått mye verre.

Ja, selvfølgelig kan du begynne her

Og når alt kommer til alt er det likevel sant det man forteller hverandre i utvandrer-realityshows eller på norskkursene ved tyske folkeuniversiteter. De har noe der oppe som ikke vi har: arbeid, arbeid, arbeid. Det finnes riktignok én begrensning, en ganske viktig begrensning til og med. I Norge blir man ikke rik, selv om de tjue euroene man tjener per time på en søndagsvakt må høres utrolig forlokkende ut for studenter. Alt til sin tid.

Jeg prøvde meg i fem forskjellige firmaer, tre sa ja. Jeg bestemte meg for to av dem. Jeg ble vaktmann på Historisk museum og kelner på det største stadionet i byen, Ullevål. På spørsmålet mitt om ikke ... altså kanskje ... med litt flaks ... en stilling som vaktmann eventuelt var ledig, svarte Henrik, min nye sjef, med en selvfølgelighet som om jeg hadde spurt ham om hva klokka er: »Ja, selvfølgelig kan du begynne her.« Dreier det seg om jobb, funker det altså bra i Oslo hvis man snakker norsk.

Mens jeg var på tre dagers opplæring hos SECURITAS, lurte jeg på hva jeg skulle gjøre med alle pengene. Jeg tjente jo tross alt fire ganger så mye per time sammenlignet med lønna til en tysk student. Ikke lenger så langt til den første millionen ... En ny sykkel, kanskje? En varm jakke? God idé, osv. Det ble det ikke noe av. Alt jeg tjente var på et blunk brukt opp på ting som brød, drikkevarer og kaffe. Takket være Sara trengte jeg jo ikke noen ny sykkel, takket være to gensere over hverandre-teknikken kunne jeg også gi avkall på den varme jakka, for: Å bo i Norge er dyrt!

Frykten over bord

Mein Campus. Copyright Matthias JüglerSelvfølgelig er det lett. Du forstår alt og alle forstår deg. Men synd er det likevel: På universitetsområdet, på studentkafeene og i gangene i studentboligene snakkes det tysk. Tyskere får tyske venner og holder seg for seg selv. Ja, det har sine fordeler, for etter utenlandsstudiet kan jenta fra Hamburg endelig dra en tur til Köln, fordi hun har noen hun kan overnatte hos og omvendt.

Hvordan et land virkelig er, hvordan og hva menneskene tenker eller ikke, det kan man knapt nok lese i bøker, eller bli fortalt av andre. Jeg brukte ganske lang tid før jeg klarte å overvinne min egen frykt. Norsken min er langt fra perfekt og mye sier jeg på en måte som får nordmenn til å humre. Jeg var redd for at jeg ikke ville kjenne til et ord eller uttale noe feil og på magisk vis tiltrekke meg misforståelser. Men etter et par uker kastet jeg frykten min over bord. Resultatet var mange vennskap – tette, gode vennskap med nordmenn – og følelsen av at man ikke hadde gått minste motstands vei, selv om det er den mest behagelige måten å gjøre det på. Belønningen kom med posten for et par dager siden. Sara skrev og inviterte meg til Oslo. Gå derfor ut og bli kjent med nordmennene!

Matthias Jügler, 26 år gammel, studerte tysk litteratur-, og språkvitenskap, skandinavistikk og kunsthistorie i Halle og Greifswald. For tiden fullfører han et masterstudium med vekt på prosa ved Deutsches Literaturinstitut Leipzig. I 2009 bodde og studerte han et halvt år i Oslo og holdt tyskseminarer ved universitetet der. Han underviser i norsk ved folkeuniversiteter i Leipzig og omegn. Både i bra og dårlig vær kan han ofte observeres med fiskestang ved Saale og Weiße Elster.

    Rorys Berlin-blogg

    Rory MacLean Weblog
    Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

    Weblog: "Møtes i Finland"

    Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.