Tyskerne og den nye nøysomheten

Den nye nøysomheten

Copyright: www.colourbox.comCopyright: www.colourbox.comDet skjer stadig vekk: en ung utenlandsk kvinne som kanskje er medlem av Goethe-Institut, blir sjarmert av en høflig og veloppdragen tysk mann som ber henne ut på middag.
Kanskje med stearinlys, kanskje ikke. Vanligvis går kvelden bra. Så kommer regningen, og den tyske Romeo kontroller nøye hvem som har spist hva. Hvis han er oppmerksom, merker han at hans fremtidige er pinlig berørt, og sier: ”La oss bare dele regningen på to.”

Man må vedgå at menn i de fleste andre land er langt fattigere etter et slikt restaurantbesøk. De tyske vennene mine sier det er et resultat av frigjøringen. Siden menn og kvinner er likestilte, er det en fornærmelse mot kvinnen hvis man antar at hun ikke kan betale for seg.

Et merkelig forhold

Jeg ser det på en annen måte: Tyskerne har et merkelig forhold til penger. Den kommende nedgangstiden vil sette det på prøve. Hvordan kan sparing være en gammel tysk dyd når din (tyske) bank gambler bort pengene? Er det fortsatt skambelagt å være fattig, eller blir vi alle nødt til å stramme inn livreima i nedgangstider?

En interessant ny bok, Berlin für Arme (”Berlin for fattige” av Bernd og Luise Wagner, Eichborn Verlag), gir nyttige tips for dårlige tider. Et forslag er å gå på hittegodsauksjoner. Der får man luer, kofferter og skiutstyr for en liten penge. Et annet forslag er å la lyset i gangen stå på, for det er ikke lyspærens brennetid som øker strømutgiftene, men det at man stadig skrur lyset av og på.

Et sosialt tabu

Cover `Berlin für Arme´, Bernd und Luise Wagner; Copyright: Eichborn VerlagBoken er interessant fordi fattigdom er et tabu i Tyskland. Da jeg bodde i Bonn, var det en mor som stadig unnskyldte sin sønn fordi han ikke kom på fotballtreningen. Gutten hadde virkelig talent, men hun kom alltid med nye unnskyldninger: sykdom eller en slektning som plutselig kom på besøk. Til slutt fant lærerne ut at hun ikke hadde råd til nye fotballstøvler og bussbilletter til bortekampene. Eller hva med denne vandrehistorien: Husmødre fra middelklassen skjuler Aldi-posene sine i poser fra mer eksklusive butikker slik at ikke naboene skal tenke dårlig om dem. I dag innrømmer man heller åpent at man må snu på krona for at pengene skal vare ut måneden, i stedet for å leke gjemsel.

En grunn til dette er at folk blir mer og mer skuffet over bankene. Mangler de kreditt, skyver de problemet over på oss. Den amerikanske dikteren Robert Frost sa en gang: ”En bank er et sted hvor de låner deg en paraply når det er fint vær, og ber om å få den tilbake når det begynner å regne.” På begynnelsen av dette turbulente århundret så det lenge ut som om tyskerne kunne låne seg til lykke. Folks kredittkortgjeld – som for mange er en del av hverdagen i Storbritannia og USA, men en sjeldenhet i Tyskland – nådde uante høyder. Og i dag? Nå må man konsentrere seg om det grunnleggende.

Det er «in» å spare

Det fascinerende ved Berlin für Armeer at boken oppfordrer de fattige i byen til å gjenoppdage naturen – til å bruke parkene, gå tur, svømme i innsjøene og plukke bær. Det er gratis. Jeg har en stund jobbet med en bok om mat under krigen og samlet oppskrifter fra første og andre verdenskrig. Løvetann, eikenøtter, neper og poteter var svært billige eller gratis ingredienser. For å kunne lage god mat av dette, trenger man tid, men først og fremst fantasi. Nå har jeg mer enn 80 ulike oppskrifter med poteter. Da jeg for to år siden begynte arbeidet, var det utenkelig å servere potetbaserte retter til sofistikerte middagsgjester. I dag inviterer jeg til potetsalonger. Og da kommer ikke bare gamle mennesker som oppbevarer brukte pakkebånd og gavepapir i skapet, som under krigen. Det er «in» å spare igjen – og å snakke åpent om det. En av naboene mine, en entreprenør, kjører hver lørdag morgen med sin Mercedes til en butikk i Berlin for å kjøpe Leibniz-kjeks fra andresorteringen. De har enten gått i stykker eller har andre feil, men egner seg utmerket som niste til lange turer på motorveien. Og de er selvfølgelig billige. Det nye er at naboen nå tar deg med og deler opplevelsen i stedet for å hemmeligholde den.

Den nye tidsånden

Copyright: www.colourbox.comFaktum er at forsiktig bruk av ressurser alltid har vært en prøyssisk, eller tysk dyd i tillegg til hardt arbeid (Fleiβ), punktlighet (Pünktlichkeit) og orden (Ordnung). Finanskrisen driver tyskerne tilbake til tradisjonelle verdier, og det er ingen dårlig ting. Den nye nøysomheten (Neue Sparsamkeit) har ingenting med gjerrighet (Geiz) å gjøre. I beste fall fremmer den utviklingen av en ny sosial solidaritet. I min bydel i Berlin er det blitt vanlig å leie en DVD og invitere fire eller fem venner. Det er mye billigere enn å gå på kino. Du betaler for DVD-en, og vennene tar med mat og drikke. Selv ikke den blakke moren til fotballgutten skammer seg lenger for å be skoleledelsen om økonomisk støtte. I disse nedgangstider ser det ut til at den typisk tyske dyden nøysomhet vil skape et mer omtenksomt og hensynsfullt samfunn.

Og hva de unge tyske mennene angår, som insisterer på å dele resturantregningen med sin elskede, så har de kanskje allerede fanget den nye tidsånden.

Roger Boyes
er korrespondent i Tyskland for den britiske dagsavisen „The Times“. Han har bodd i Tyskland i tjue år og skriver spalten „My Berlin“ i Tagesspiegel. I sin bok „My dear Krauts“ forteller han med typisk britisk humor om den tyske hverdagens særegenheter.
Copyright: Goethe-Institut e.V., Online-Redaktion

Har du spørsmål til denne artikkelen? Skriv til oss!
online-redaktion@goethe.de
November 2008

    Rorys Berlin-blogg

    Rory MacLean Weblog
    Hvordan bosetter man seg i Berlin? Skarpsindig og humoristisk beskriver reiseforfatteren Rory MacLean sitt nye hjem.

    Weblog: "Møtes i Finland"

    Under „Meet in Finland“ kan du lese hva forfattere og kunstnere som har oppholdt seg i Finland over en lengre periode etter invitasjon fra Goethe-Institut, har opplevd der.