Tyskerne og bilene deres

Tyskerne og bilene deres

Tyskernes forståelse for klimaproblematikken øker. 'Jeg synes det er bra hvis bilistene kjører langsommere, men helst ikke i forbikjøringsfeltet!'; Copyright: Greser&Lenz
Tyskernes forståelse


I Tyskland har bilen blitt en stor del av den nasjonale identiteten. En kommentar av Roger Boyes.

Ikke engang i det gamle testamente, hos Job og Noah, snakkes det så mye om naturkatastrofer som i dag. Oversvømmelser vil snart ødelegge byer, innsjøer tørker ut, skiferier må avlyses. I gamle dager ble uoppdragne barn truet med uhyrer og monstre som drakk blod av barnehodeskaller. I dag er de redde for klimaforandringene. De mest engstelige menneskene er riktignok mennene og kvinnene som sitter i den tyske regjeringen. Den største katastrofen, som ingen liker å tenke på, er nemlig at den vanlige tyske bilisten kanskje må kjøpe seg en mindre bil, eller til og med blir nødt til å gå til supermarkedet. Enhver tysk regjering som må forlange et slikt offer av innbyggerne, er fordømt. Tyske kanslere har overlevd mye i fortiden – korrupsjonsskandale, avskaffelsen av den tyske mark, skilsmisse og bedrageri –, men ingen politisk leder kunne overbevise en tysker om at hans maskulinitet er uavhengig av hestekreftene på bilen hans. Og alle regjeringer som hadde prøvd å utfordre tyskernes fartsgrense-fetisjisme ville ha tapt det neste valget.

Det er bare å innse det – den tyske mannen elsker maskiner. Man må bare lytte til mennene i baren som diskuterer hvor de skal levere bilen til reparasjon. En motorskade eller en brukket vindusvisker skildres med like stor bekymring som en datters brukkne ankel. Kvinner utveksler telefonnumre til leger og kosmetikere. Menn – tyske menn – snakker om fortjenesten til mekanikeren sin. Bare den aller beste får ta seg av bilene deres. Hvis en tysk mann fikk velge, ville han ha ligget i samme grav som sin Audi, hans trofaste følge. Når en tysker skal kjøpe ny bil, minner iveren om begeistringen på en fødeavdeling. Man kan se for seg scenen slik: Jordmoren oppmuntrer den ulykkelige moren til å presse mer og mer. Helt til hun endelig kan si til den stolte faren: "Det … det er … det er en S-klasse!"

Tyske kvinner har alltid vært mer pragmatiske i forhold til biler. Et kjent ordtak sier: "For kvinner er bilen middelet til målet. For menn er den målet det ikke alltid er nok midler til." Likevel er den litt mer enn det. Siden Bertha Benz har biler vært en mulighet for kvinnene til å bli uavhengige. Ingen feministisk revolusjon i Europa var så forbundet med bilen som i Tyskland. Roadmovien Thelma og Louise fra 1991 viser de amerikanske kvinnene hvordan de kan finne sin egen identitet ved å kjøre bil – og flykte fra tradisjonelle forventninger og ansvar. Den tyske kvinnen oppdaget bilens muligheter lenge før Hollywood. Percy Adlons Out of Rosenheim viser Marianne Sägebrecht som en kvinne fra Bayern som begynner et nytt liv idet hun går ut av bilen til sin mann på en amerikansk highway. Den tyske mannen ser på bilen som et instrument til å ta kontroll over livet sitt – og kona si. Derfor er det alltid en skjult aggresjon i mange ordtak om kvinner bak rattet: "Frau am Steuer, das wird teuer" eller "Frau am Steuer – Ungeheuer".

Spenninger mellom menn og kvinner på grunn av deres forhold til bilen eksisterer selvfølgelig også i andre land. Likevel ser de ut til å være et spesielt sårt punkt i Tyskland, der bilen har blitt til en stor del av den nasjonale identiteten. I Tyskland eksisterer det et sentralt paradoks. På overflaten ser det ut til å være et land som er besatt av Autobahn. Ikke bare på grunn av mangelen på fartsgrenser – det vil alltid forundre meg at turister fra Kina bare reiser til Tyskland for å kunne kjøre porschen sin med høyeste hastighet fra en by til en annen – nei, de har også høyhastighetstog, ICE, Transrapid. Hele maskinindustrien er bygget opp rundt prinsippet om å maksimere hastigheten istedenfor å spare energi. Og likevel finnes det ikke noe samfunn i Europa som er mer ubevegelig enn Tyskland. Folk er heller arbeidsledige og forblir i landsbyene sine istedenfor å flytte 100 kilometer vekk for en jobb. Det sosiale systemet fremmer stillstand. Leiereglene gjør det ulønnsomt å flytte. De ulike skolesystemene gjør det nesten umulig å overføre et barn fra en skole i Berlin til en skole i Bayern. Fraværet av heldagsskoler gjør det vanskelig for kvinner å pendle til jobben. Tyske menn preker om fordelene med et raskere samfunn, men opprettholder et system som har gjort Tyskland til en av de kulturene i Europa som beveger seg tregest.

Biler har ikke alltid vært et tilbedelsesobjekt. Helt i starten var tyskerne meget skeptiske. Eugen Diesel, sønnen til Rudolph, husket hvordan folk i München klaget: "Und an Automobil is a Wagn, der net will." Det var i 1905 – biler stoppet, eksploderte og kjørte av veien. Senere ble selvfølgelig bilen videreutviklet, den ble lettere å håndtere, og den ble til et symbol for konkurransen mellom menn. Kanskje er skepsisen nå på vei tilbake. Ikke fordi biler er spesielt farlige for den enkelte, – tallet på omkomne i trafikken i Tyskland er relativt lavt, sannsynligvis takket være airbags – men fordi de kan skade barna våre på grunn av miljøforurensningen de forårsaker. De første bilene – Mercedes! – ble produsert til ære for oppfinnerne og ingeniørenes døtre. I dag er propagandaen for vern av klimaet så sterk at britiske politikere sykler til jobben (selv om de riktignok følges av en bil med sjåfør som har med dokumenter og mapper). Snart, kanskje i neste generasjon, vil barn bli mobbet i barnehagen fordi faren har en stor bil. Ny teknologi gjør det mulig at forretningsmøter kan holdes via videokonferanse, uten å måtte rase nedover Autobahn. Det er ikke noe glamorøst ved køene på de tyske motorveiene, som markerer begynnelsen på hver skoleferie i Tyskland.

Snart er æraen til de store, fete limousinene kanskje over, til og med for den tyske mannen. Hvordan skal han nå måle maskuliniteten sin? Ved hjelp av størrelsen på sykkelpumpa? Med Bahnkarte i gull? Tyske bilister går en vanskelig tid i møte.

Roger Boyes
er Tyskland-korrespondent for ”The Times”. Han har bodd i Tyskland i tjue år og er forfatter av spalten ”My Berlin” i ”Tagesspiegel”. I sin bok ”My dear Krauts” forteller han med typisk britisk humor om den tyske hverdagens særegenheter.

Copyright: Goethe-Institut, Online-Redaktion

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss!
online-redaktion@goethe.de
Mars 2007

Relaterte linker

Rorys Berlin-blogg

Rory MacLean Weblog
Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

Weblog: "Møtes i Finland"

Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.